Forelsket i en leser?

Når en i mange har har levd et liv på dette internettet, nå nesten 14 år for min del, så får en faste lesere. Mennesker som leser ens innlegg, blir kjent med en og begynner å kommentere. En etter en. Jeg kjenner igjen navn, deretter ansikter og en bygger relasjoner med sine lesere.

Du vil ikke tro hvor glad jeg er for deg som leser min blogg. Uten deg hadde jeg ikke kunnet sittet her i stuen og hamret løs på tastaturet...for det er det jeg gjør når jeg har mye på hjertet, som nå.

Det som jeg ikke tenker på når jeg skriver er deg som leser. Eller det ble litt feil. Jeg kjenner en trang til å inspirere eller engasjere på en måte og da må det ut av brøstet, ut av hjernen. Så hamrer jeg løs. At du sitter som mottaker vet jeg jo, men når jeg må ha noe ut så er det ikke det jeg tenker på. Det oppdager jeg først etterpå, når responsen kommer.

Sånn tenker sikkert ikke mange som blogger, men det gjør jeg.

Når jeg denne gangen tok en pause merket mine mange faste lesere at jeg var lei, for de kjenner meg godt. De så det mellom linjene og reflekterte nok ikke så mye over det. Helt til en møtte meg i Halden Fengsel for et år siden. Og hun sparket meg skikkelig på leggen.

- Hvorfor blogger du ikke lenger, Trine? Jeg savner deg på nettet.

Det sa hun og det rørte meg.

For plutselig ble mottakeren av mine ord et menneske som ble inspirert av det jeg skrev og savnet det når det ikke var der mer. En helomvendig for meg, kanskje en setning hun ikke tenke så mye over men som for meg ble en skikkelig tankevekker. Selvom jeg ikke begynte å bloggen igjen etter besøket i Halden Fengsel ( de er kunde av meg) så forfulgte setningen meg. Lenge.

I Halden fengsel.

For en måned siden var jeg i nytt møte med en fast leser. Lillian. Hun ga meg TO kraftige spark på leggen.

- Hvorfor blogger du ikke som før , Trine? Da du engasjerte og skapte noe på nettet!? Du må gjøre det igjen, det var den Trine jeg likte å følge!

Ja, hvorfor gjorde jeg ikke det mon tro?

Fordi mange mente mye om min blogging. Mente den var for rosa, mente jeg ble for JEG fokusert. Jeg måtte fokusere på å dele kunnskap, noe som lærte leserne mine noe. Bruke siden min til noe samfunnsnyttig. Jeg holdt på å bli sprø av alle meningene og til slutt måtte jeg rope S.T.O.P.P! Men jeg stoppet med hele bloggingen jeg likegreit.

JEG GJØR SOM JEG VIL! Eksperter kan være eksperter for andre og kanskje de ikke er målgruppen min? Jeg digger å inspirere damer som er litt yngre, på alder med meg eller eldre. Ferdig. Sånn er jeg, OG DET ER GODT NOK!

SÅ deilig å være tilbake, så et stort takk til Lillian (tidligere Feite Lilly her på bloggen <3 ) og Janne Hasle (Halden Fengsel) for å gi meg et skikkelig spark bak. Nå er jeg tilbake der jeg alltid burde ha vært....nemlig som blogger. OG jeg har en spennende plan, så legg igjen mailen i det røde feltet. Skal IKKE selge deg noe...jeg lover. Kun inspirasjon!

Lillian og meg sammen med noen herlige damer som vi jobber en del med. Koselige og ekte mennesker. Og nå gode venner som jeg setter høyt. Alle tre. Lillian, du betyr mye for meg. Jeg synes det er viktig å takke mennesker som betyr noe og er en viktig del av min reise.