Nå håper jeg du er klar!

ENDELIG er dagen her og de som har fulgt meg lenge vet hvor mye jeg har gledet meg til dette. Mitt nye nettkurs Kvinner som våger. Jeg er så spent!! Allerede har påmeldingene begynte å komme og jeg er så glad for denne muligheten. Nettkurs er virkelig en super måte å dele kunnskap med mange på!

Dette er de ulike modulene inne i selve kursportelen og alle inneholder masse læring for deltagerne. Kurset ser du hjemme i din egen stue, via mobilen eller aller helst på en laptop med headset på ørene.

I denne runden av nettkurset har jeg inkludert masse for virkelig bli kjent med deltagerne, lære enda mer  av de som er med og jobbe tett med hver og en. Jeg har inkludert gratis workshopdag i Drammen, gruppecoaching med mye mye mer.

Du kan lese om alt du får i kurset HER: https://www.digitalakademiet.no/page/86083-kvinner-som-vaager-laer-deg-aa-vaage-mer På samme side kan du melde deg på! Håper du har lyst!

Jeg har jobbet lenge med dette kurset og har mange spennende overraskelser på lur. Det jeg gleder meg til, foruten å hjelpe andre til å videreutvikle seg, er intervjuene med andre kvinner som våger.

Her har jeg allerede booket intervjuer med kjente og ukjente kvinner som våger. De vil åpent fortelle sin historie og tilfører læring til andre. Vi skal se på personlig språk, kjærlighetsspråk, hvordan du blir kvitt "styggen på ryggen" og mye mye mer.

Dette vet jeg er starten på noe viktige. Kurset og gruppen av kvinner jeg vil samle. Sammen skal vi styrke oss og våge enda mer. Jeg har selv våget mange karrieremål men det vanskeligste var å møte meg selv. Endre meg selv. Det har jeg klart og mange lurer på hva jeg har gjort. Det og planen jeg fulgte er det jeg deler videre i kurset!

LYST Å VÆRE MED? Klikk her og les mer https://www.digitalakademiet.no/page/86083-kvinner-som-vaager-laer-deg-aa-vaage-mer

Vi sees på nettet! Dette er et onlinekurs men vi vil og møtes på ekte. Hehe. God klem fra Trinemor.

Livet med ME- fra en kvinne som våger

I dette innlegget møter du Sissel Sunde. Sissel har jeg kjent så lenge jeg kan huske og er fra Stavanger. Lenge lot jeg meg engasjere i hennes fantastiske utvikling via Facebook, og heiet mer enn en gang for hennes vågale grep for sin egen del. Men plutselig ble det veldig stille. Hvor ble de glade innleggene til Sissel av? Sissel som skulle til Bali og virkelig nyte hvert eneste sekund av livet.....hvor ble hun av?

Sissel hadde fått ME og her er hennes historie delt med hennes tillatelse. Den berørte meg veldig og håper den kan bidra til mer åpenhet rundt emnet ME. Virkelig en KVINNE SOM VÅGER og åpner opp om noe veldig viktig. Her er Sissels egne ord fra sengen:

EI AV DE BORTGJEMTE

Det er januar 2018. Jul og nyttår er akkurat over, men jeg fikk ikke deltatt i feiringen selv i år. Jeg var alene på julaften, men fikk gaver og middag levert på døren. Ellers lå jeg bare der med lukkede øyne, og kunne verken se TV, lese eller spille musikk. Jeg deltok heller ikke i selskap de neste dagene, men var med på en venninnelunsj i romjulen.

Jeg ble der i 3 timer, og var sengeliggende igjen de neste dagene. Anstrengelsen hadde vært for stor. Så jeg endte opp alene på nyttår også. Det var 3. året på rad jeg kikket alene på rakettene, vel vitende om at jeg hadde mistet nok et år av livet mitt.

Jeg har ME. Verdens mest misforståtte, kompliserte, invalidiserende og stigmatiserte sykdom.

Jennifer Breasine siste ord i den prisbelønte dokumentaren UNREST (tilgjengelig på Netflix) er: «Sickness doesn’t scare me, death doesn’t scare me. What scares me is that you can disappear because someone is telling the wrong story about you.”

