I dag morges, da jeg satt med blogginnlegget fra festen i går (les det her) ringte telefonen. Den jeg er støttekontakt for trengte en samtale. Jeg har sagt at vedkommende skal ringe asap om hen ikke takler hverdagen.

Jeg bruker gjerne heller tid på telefonen for å hjelpe, enn at vedkommende skal la ting blir for vanskelige slik at hen får det enda vondere.

Livet fører hardt med enkelte og følelser er ikke alltid lett å styre. Vi snakket lenge og jeg publiserer dette innlegget med tillatelse fra vedkommende. For som personen sa, det er viktig å vise alle sider av livet. Ikke alt er bare fest og basar.

La oss kalle vedkommende HEN, slik at det kan være både han eller hun. Hen er greit.

Hen er mye redd og blir redd av sin egen redsel. Angsten rår og de følelsene er ikke like lette å takle. Ikke hver dag er det slik, men noen dager er verre enn andre.
Plutselig kan legevakten være eneste alternativ, om det blir for vanskelig, og det er derfor jeg skriver dette innlegget.

De på legevakten bør se forbi redselen og møte mennesket som dukker opp. Mennesket er MYE mer enn sin redsel og adferden som gjenspeiler den. Om det kommer mennesker med psykiske utfordringer så kommer de fordi de virkelig trenger dere. Fordi de må og kanskje ikke har noen andre. Akkurat da.

De kan ikke behandles som en som har brukket foten…..de bør bli møtt på følelsene sine og som det individet de er. Vi har alle følelser som tidvis blir for mye og det er så viktig å forstå disse. Jeg vet at de som jobber på legevakter ikke er psykologer men litt medmenneskelighet er viktig!

De vil bli møtt med øyekontakt og forståelse for at livet kan være vanskelig. De trenger å bli sett på som mer enn en pasient, en diagnose. De er sårbare mennesker og veldig ofte hypersensitive. Mennesker som har det vanskelig og adferden er noe de ikke klarer å styre. De velger ikke å la følelsene ta overhånd…de klarer bare ikke annet.

Heldigvis har vi et utrolig godt forhold. Hen og jeg. Vi snakker åpent om alt og fem timer i uken gjør jeg så godt jeg kan for å hjelpe. Bare være der som medmenneske, finne på kjekke ting og ikke minst le. Vi har mye galgenhumor og klarer, etter vanskelig perioder, å se på de med skråblikk.

Vi puster rolig sammen, snakker oss gjennom de vanskelige følelsene, hvor de kommer fra, hvordan de føles, har fokus på at pusten skal helt ned i magen.

Når Hen har angst glemmer Hen å puste. Kroppen trenger oksygen for å ta tilbake kontrollen og derfor er pusten vesentlig. Vi teller, puster og fokuserer på pusten. Hen blir roligere og sammen finner vi tilbake til kontrollen.

Nytt mantra ble avtalt i dag. Hen skal si JEG ER SJEFEN og ikke la angsten få styre. Ikke la angsten ta kontrollen, men eie den selv. En evig jobb og hen vet at det ikke er gjort over natten.

Men alltid husk på dette kjære blogglesere.

De med psykiske utfordringer er MYE mer enn diagnosen sin. De er mennesker som deg og meg. De trenger oss og flere burde være støttekontakt. Utrolig givende å hjelpe noen som virkelig trenger det og jeg er så glad for at jeg valgte å gjøre dette.

Kanskje kommer Hen til å blogge her hos meg. For Hen ønsker åpenhet rundt mental helse og ikke minst øke forståelsen for psykiske utfordringer. Hen er vakker, omtenksom, klok, morsom, snill som dagen er lang og ikke minst et medmenneske. Hen bryr seg om alt og alle, og ikke minst er Hen MYE mer enn diagnosen sin.

Vis respekt og medmenneskelighet. For alle.

Alle mennesker gjør det beste de kan utifra sine forutsetninger.

Blogginnlegget er lest opp for den jeg er støttekontakt for og godkjent av Hen.