Når en tror en kjenner noen

Opplever ikke du det ofte? Du vet om noen som du har "kjent" hele livet og så tror du dermed at du kjenner personen, på et vis. En har en oppfattelse av vedkommende og denne er med å fargelegge hvordan en ser på vedkommende. Det er ofte denne bekjente som har dannet grunnlaget for inntrykket, og det henger med. Heldigvis er det lov å endres og fullt mulig.

Denne personen er ikke i din nærmeste omgangskrets, men det hilses og utveksles høflige fraser ved eventuelle møter på veien. Denne personen er en du automatisk sier hei til, men egentlig aldri har snakket skikkelig med. Har du noen sånne hvis du tenker deg godt om? Jeg tror vi alle har mange, altfor mange.

Igår var jeg på middag hos Ingrid. Henne har jeg "kjent" siden vi var ungdommer i Stavanger. I gamledager var vi begge to energiske jenter med både markeringsbehov og høye stemmer. Ingrid sin noe høyere enn min, men jeg tok det igjen på høyden. Jeg er forsatt 180.

Jeg dro til Ingrid for å skravle og le om gamledager. Hun har nettopp opprettet en blogg , men jeg ante ikke at hun egentlig satt inne med et ønske om å intervjue meg. Jeg har jo sluttet å gi intervjuer ( ihvertfall for en LANG stund) så jeg kjente jeg ble nesten kvalm et sekund der jeg satt. Alt i meg ble mistenksom og utilpass. Et lite sekund.

Jeg liker ikke lenger intervjusituasjonen, fordi jeg klarer ikke "spillet" som ofte skjer med en gang en journalist intervjuer en. De skal ha store overskrifter og jeg har i alle år vært flink til å gi de nettopp dette. Dette fordi jeg er så forbaska ærlig til enhver tid, må liksom si ting som de er fra mitt ståsted. Alltid. Hater.

Jeg skulle ønske meg litt falskhet tidvis, eller en munn som lukket seg fortere.

Ingrid presiserte at jeg skulle få lese igjennom saken før hun publiserte den på bloggen, og jeg forsonte meg med det. Og at hun ikke var journalist. Hun skulle ikke selge en avis. Hun var venninne som jeg kjente fra gamledager. Men kjente vi egentlig hverandre? Var vi ikke bare på nikk og likte hverandres energi og humør?

Det ble en koselig kveld og det ble blogg fra Ingrid. Jeg godkjente den fordi hun fikk med seg essensen. Hun så roen jeg har og fikk formidlet den. Og at jeg ikke har eksponeringsbehov. Jeg er bare meg selv og dette er en del av min personlighet. Å engasjere, motivere og engasjere andre. Og det er heldigvis bra nok. Jeg bruker bare meg selv som eksempel på veien.

Takk for at du leser.  Les bloggen til Ingrid HER. Hun skriver bra og morsomt.