Dette er meg i 2014. Året før jeg forsvant. Jeg håper du vil ta deg tid til å lese min historie.

LIVET FØR JEG BLE SYK 

22. mars 2015 satte jeg meg på flyet som skulle frakte meg til Bali. Jeg hadde akkurat oppdatert FB-profilen og skrevet: Sees om 3 måneder! Jeg kunne nesten ikke tro det var sant selv. 3 måneder på Bali!! En drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Jeg reiste alene og kjente meg uredd og forventnings-full. Jeg hadde vært på en tilsvarende reise i 2010. Den gang dro jeg alene til India i 2 måneder, og aldri hadde jeg opplevd en større berikelse i livet. Nå var det tid for nye eventyr!

Jeg hadde vært på Bali en gang tidligere, i 2013. Det var under en sykkeltur gjennom de små lands-byene jeg innså at jeg måtte dra tilbake, og at jeg ville være der lenge. For jeg ble rett og slett forelsket i livet av å være der. Jeg elsket å reise! Men jeg elsket også å jobbe, og hadde viet store deler av livet til det.

Jeg var PA til øverste leder i et oljeselskap, assisterte Styret, jobbet med HR og organiserte alle selskapets arrangement. Sistnevnte var det kjekkeste jeg visste, og jeg jobbet gjerne døgnet rundt for at alt skulle bli perfekt. Jeg stortrivdes samtidig som jeg ville se verden, og nye reisemål ble belønningen og motvekten til et aktivt liv med mye stress og høyt arbeidspress.

Nå hadde jeg altså fått innvilget 3 måneder fri fra jobb. Målet var å LEVE, ivareta egen helse og gjøre noe meningsfylt for andre underveis. Jeg tok farvel med familie, venner og kollegaer, overlot heimen til min 20 år gamle datter, og lo for meg selv da jeg tenkte på kollegaene som hadde fleipet om at jeg nok aldri ville komme tilbake på jobb igjen. Tenk så morsomt om noe spennende skjer og de får rett?

BALI 2015 

Månedene på Bali var fantastiske! Jeg bodde stort sett i Ubud, men var også et par uker i Seminyak, 10 dager på Gili-øyene og en tur i Kuala Lumpur. Jeg jobbet frivillig på Bali Spirit Festival, fikk nye venner fra hele verden, og dagene besto av FRIHET TIL Å GJØRE AKKURAT HVA JEG VILLE.

Det var yoga, meditasjon, dans, sang, musikk, turer, plukke søppel, massasje, sol, svømming, bøker, solnedganger, beach-club’s, cruise rundt på scooteren og masse annet gøy. Frem til 28. mai.

DENGUEFEBER 

Jeg hadde vært og badet i et fossefall med noen venner på dagen. Det hadde vært en opplevelsesrik dag, og da vi kjørte scooterne gjennom de vakreste landskap hjemover, husker jeg at jeg tenkte; Jeg har aldri vært så lykkelig som nå. Denne reisen er det beste jeg noen gang har gjort for meg selv. Alt som skjer etter dette er helt greit. Fordi jeg har levd! Jeg har våget å følge drømmen om å bo på Bali. 

Et par timer senere sitter jeg og skriver reisebrev hjem da jeg plutselig begynner å fryse. Jeg blir akutt kjempedårlig, legger bort PC’en og kryper til sengs. Neste dag ble jeg diagnostiert med Denguefeber, en tropesykdom som smitter via mygg. Det finnes ingen vaksine og heller ingen medisin.

Viruset gjorde stor skade. I tillegg til å angripe blodet, angrep det lungene, lever og galleblære. Jeg fikk blødninger og allergisk reaksjon. Etter en uke var jeg så syk at jeg ble redd for å dø. Jeg ble innlagt på sykehus og 3 dager senere ble jeg utskrevet igjen. Like dårlig og med en helt ekstrem utmattelse.

De neste ukene lå jeg på hotellrommet og ventet på en bedring som aldri kom. Da jeg skrev ferdig reisebrevet jeg hadde begynt på 28. mai, sammen-lignet jeg kroppen med en ødelagt mobiltelefon, som kun ladet til 5% uansett hvor lenge den lå til lading. Hvordan skulle jeg klare den lange hjemreisen? Og hva med jobbstart som nærmet seg? Det hastet med å bli frisk!!

