Jeg gjorde flere feil

Storkoste meg på Farris Bad denne uken hvor jeg holdt kurs for en bedrift som ønsket å forstå den digitale kommunikasjonen bedre. Elsker å lære bort kunnskapen jeg har opparbeidet meg gjennom 14 år på nettet, og heldigvis blir det oppfattet som matnyttig. Ergo så var ikke alt helt feil.

Tok meg selvfølgelig en runde i spa'et og nøt en skikkelig deilig ansiktsbehandling. Den ble gjort med Decleor som min rosacea ikke likte så godt, men jeg personlig nøt den. Må sies. Rosacea er en hudlidelse som jeg og har blogget mye om.

Det er menneskelig å feile, det kan vi alle være enige om.

Vi gjør alle feil, uansett bransje, status og tittel, og gjerne gjennom hele livet. Alt handler om hvordan en ser seg selv og ikke minst sine egne feil. Lærer av de og gjør noe med det!

Jeg har de siste 7 årene vært i en enorm selvpålagt utvikling fordi jeg ønsket å se meg selv bedre, bli et bedre menneske og forstå eget handlingsmønster. Hvorfor jeg gang på gang gjorde de samme feilene, "skrek" etter å bli sett, som igjen gjorde at mange oppfattet blant annet denne bloggen som et evig PR stunt fra min side. Det var ikke det. Jeg ønsket bare så inderlig å dele med andre og det er en del av min personlighet, noe jeg i dag trygt kan og være stolt av. Jeg er som jeg og det er faen meg bra nok.

Jeg har ikke jobbet i de tradisjonelle mediekanalene på 10 år, ergo er det denne bloggen som har holdt "brandet" mitt i live. Det er denne bloggen som har bygget meg, utviklet meg og fått meg til å endre kurs flere ganger. Mye fordi jeg ikke likte utviklingen jeg selv så jeg gjorde, men ikke helt forstod hvem jeg ønsket å være og hvilken rolle jeg skulle ta. Da famler en i blinde og klarer ikke å være konkret.

Jeg samlet mange følgere og digitale bekjentskaper uten å ha en plan, uten å konkretisere, og jeg ser i dag at kunnskapsmessig så ble det feil. Fordi jeg kan så mye mer enn å "bare vise meg frem" som mange trodde jeg brukte denne bloggen til.

Unnskyld.

Noen ganger er det mye i læring i å tenke "hvorfor har denne jenta et så stort behov for å bli sett?" Det er fortiden og oppveksten min som er årsaker til dette, og heldigvis ser jeg det i dag. Jeg har vært sulten på å forstå grunnene og ikke minst å lære av de. Først da ble jeg tryggere og står sterkere i den jeg ønsker å være.

Jeg evner å snu meg rundt og stake ut en ny kurs. Fordi jeg ønsker det og ser feilene jeg lenge har begått. Jeg har en ro over meg som jeg ikke har hatt på mange år og er i læring. Livet er jo en evig læringskurve og alle kan endre seg, ønske seg noe nytt. Men en må første ønske å se sine egne feil, for så og se hvor en ønsker "å gå" for å begynne den nye ferden.

Min reise er ikke slutt, den er på vei. Kursen er staket ut og jeg famler ikke i blinde. Det er så deilig og energien øker i takt med tastetrykkene på bloggen. Tenk jeg har skrevet her i så mange år og fremdeles finner ord. Jeg ser på meg selv som en kvinne som våger og ei som aldri gir meg. Takk for at du følger med og heier, det trenger vi alle.

Livet skal svinge

Utsikt fra denne ukens jobbing

Utsikt fra denne ukens jobbing

Det ble ikke helt den uken og oppstarten på 2017 jeg hadde forestilt meg. Igjen måtte jeg omstille meg, akseptere at sånn er det akkurat nå og det er jammen ikke lett! Det er ikke bare bare å akseptere at en plutselig har to "nededager" hvor en ikke kjenner seg selv igjen, merker at energien rekker til akkurat det den må men ikke annet.

En ting klarer jeg og det er å endre rutiner når jeg kjenner at dagen er krevende. Jeg har et sted jeg ofte sitter og jobber i Drammen, denne uken ble det ny utsikt fra arbeidsplassen. Jeg jobber mye på cafe i den fasen nå hvor jeg bygger opp og planlegger.

