Din barndom er viktig!

Jeg holder et nettkurs som heter Kvinner som våger. Kvinner som våger å lære av sin fortid, forstå hvilke savn en kanskje har fra bardommen, hvordan disse kan knyttes til adferd en har i dag, som voksne, og så legge seg en plan for ens fremtid. Med en bedre forståelse for hvem en er og hva som har preget en fra starten av livet.

Sagt litt enklere handler det om å bli godt kjent med seg selv, forstå ens verdier, hvem en er som menneske og hva en faktisk vil med livet. Vi har fått tildelt et liv og mange bare raser gjennom livet, tilpasser seg og gjør det som forventes av en til enhver tid. Jeg gjorde det i mange år, uten å forstå dette mønsteret og hvor ødeleggende det var for meg.

En del av kurset er å definere savn en har og disse er ofte knyttet til barndom. Ikveld fikk jeg en mail fra en deltagerne som våger å dele sin historie med meg og ga samtykke til at jeg fikk dele den med deg:

Hilsen fra V:

Omsorgsperson: Pappa

Relasjon: Jeg hadde ikke noen relasjon til pappa da jeg var liten, føler jeg. Når jeg ble født hadde jeg to eldre søstre som pappa hadde med en annen dame. Jeg har fått vite av mine søstre at de ikke visste om meg før jeg var 2 år gammel. Dette husker jeg selvsagt ikke. Etter mamma og pappa ble skilt så hadde jeg ikke noe særlig kontakt med pappa. Bare innimellom var jeg på besøk hos han og den nye samboeren hans. Han endte opp med å få 4 jenter med henne og derav ble jeg nedprioritert. Jeg husker en jul jeg feiret sammen med pappa og den «nye» familien hans der mine søstre ble nedlesset av gaver og jeg fikk 200 kroner. Da ble jeg lei meg og det føler jeg på enda.

Det er først nå de siste årene at jeg har fått kontakt igjen med pappa, ikke sånn skikkelig pappa kontakt, eller det vet jeg jo ikke for det har jeg ikke hatt før. Men vi har kontakt. Jeg fikk meg kjæreste et stykke fra byen jeg bor og jeg pendlet da til han. Pappa meldte seg frivillig å være pusevakt hjemme hos meg. Laget alltid masse mat til meg som jeg kunne ha i frysen. Kjempe fint. Nå er ikke vi sammen lenger, men hver gang jeg reiser vekk så er han selvskreven hos meg.

Det er ikke mange uker siden han spurte meg i en sms samtale vi hadde om jeg trengte penger. Jeg ble helt satt ut, aldri fått dette spørsmålet før. Verken av mamma eller pappa. Jeg svarte nei.

Omsorgsperson: Mamma

Relasjon: I min barndom følte jeg at mamma var min beste venn. Det var hun ikke, men jeg følte det slik den gangen. Jeg var «enebarn» hjemme hos mamma frem til jeg var 12 år gammel og innen den tid så hadde mamma giftet seg med min nye stefar og deres alkoholinntak økte etter hvert som årene gikk. Den dagen jeg fikk vite at mamma var gravid skjønte jeg at det var noe før de hadde sagt det, fordi mamma var edru…

Når min lillesøster ble født så tok det ikke lang tid før mamma var på flasken igjen. Jeg gikk konstant rundt med en klump i magen og den var der frem til den dagen hun døde for snart 3 år siden. Jeg trodde jeg hadde en fin barndom og det var trekk av det. Men det var den så absolutt ikke. Jeg savnet å ha en mor og en far for den saks skyld som bare var der for meg og ikke måtte ha alkohol eller hva det nå måtte være. Jeg savner nå at noen prioriterte meg!

I perioden før mamma døde så hadde vi en stor krangel og jeg hadde ikke kontakt med henne. Dagen før hun døde så gikk min eks-kjæreste fra meg og jeg var sønderknust. Jeg ringte henne og fortalte henne dette. Dette var en lørdagskveld. Uken etterpå hadde jeg ferie fra jobb og vi avtalte at vi skulle møtes.

Natt til søndag ringer min søster meg, og i situasjonen jeg satt i så sov jeg selvfølgelig ikke, og forteller meg at hun har funnet mamma på badet, men at hun ikke har fått liv i henne. Hun har falt om død på badet. Så på under 24 timer mister jeg de to menneskene jeg føler jeg kan ringe til uten at jeg forstyrrer. Jeg har fremdeles ikke noen jeg kan ringe til som jeg føler at jeg ikke forstyrrer.

I tiden etter dette skjedde var jeg særs ustabil og min søster ble dessverre ikke ivaretatt slik jeg burde. Hun hadde heldigvis kjæresten sin. Jeg vet ikke hvem jeg savnet mest av de to med tanke på forholdet mellom meg og mamma, men jeg vet nå at jeg savner mamma noe voldsomt. Å kunne ringe henne og fortelle henne alt som har skjedd.

Jeg har sagt det siden jeg var ganske liten at jeg vet ikke hvordan jeg blir om jeg blir mor, men jeg skal ikke bli slik som mamma var.

Tusen tusen takk for at jeg fikk dele din historie V. Den er viktig for vi har alle savn fra barndommen vår. Følelser vi ikke ble møtt på og som vi først kan jobbe med når vi blir bevisst dem. Det er befriende å oppdage dette og jobbe seg videre. Viktig. For når en blir bevisst savnene, som vi alle har, kan en begynne å mette de. HEIA V!!!!

Etter mailen skrev jeg dette til V: Reis deg opp, ta et godt magadrag og slå deg selv på brystet. Du våget å se deg selv og det krever mye. Husk det. De aller fleste går gjennom livet uten å se seg rundt. Følger bare strømmen og gjør det som forventes av en. Nå kan du fylles av energi og være stolt over å klatret over et gjerde. Jeg jubler for din del…dette er så viktig!!!!

Hvis du har lyst å høre med om Kvinner som våger så legger du igjen mailen under her. Helt uforpliktende og selvfølgelig i all fortrolighet. Vi har alle godt å av utvikle oss og våge et møte med oss selv. Uansett alder, hvor en kommer fra eller hva en jobber med.