ME-DIAGNOSE 

Jeg fikk den fryktede diagnosen 10 måneder senere. I april 2016. Det kom ikke som noe sjokk. Jeg hadde googlet meg frem til den 6 måneder tidligere, og hadde fått hysterisk sammenbrudd da jeg innså at jeg kanskje aldri ville bli frisk igjen…

Kroppen hadde kollapset en måned etter jeg kom hjem fra Bali. Hjernen også. Jeg hadde ignorert legens råd om å ikke begynne på jobb enda, og jeg hadde ignorert de nye symptomene som etter hvert oppsto i løpet av arbeidsdagen. Jeg jobbet riktignok kun 4 timer, men var helt ødelagt etterpå… Så jeg stupte hjem i seng, trakk ned rullegardinen siden jeg plutselig ikke tålte lys, og der lå jeg til neste dag. Det merkelige presset jeg hadde begynt å få i hodet forsvant heldigvis i løpet av natten, så jeg var sikker på at jeg ville bli helt frisk igjen hvis jeg bare fikk nok hvile. Familie og venner kunne jeg treffe senere. Jeg hadde dessuten mistet retten til sykepenger, siden jeg var blitt syk i ulønnet permisjon, så jeg hadde uansett ikke noe valg. Jeg måtte jobbe! 

Dagen før kollapset hadde jeg sittet i et langt møte med den nye sjefen, og var blitt urolig over de kognitive vanskene som hadde oppstått underveis. Jeg glemte plutselig ord, husket ikke hva jeg skulle si og klarte ikke sette ord på enkle ting jeg skulle forklare. Jeg formelig løp ut dørene til slutt, med en hjerne som var i ferd med å eksplodere. Og dette skulle komme til å bli min siste dag på jobb. 

UTREDNINGEN 

Helsevesenet kalte det «tilbakeslag fra Denguefeber». Jeg sa dette var annerledes, at det føltes som om noe var galt i hjernen. Legen svarte at vi ikke har følelser i hjernen. En ny lege mente jeg hadde Borrelia, og jeg ble satt på antibiotika i flere måneder uten at dette påvirket situasjonen. Spinalpunksjon av ryggraden skulle senere også avkrefte denne diagnosen.

Jeg fikk beskjed om å leve som om jeg var innlagt på sykehus, så jeg var stort sett sengeliggende og fikk all mat levert. Men jeg ble likevel bare sykere, og utviklet stadig flere symptomer på at noe var veldig galt. Men alle blodprøver, røntgen, CT, spinalpunksjon og MR av hodet kom tilbake som normale. Det var ingenting å gjøre. Jeg måtte bare vente til det gikk over.

Men det gikk aldri over. Og hver gang jeg forsøkte å gjøre noe ble jeg enda verre etterpå. Det spilte ingen rolle om jeg så på TV, pratet og lo, eller gikk en tur i nabo-laget. Absolutt ALT jeg brukte energi på gjorde meg verre. Og ingen kunne fortelle meg hvorfor.

Jeg hadde fått ME.

SYKDOMMENS SKANDALØSE HISTORIE 

ME (myalgic encephalomyelitis) har vært registrert som en nevrologisk sykdom i WHO siden 1969. Den utløses normalt av en virus- eller bakterieinfeksjon, og rammer både barn(nå helt ned til 5-6 år), ungdom og voksne. Kvinner og menn. Det antas at ca. 5% blir friske. For det finnes ingen medisin.

Tidlig forskning hadde ikke gitt noen resultat, så på 80-tallet bestemte USA og UK at kronisk utmattelse var det samme som ME. De dannet det nye navnet ME/CFS (chronic fatigue syndrome), som nå ble diagnosen til alle som var utmattet i minst 3-6 måneder, uansett årsak, symptomer og funksjonsevne. Dermed havnet mennesker med en alvorlig nevrologisk sykdom i samme kategori som de som var stresset, utbrent, deprimert, traumatisert og alt annet som måtte gi utmattelse.