Det å skifte rutiner er for meg vesentlig når ting er vanskelige. Tvinge meg selv til å akseptere nedetiden, og deretter gjøre noe helt nytt. Denne uken ble veldig givende på mange måter med to energifulle foredrag. Et for hotellkjede og et for en videregående skole. Sistnevte var mest krevende siden de er ivrige brukere av sosiale medier men enda ikke ser omfanget bruken deres faktisk har i et samfunnsperspektiv.

Aviser sliter, TV kanaler og magasiner likeså. Våre brukervaner for informasjon endrer seg og dette får store konsekvenser for hvordan mediene tjener pengene sine. Det koster å lage gode aviser, det koster å lage gode tv-programmer. Jeg er veldig spent på fremtiden og følger med. Ungdommen jeg holdt foredrag for likte heldigvis det de hørte, selv om de var mest opptatt av at jeg hadde vært hos Oprah. Kjendiseri greiene går aldri av moten, tydeligvis.

Drammen ass. Me like. Elsker å ta bilder.

Drammen ass. Me like. Elsker å ta bilder.

Det aller kjekkeste denne uken var et møte helt på tampen. Pluss jeg ser frem mot fire spennende møter til uken. Jeg har en plan, men det må noen elementer på plass først. Klok av skade nevner jeg ikke planen før jeg ser at den er gjennomførbar, ergo Trine har lært noe av sine sprell på nettet. Jeg er på vei og ukens læring blir å akseptere, jobbe med det OG skape endring når ting står stille.

Endring gir energi, selv om det i denne omgang kun var snakk om skifte av cafe. Nå skal jeg ut å gå tur med ei klok venninne. Samtalene med henne gir meg alltid mye til ettertanke så stikk gjerne innom igjen i ettermiddag. Ser ikke bortifra at tankene må sorteres og det gjør jeg best akkurat her. På min blogg. Mine tanker om livet, som jeg håper skaper refleksjon hos andre. God lørdag!

OPPDATERING

Så får jeg meldinger som dette og jeg oppnår det jeg ønsker: å la andre reflektere over mine trivielle hverdagsgreier:

Min første uke gikk veldig dårlig i forhold til alt jeg hadde planlagt og tenkt. Men så leste jeg innlegget ditt nå på morgenkvisten og tenkte skitt au, den uken var generalprøven, premieren får være på mandag Lag deg selv en fin lørdag. Klem Mette

Ensomhet på TV2

Igår var det sak på TV2.no som jeg skrev for å oppsummere mine tanker rundt julen. Jeg publiserer og innlegget her like greit: Den ensomme juletiden

Av blogger Trine Grung

Jeg har lenge følt på en følelse av ensomhet og prøver å komme til bunns i hvorfor jeg har det slik. Mange vil sikkert mene at dette innlegget ikke hører hjemme på internet, at jeg er for privat ved å skrive om slike tema, men der er jeg dypt uenig. Jeg opplever ikke meg selv som privat, for jeg deler svært lite fra min private sfære, men jeg kan godt være personlig. Det er faktisk en stor og for meg vesentlig forskjell, og uten åpenhet, hvordan skal vi da få frem vanskelige tema om ingen snakker om dem?

- Men hvordan kan du være ensom, Trine? Du har jo så mye bra som skjer rundt deg? To fantastiske tenåringer, en super leilighet du nettopp har pusset opp, masse venner, reiser og spennende prosjekter! Du må skjerpe deg og fokusere på det positive du har.

Dette sier venner som mener det godt og jeg er fullt klar over det, men likevel er det mange savn i livet. Jeg må ta noen grep i 2017 og har tenkt tanken lenge.

Det er nok mange grunner til at jeg føler en form for ensomhet på tross av alt jeg har rundt det. I ulike faser i livet blir det vanskelig om en blir ikke sett som menneske,  og ikke føler seg verdifull for noen. Tenåringene er selvstendige, begynner å klare seg selv, og plutselig er mammarollen gått over i en fase hvor en ikke lenger «er like viktige». Misforstå meg rett, jeg vet de trenger meg og at jeg er viktig for mine to barn, men ikke på samme måte som før og det rører noe i meg.

