En rørende julehilsen...vi nærmer oss jul

Julen nærmer seg og den byr på mye følelser.

Dette rørte så mye i meg og var virkelig et godt tips til de som ikke får feiret jul sammen i årene som kommer. Sjelden har jeg sittet med tårer i øynene på jobben.

[fusion_youtube id="JHX0btJYcyI" alignment="" width="850" height="480" autoplay="false" api_params=""small-visibility,medium-visibility,large-visibility" class=""][/fusion_youtube]

Julen er en følsom tid og jeg har tidligere blogget om følelsen av ensomhet som ofte dukker opp. En av de største utfordringene som dukker opp som skilt, lage egne tradisjoner. Alene. Uten det som en gang var.

Tradisjoner er ofte knyttet opp mot samhold og familietid, og hva gjør en når en skal skape dette alene og kanskje ikke er av det kreative slaget rundt akkurat slike ting? Jeg kjenner på det hvert eneste år og synes det er krevende. En ønsker jo bare en familie rundt seg og når en samtidig ikke bor nær familie....hva gjør en da?

En gjør så godt en kan.

Jeg har landet på at alt er godt nok. Jeg drar med meg elementer fra det jeg husker som gode minner fra egen barndom samt minnene fra samlivet hvor vi alle var samlet. Prøver så godt jeg kan å lage egne tradisjoner men synes det er veldig vanskelig. Dette er jo noe en knytter tett opp til det å skape sammen med noen, og ikke sitte med alene. Krevende tid.

Men nissene hentes frem, stearinlys tennes, gaver planlegges, stunder rundt bordet og de gode måltider krever handlelister og planlegging. Alt for å skape en jul som gir gode minner til neste generasjon. Mine barn, våre barn, skal også minnes denne tiden som noe koselig.

Gavestyret synes jeg trenger en fornying, hvis jeg skal være helt ærlig. Det handles for så store summer tidvis at jeg nesten gremmes. Hele året har blitt et handlegilde og veldig få ser ut til å endre adferd. Hva skal vi gjøre? Er det ikke på tide å tenke litt nytt vedrørende julen og gildet vi påfører oss selv? De aller fleste kjøper det de trenger, når de trenger det, året rundt.

Jeg husker min største julegaveopplevelse var gaven fra mormoren min. Levis 501. Det tok vi oss ikke, på den tiden, råd til i hverdagen og derfor ble det ønsket til jul. Ungdommen i dag har ikke et forhold til å ønske seg slikt lenger og virkelig glede seg til ting. Fordi gavene knyttes ofte til summen de koster. Julegave skal være dyrt.

Jeg gir opp og prøver så godt jeg kan. Men gavene blir ikke av det dyre slaget. Jeg har mistet troen på at verdien av gaver må måles i kroner og øre. Kanskje jeg ender opp med opplevelser til alle i år? En kveld med tante på teater eller kino? Tenk om en kassetthilsen som den over kunne vært bra nok? Det hadde gitt mening og skapt gode minner. Synes jeg.

God førjulstid. Ta vare på de rundt deg og tenk på de som synes julen er en ensom tid.