Støtte til forskning opphørte og sykdommen ble de neste 30+ årene ansett som en psykosomatisk tilstand man kunne komme seg utav ved hjelp av gradert trening (GET) og kognitiv adferdsterapi (CBT). Tiltak som hjelper mange med kronisk utmattelse, men som gjør ME-pasienter enda sykere.

Grunnet mangelfull forskning finnes det altså ingen medisin, og heller ingen biomarkør som kan identifisere sykdommen. Diagnose settes derfor etter kriterier. 2,4% av Norges befolkning oppfyller de løse Oxford-kriteriene, men kun 0,2% av oss oppfyller de strenge Canada / ICC-kriteriene. Vi snakker altså ikke om de samme pasientene, men vi har likevel samme diagnose og «behandling».

LIVET MED ME 

Jeg opplever å ha ca. 10% energi sammenlignet med tidligere. Alt jeg gjør som overskrider denne tålegrensen gjør meg verre, enten det er fysisk, mentalt eller sosialt. Positivt eller negativt.

Det kalles på fagspråket for PEM (Post Exertional Malaise) og betyr anstrengelsesutløst forverring. Det er dette symptomet som skiller ME fra andre utmattelsestilstander. Vi kollapser etter minimal aktivitet.

Det finnes 4 grader av sykdommen. Jeg svinger mellom moderat og alvorlig grad. Det vil si at jeg er stort sett husbundet, ligger store deler av dagen, men klarer meg selv når jeg holder et aktivitetsnivå på rundt 10%. Både personlig hygiene, husarbeid, se på TV, snakke på telefon, lese, skrive, handle, lage mat, kjøre bil, gå tur og alle andre gjøremål inngår i dette energi-regnskapet.

Med andre ord, jeg må prioritere og planlegge alt jeg gjør. Og det er ikke mye. Noen ganger ingenting. Skal jeg dusje eller rydde kjøkken? Se TV eller surfe på nettet? Matinnkjøp og matlaging er det aller vanskeligste, for det kan ikke utsettes til en god dag. Derfor trenger jeg mye hjelp der, og er en GOD take-away-kunde.

Jeg våkner tung av melkesyre, med bakrus-følelse i hodet, og influensa-følelse i kroppen. Hver dag. Og det kan ikke hviles bort. Dersom jeg vet at jeg skal noe som vil ta hele energikvoten i et jafs, f.eks. en helseavtale eller ha besøk, må jeg bruke minst mulig energi dagene før. Helst være sengeliggende. Og hvis jeg ikke gjør det, eller hvis aktiviteten overskrider tålegrensen uansett, så betaler jeg en svært høy pris etterpå. La meg gi et par eksempler på hvor galt det kan gå:

SPANIA 2017 

Jeg var kjempestolt da jeg landet i Malaga en lørdagskveld i fjor juni. Det var min første reise alene etter jeg ble syk. Far hadde kjøpt inn mat og drikke til leiligheten i forkant, så alt lå til rette for at jeg skulle få noen fine uker med sol og varme. De første dagene var jeg som forventet dårlig, og kastet lengselsfulle blikk ned mot stranden og det yrende restaurantlivet jeg selv bare kunne drømme om å være del av.

Onsdag var min første gode dag. Jeg leide meg solseng og lå på stranden hele dagen. Jeg var SÅ glad! Og tenkte at nå ville resten av ferien bli som dette. Da jeg var tilbake i leiligheten, som ligger 5-10 min. gange unna, tok jeg meg et glass vin på terrassen og skrev i kalenderen: Trengte ikke hvile etter gikk opp trappene. Hurra! 😊

Det ble min første og siste dag på stranden. 6 dager senere kom jeg hjem i rullestol, etter å ha vært mer eller mindre stuck i et mørkt soverom siden torsdagen. Et par turer ut for å skaffe mat gjorde alt enda verre. Muskulaturen kollapset til slutt, etter jeg hadde gått ned med søppel på energi fra Cola. Jeg kunne plutselig ikke gå!! Eller løfte noen lemmer mot tyngdekraften.

Musklene dirret og rykket. Det føltes som om blodet var blitt til sement. Smerten var nesten uholdbar, kvalmen overveldende, og hjernen tålte ingen former for stimuli. De støydempende øreklokkene ga ikke nok vern, og jeg måtte ha solbriller mot måneskinn på natten. Det var krise! Jeg måtte hjem!

