Jeg vil smile mer
Når en først har vært langt nede, følt på utslittheten og begynner prosessen med å "komme tilbake" så tror jeg det er vesentlig å bestemme seg skikkelig fra ditt indre. Si det høyt til en selv og de rundt seg. Kanskje ikke offentlig på en blogg som jeg gjør men gjerne til noen nære venner en stoler på. Noen som kan følge en opp når en begynner. Og deretter begynne rolig, ta en dag av gangen og akseptere at prosessen kan ta tid.
I julen vekslet jeg veldig mellom å orke ting og ikke orke ting. Og ikke minst akseptere at sånn var det akkurat nå. DET var ikke lett. Før jul gjorde jeg kun det jeg måtte og drev mange samtaler med meg selv om hvorfor jeg hadde endt opp der jeg gjorde. Hvorfor jeg ikke stoppet "før det var for sent" og lyttet til hva kroppen sa til meg. Eller var det for sent? Ville det skjedd uansett? Finnes det noe som heter STOP knapp? Mulig dette var en del av stien eller min reise for at jeg skulle tvinges inn på en ny?
Men en ting er sikkert. At for meg funker det vanvittig bra å dele mine tanker på nettet. Kanskje jeg skulle begynne å gjøre det i video? Ville jeg turt det? Den må jeg tenke litt på hva kjenner jeg. Hva tenker du? Videointervjuer om disse temaene med andre, er det kjekt? Uansett må jeg igjen få lov å takke, sånn på ekte. Jeg har jammen en SUPER heiagjeng som leser bloggene mine og mange som har gjort det i mange mange år. Mailene, snapene og kommentarene renner inn og jeg jobber med å holde tritt. Vil så gjerne takke alle personlig.
Jeg leser alt og mange av de inspirerer meg til nye blogginnlegg. I dag fikk jeg to mailer fra to andre Kvinner som våger som nå skal dele sine "opp igjen" historier her på bloggen min. Jeg spurte pent og fikk ja. Synes du det er ok om de blogger anonymt? Ikke alle klarer å stå frem med bilde og fullt navn, men historien er jo like viktig og kan inspirere andre, tenker jeg. Er du ikke enig? Jeg er utrolig ydmyk for at så mange tusen har lest, delt og engasjert seg i mitt ve og vel. Tusen takk.
Jeg lover å dele ekte og ærlig, og kanskje inspirerer det nettopp deg til å ta noen grep? Det er ønsket mitt i hvertfall. Idag jogget og gikk jeg om hverandre, og når jeg kom hjem så har jeg pådratt meg noe i hoften. Smerter i siden men skal få roet det ned. Så da blir det sykkel og yoga noen dager. Viktig å lytte hva kroppen faktisk takler.
En leser tipset meg om DENNE siden og der kom jeg over noen punkter for hva lykkelige mennesker har i livet sitt, hvordan de fokuserer. Lang liste men viktig å notere seg tipsene likevel. Jeg skal lese alle nøye, for å se/lære hvor det glipper i min hverdag. Her er listen:
De har gode sosiale relasjoner, der kvaliteten er viktigere enn antallet relasjoner.
De bruker tid og energi på venner, familie og parforhold – de kan gi og ta imot.
De har livsmål, ambisjoner og drømmer.
De er venn med seg selv, har god selvfølelse og evne til å utrykke takknemlighet.
De har mentale album som inkluderer gode bilder fra fortiden.
De har mestringsstrategier for ulike livsutfordringer.
De opplever mening og kontroll i eget liv, og foretar gode valg.
De er til stede i livet, og i hverdagens øyeblikk.
De har mer fokus på hva som er godt enn hva som er best.
De har en iboende tendens til optimisme og evne til å overse bagateller.
De er fysisk aktive, har god helse og får nok søvn.
De er nysgjerrige, entusiastiske og interesserte i å lære nye ting.
Del gjerne innleggene mine med dine venner, og om du ønsker oppdatering på mail når bloggen er oppdater så kan du enten følge meg på snap (trinegrung) eller legge igjen mailen i boksen under. Ditt valg. God klem i det solen går ned og hele himmelen er oransj. Helt nydelig ute nå!! Dette er min utsikt over fine Drammen, byen jeg har blitt så glad i.
