Ensomhet på TV2
Igår var det sak på TV2.no som jeg skrev for å oppsummere mine tanker rundt julen. Jeg publiserer og innlegget her like greit: Den ensomme juletiden
Av blogger Trine Grung
Jeg har lenge følt på en følelse av ensomhet og prøver å komme til bunns i hvorfor jeg har det slik. Mange vil sikkert mene at dette innlegget ikke hører hjemme på internet, at jeg er for privat ved å skrive om slike tema, men der er jeg dypt uenig. Jeg opplever ikke meg selv som privat, for jeg deler svært lite fra min private sfære, men jeg kan godt være personlig. Det er faktisk en stor og for meg vesentlig forskjell, og uten åpenhet, hvordan skal vi da få frem vanskelige tema om ingen snakker om dem?
- Men hvordan kan du være ensom, Trine? Du har jo så mye bra som skjer rundt deg? To fantastiske tenåringer, en super leilighet du nettopp har pusset opp, masse venner, reiser og spennende prosjekter! Du må skjerpe deg og fokusere på det positive du har.
Dette sier venner som mener det godt og jeg er fullt klar over det, men likevel er det mange savn i livet. Jeg må ta noen grep i 2017 og har tenkt tanken lenge.
Det er nok mange grunner til at jeg føler en form for ensomhet på tross av alt jeg har rundt det. I ulike faser i livet blir det vanskelig om en blir ikke sett som menneske, og ikke føler seg verdifull for noen. Tenåringene er selvstendige, begynner å klare seg selv, og plutselig er mammarollen gått over i en fase hvor en ikke lenger «er like viktige». Misforstå meg rett, jeg vet de trenger meg og at jeg er viktig for mine to barn, men ikke på samme måte som før og det rører noe i meg.
Gode venner er viktig, turer i naturen er vesentlige og ikke minst gode samtaler. Det jeg ikke fikser i slike tunge perioder er masse mennesker, fest og morro. Påtatte hyggelige settinger hvor en liksom MÅ være glad og julen er en periode hvor dette kreves litt av en. Jeg synes julen er vanskelig, veldig vanskelig. Inngrodde mønster som jeg ønsker å bryte men ikke helt klarer fordi alle skal inkluderes i denne høytiden. En «må» så mye hele tiden, må ta så mange hensyn og egentlig har en ikke lyst til alt hele tiden.
I julen vekslet jeg veldig mellom å orke ting og ikke orke ting. Og ikke minst akseptere at sånn var det akkurat nå. DET var ikke lett. Før jul gjorde jeg kun det jeg måtte og drev mange samtaler med meg selv om hvorfor jeg hadde endt opp der jeg gjorde med denne gnagende tomme følelsen. Hvorfor jeg ikke stoppet «før det var for sent» og lyttet til hva kroppen sa til meg. Eller var det for sent? Ville det skjedd uansett? Finnes det noe som heter STOP knapp? Mulig dette var en del av min læring i 2016 for at jeg neste år skal gjøre endringer for meg selv?
Men en ting er sikkert. At for meg funker det vanvittig bra å dele mine tanker på nettet. Åpne opp om vanskelig tema og lese kommentarer fra lesere dette berører. Jeg føler meg ikke alene om det lenger og jammen har jeg en SUPER heiagjeng som leser bloggene mine og har gjort det i flere år. Mailene, snapene og kommentarene renner inn og jeg jobber med å holde tritt. Vil så gjerne takke alle personlig.
Jeg leser alt og mange av de inspirerer meg til nye blogginnlegg. I dag fikk jeg to mailer fra to andre kvinner som våger som nå skal dele sine «opp igjen» historier på bloggen min. Jeg spurte pent og fikk ja. Jeg er utrolig ydmyk for at så mange tusen har lest, delt og engasjert seg i mitt ve og vel de siste dagene, tusen takk.
Julen er over og roen har senket seg i heimen. Ungene har dratt til eksen og besøkende har reist hjem. Nyttårshelgen står for tur og igjen kommer en setting hvor vi skal juble over året som har gått og ønske det nye velkommen. Gjerne sammen med mange venner, smile og le, juble med champagne og le masse. Jeg ler ikke så masse om dagen selvom kanskje en slik setting hadde vært godt for meg. Det vil mange mene.
Jeg er litt uenig.
Når en er i en prosess hvor det er mange tunge tanker som tar opp mye plass er ikke store folkesamlinger med påtatte smil det som gir meg noe. Jeg synes det er viktig å være i de vonde følelsene, få ro rundt meg til å bil kjent med de, lytte til de og romme de. Skjønner du hva jeg mener? Jeg isolerer meg litt og kanskje det er feil, men om jeg stakk i et lystig lag så rømmer jeg jo fra de. Eller?
Det vil jo egentlig bare si at jeg omfavner de tunge tankene som opptar hodet mitt om dagen og vil ha de der for bearbeidelse. Akseptere at sånn er det akkurat nå, fordi jeg vet at tankene vil endre seg om jeg gir de tid. Tid til å finne nye steder å lagre de i mitt indre med ny innsikt til hvorfor de kommer, hvorfor jeg lar de ta plass og ikke minst hva de kan lære meg. Tvinge meg til endring fordi jeg møter de og ser på de. Tankene da altså. Og det er helt ok.
Puste rolig, stresse ned og faktumet at jeg ikke MÅ noe, jeg gjør det jeg vil og det som er godt for meg. Det er ikke egoistisk, det er å ta vare på seg selv og sette seg selv først. Hvem andre enn meg selv skal ta vare på meg? Ingen. Jeg må evne å ta mest mulig vare på meg selv, først. Vi må alle det.
Det er herfra og ut, alltid.
Takk for at du leser og deler om det gir deg mening. Klem Trine
Jeg vil gjerne avslutte med noen fine ord fra en medelev på Relasjonssenteret:
Det gikk et lys opp for meg da jeg skjønte at følelser ikke er farlig, de kan bare være veldig vonde å stå i. Jeg har alltid vært redd for å føle, både på gode og vonde følelser, og det var fordi det aldri var noen som møtte følelsene mine da jeg var liten. Ingen som ble glade sammen med meg, eller hjalp meg å regulere sinnet og sorgen min. Men jeg føler jeg begynner å bli tryggere i meg selv til å være den som møter meg selv. Jeg tør mer fordi jeg har meg selv. Klem A.