Far hoppet på første fly, for å hjelpe til med pakking og rengjøring. Jeg hang i armene hans da han dro meg opp trappene til bilen, hvor min tante og hennes mann ventet for å ledsage meg hjem.

Hjemreisen gjorde meg selvsagt bare enda verre, tross rullestolassistanse og at jeg fikk ligge over 3 seter på flyet. 4 dager senere hadde jeg bursdag, og da noen fra nærmeste familie kom innom med gaver og kake kunne jeg kun være oppe i 10-15 minutt. Jeg gikk tilbake og la meg på soverommet uten et ord, for jeg klarte ikke å snakke. Jeg hadde bare lyst å dø.

Det tok 6 uker før jeg kunne kjøre bil igjen og 8 uker før jeg kunne gå tur. Jeg følte meg født på ny!

BEHANDLINGER 

Jeg har prøvd det meste av behandlinger, alt fra akupunktur, homeopati og kosttilskudd til Dødehavsklinikken, LDN-medisin og terapi. Og mye mer. Men ingenting har hjulpet.

Da sykehuset henviste meg til et stressmestringskurs for ME-pasienter, som visstnok hadde hjulpet mange, fikk jeg store forhåpninger. Men kurset viste seg å ha motsatt effekt. Jeg kom hjem verre og var svært opprørt over kurslederens holdninger. Vi hadde kun vært 2 av 8 kursdeltakere med ME-diagnose.

De andre var der pga. stress, angst, smerter osv. Psykiateren som ledet kurset mente at all utmattelse var ME, og behandlet oss derfor likt. Han sa bl.a. følgende: Ikke lytt til kroppen. Symptomer er ikke farlig. Du kan ikke dø. Det finnes ingen energisvikt. Du har ingen sykdom. ME er kun å ha en dårlig periode. Du kan få ME i parforholdet og sexlivet også… 

Etter 2 dager på kurs, dog med flere timers hvile pr. dag, hadde jeg trosset symptomene og blitt med de andre på en skogstur. For tenk om psykiateren hadde rett?? Neste dag var jeg sengeliggende på hotellet, etter en søvnløs og smertefull natt, og var altfor syk til å delta på kurset.

Et halvt år senere melder jeg meg på et 8 ukers Mindfulness-kurs, i håp om at det kan hjelpe. En høstdag midtveis i kurset, våkner jeg til en svært god dag og bruker den til å forfatte en klage på stressmestringskurset. Jeg vet jeg tar en stor sjanse, siden jeg også skal på Mindfulness om kvelden, men håper at 5 timers sammenhengende hvile vil være nok.

At jeg aldri lærer..! For kroppen kollapser selvsagt kort tid etter at kurset har startet. Det var jo allerede tomt for energi..! Så jeg blir liggende på en matte, med støydempende øreklokker og et pledd over hodet, de neste 2 timene. Og kunne verken snakke eller reise meg. Symptomene var som i Spania, og de ble verre for hvert minutt som gikk. Lyden av de andre kursdeltakerne som snakket og skjøv på stoler ga så store smerter at jeg hadde lyst til å skrike høyt. Da kurset var over måtte jeg mobilisere alt jeg hadde av krefter og forsvant ut dørene uten et ord eller smil til de andre.

Jeg lå i baksete på bilen når vi kjørte hjem, og måtte deretter skyve meg opp trappene ved å legge overkroppen og mest mulig vekt på rekkverket i oppgangen. Om natten våknet jeg 3 ganger av at kroppen lå og ristet.

Jeg var sengeliggende de neste 3 ukene, og fikk ikke deltatt på flere kurskvelder. Jeg måtte også kansellere en ny ferie jeg hadde dristet meg til å bestille. Da jeg kom til legen, sa han: Kanskje du blir bedre hvis du begynner på antidepressiva…?

Slik er livet med ME.

PARADIGMESKIFTE 

Men det finnes håp! Etter 30 år med neglisjering, sterk polarisering og millioner av pasienter over hele verden som forblir syke, fikk Institute of Medicine i oppdrag av amerikanske helsemyndigheter å gå gjennom 9000 forskningsartikler på ME/CFS.