Gode venner er viktig, turer i naturen er vesentlige og ikke minst gode samtaler. Det jeg ikke fikser i slike tunge perioder er masse mennesker, fest og morro. Påtatte hyggelige settinger hvor en liksom MÅ være glad og julen er en periode hvor dette kreves litt av en. Jeg synes julen er vanskelig, veldig vanskelig. Inngrodde mønster som jeg ønsker å bryte men ikke helt klarer fordi alle skal inkluderes i denne høytiden. En «må» så mye hele tiden, må ta så mange hensyn og egentlig har en ikke lyst til alt hele tiden.

I julen vekslet jeg veldig mellom å orke ting og ikke orke ting. Og ikke minst akseptere at sånn var det akkurat nå. DET var ikke lett. Før jul gjorde jeg kun det jeg måtte og drev mange samtaler med meg selv om hvorfor jeg hadde endt opp der jeg gjorde med denne gnagende tomme følelsen. Hvorfor jeg ikke stoppet «før det var for sent» og lyttet til hva kroppen sa til meg. Eller var det for sent? Ville det skjedd uansett? Finnes det noe som heter STOP knapp? Mulig dette var en del av min læring i 2016 for at jeg neste år skal gjøre endringer for meg selv?

Men en ting er sikkert. At for meg funker det vanvittig bra å dele mine tanker på nettet. Åpne opp om vanskelig tema og lese kommentarer fra lesere dette berører. Jeg føler meg ikke alene om det lenger og jammen har jeg en SUPER heiagjeng som leser bloggene mine og har gjort det i flere år. Mailene, snapene og kommentarene renner inn og jeg jobber med å holde tritt. Vil så gjerne takke alle personlig.

Jeg leser alt og mange av de inspirerer meg til nye blogginnlegg. I dag fikk jeg to mailer fra to andre kvinner som våger som nå skal dele sine «opp igjen» historier på bloggen min. Jeg spurte pent og fikk ja. Jeg er utrolig ydmyk for at så mange tusen har lest, delt og engasjert seg i mitt ve og vel de siste dagene, tusen takk.

Julen er over og roen har senket seg i heimen. Ungene har dratt til eksen og besøkende har reist hjem. Nyttårshelgen står for tur og igjen kommer en setting hvor vi skal juble over året som har gått og ønske det nye velkommen. Gjerne sammen med mange venner, smile og le, juble med champagne og le masse. Jeg ler ikke så masse om dagen selvom kanskje en slik setting hadde vært godt for meg. Det vil mange mene.

Jeg er litt uenig.

Når en er i en prosess hvor det er mange tunge tanker som tar opp mye plass er ikke store folkesamlinger med påtatte smil det som gir meg noe. Jeg synes det er viktig å være i de vonde følelsene, få ro rundt meg til å bil kjent med de, lytte til de og romme de. Skjønner du hva jeg mener? Jeg isolerer meg litt og kanskje det er feil, men om jeg stakk i et lystig lag så rømmer jeg jo fra de. Eller?

Det vil jo egentlig bare si at jeg omfavner de tunge tankene som opptar hodet mitt om dagen og vil ha de der for bearbeidelse. Akseptere at sånn er det akkurat nå, fordi jeg vet at tankene vil endre seg om jeg  gir de tid. Tid til å finne nye steder å lagre de i mitt indre med ny innsikt til hvorfor de kommer, hvorfor jeg lar de ta plass og ikke minst hva de kan lære meg. Tvinge meg til endring fordi jeg møter de og ser på de. Tankene da altså. Og det er helt ok.

Puste rolig, stresse ned og faktumet at jeg ikke MÅ noe, jeg gjør det jeg vil og det som er godt for meg. Det er ikke egoistisk, det er å ta vare på seg selv og sette seg selv først. Hvem andre enn meg selv skal ta vare på meg? Ingen. Jeg må evne å ta mest mulig vare på meg selv, først. Vi må alle det.

Det er herfra og ut, alltid.

Takk for at du leser og deler om det gir deg mening. Klem Trine

Jeg vil gjerne avslutte med noen fine ord fra en medelev på Relasjonssenteret:

Det gikk et lys opp for meg da jeg skjønte at følelser ikke er farlig, de kan bare være veldig vonde å stå i. Jeg har alltid vært redd for å føle, både på gode og vonde følelser, og det var fordi det aldri var noen som møtte følelsene mine da jeg var liten. Ingen som ble glade sammen med meg, eller hjalp meg å regulere sinnet og sorgen min. Men jeg føler jeg begynner å bli tryggere i meg selv til å være den som møter meg selv. Jeg tør mer fordi jeg har meg selv. Klem A.