I februar 2015 utga de en rapport som konkluderer med at ME/CFS er en alvorlig, biologisk, kompleks, multisystemsykdom som er sterkt funksjons-nedsettende. Den involverer hjernen, nervesystemet, immunsystemet, metabolismen i cellene, musklene, hjertet og blodomløpet, mage, tarm og litt til. (Se status på forskning pr. 31/1/18 her.)

Folkehelseinstituttet i USA har i den anledning utgitt to viktige publikasjoner hvor de anerkjenner ME/CFS som den mest krevende sykdommen vitenskapen står ovenfor å løse;

1) NIH takes action to bolster research on Myalgic Encephalomyelitis/Chronic Fatigue Syndrome. 2) Moving towards answers in ME/CFS. Helsemyndighetene i USA fjernet også rådene om GET og CBT som behandling for ME i 2017, og store pengebeløp doneres nå til forskning. Det oppleves som en revolusjon!

DEN BRUTALE VIRKELIGHETEN 

De fleste har likevel ikke fått med seg dette bevissthetsskifte. Mange fagfolk er uvitende, andre kjemper for å beholde det gamle synet på ME som en psykosomatisk tilstand. Det forskes fortsatt på pasienter diagnostisert etter vide kriterier, og det jukses med resultat. Foreldre fratas alvorlig ME-syke barn, eller nektes omsorgslønn til pleietrengende barn. Noen blir tvangsinnlagt på psykiatrisk, andre gir opp og tar livet sitt… Imens gamle fordommer og stigma lever godt videre i folkesjela.

HÅP FOR FREMTIDEN 

Jeg har gått fra å være en aktiv og sosial person, med ubegrenset arbeidskapasitet, til å ligge alene og isolert i en mørk leilighet. Pga. et myggstikk. Andre pga. kyssesyke, influensa, lungebetennelse ol.

Jeg har fått høre at ME-pasienter feiler noe mellom ørene, at vi sitter hjemme og synes synd på oss selv, er late, og at vi kan tenke oss friske ved å bygge nye hjernebaner (= tenke positivt). Vi er visst-nok redde for aktivitet og opprettholder derfor selv opplevelsen av å være syke. Og vi mistros fordi vi ikke ser syke ut de få gangene vi er i stand til å forlate hjemmet.

Tiden er inne for å erstatte synsing og skadelige holdninger med økt kunnskap og forskning. Nok er nok! Vær så snill å ikke fortelle feil historie om oss…

All utmattelse er ikke ME og ME er mye mer enn utmattelse. Vi er alvorlig syke og trenger hjelp til å bli friske.

Tusen takk for at du leste min historie. Jeg håper den vil bidra til økt bevissthet, holdningsendring og mer støtte til ME-forskning. 😊

Hilsen Sissel Sunde, ei av De Bortgjemte.

HVIS IKKE DETTE ER Å VÅGE, så vet ikke jeg! Tusen takk for at du deler Sissel og jeg håper alle deler innlegget videre. Vi trenger flere som snakker om sine liv og hvordan ting faktisk er. Ikke lager illusjoner om perfeksjonisme som ingen klarer å leve opp til.

Om du vil høre mer fra Kvinner som våger så legg igjen mailen din under her. Inspirasjon kommer hver søndag i din innboks. Vi spammer ingen.

Hvordan gikk foredraget Trine?

Endelig hjemme i kosetøyet i sofaen igjen. En serie (Punisher, min sønn insisterer på at den er bra) ruller over skjermen mens hodet mitt enda knaker, tvister og vrir på alle inntrykkene fra i dag. VELDIG stolt og glad over det Solfrid skriver her......

Talerlisten.no (ANMELD GJERNE meg som foredragsholder HER) hadde samlet et knippe av utvalgte foredragsholdere, tusen takk for muligheten, og jeg var så heldig å få være ei av disse. Jeg kunne safet og kjørt et foredrag om sosiale medier, men jeg pushet meg selv til å starte dette nye kapittelet som jeg har gått svanger med i mange år.

Kvinner som våger.

Ja, det blir en del prat om dette fremover men det har du vel skjønt. Dette svangerskapet har jammen trukket ut i tid, hele fire år siden jeg først begynte å drømme om dette konseptet. Først tenkte jeg bok og laget en prosjektplan for den. Var hos to forlag og fikk veldig gode tilbakemeldinger , men de ønsket bare meg i boken. Meg liksom?

Opprinnelig skulle konseptet handle om andre kvinner som våger, men forlagene ville høre mer om meg og hvordan jeg jobber for å våge mer. Først ble jeg deppa over "avslaget" men innså fort at det var kun en justering mer enn et avslag......ergo den formes litt uke for uke. Boken altså. Men først nettkurset for å bidra til ander som ønsker å våge mer.

Etter foredrag i dag var jeg "høy" en periode men  heldigvis takket jeg ja til å kjøre min mentor og coach hjem. Han er en av landets beste foredragsholdere og ga meg MANGE gode innspill og konstruktiv kritikk. Jeg slukte alt rått og har respekt for at jeg er i læring nå som jeg beveger meg i nytt farvann.

Selvfølgelig pratet jeg altfor mye i foredraget og tøyset mer enn opprinnelig planlagt, det er en evig læring for min del, men mentoren mente jeg hadde gjort STORE fremskritt siden sist han så meg.....var mer opptatt av læring til publikum, mer strukturert og framsnakket det å våge. JIPPI! Jeg jublet og takket pent.

Så her sitter jeg og allerede har jeg endret masse. Det er delt inn i to foredrag med et som varer i 30 minutter og et som varer i underkant av en time. Med masse læring.

Jeg håper å holde dette foredraget for bedrifter for at ansatte skal jobbe mer med egen utholdenhet, gjennomføringsevne og gjennomføringsvilje, våge å tenke nytt og annerledes, våge å ta sjangser og tro at det umulige faktisk kan være mulig. For hva sitter en igjen med om en ikke våger å ta sjansen?  Kanskje en aldri får sjekket ut om det faktisk er mulig, det en drømmer om?

HALLO! Jeg kom meg TO ganger til Oprah.....den er vanskelig å slå men hvem hadde trodd det liksom?

Med nervøs mage gir jeg gass

I skrivende stund er det tre timer til jeg skal for første gang holde foredraget Kvinner som våger. Det å holde foredrag har jeg jo gjort i mange mange år, men aldri dette temaet og ikke minst et såpass personlig foredrag. I alle år, og dette er jeg takknemlig for, har så mange kommentert til meg: - Trine du våger jo alt du, er det ikke noe som skremmer deg? 

Jeg tenkte aldri over dette at mange så på meg som en kvinner som våger, jeg er jo bare sånn. Født med en ekstrovert personlighet, på godt og vondt, med et litt over snittet ønske om å dele med andre.

Det er ikke det å holde selve foredraget som "skremmer" meg i skrivende stund, men hvordan det blir mottatt! Hva vil de si? Vil de like en personlig vri og ikke minst føle at de sitter igjen med noe læring? Det er så viktig for meg, at de som hører på får noen verktøy de kan ta med seg hjem å jobbe med selv.

Hvor ofte stopper vi mennesker opp og har gode samtaler med oss selv? Samtaler som løfter oss videre og får oss til å reflektere over ting? Så mange er opptatt av ytre styrte elementer, lytter for mye til partner, venninner, familie, barn og hunden (hehe), og de glemmer helt å lytte til seg selv. Hva vil jeg egentlig og hvorfor? Når skal det bli min tid igjen?

For min del tilpasset jeg meg mer enn lyttet til hva jeg faktisk ville. Sa altfor mye JA og dermed nei til meg selv. Det gagner ingen, og minst av alt de rundt meg. Jeg ble deprimert, følte meg alltid misforstått, gikk med en nagende ensomhetsfølelse uten forståelse for hvorfor alle disse følelsene dukket opp.

Det er det Kvinner som våger skal ta tak i. Styrke DEG i hverdagen. Hjelpe deg å våge nye valg, finne din passion og bare gå for det. Gulp, det var omfattende kjente jeg, men det er dette jeg brenner så inderlig for. Gleder meg sinnsykt til å dele masse!!!

Når usikkerheten kommer snikende?

Jeg kom hjem fra varmen på Gran Canaria og ble møtt av snøsjokk. Fy flate for noen mengder som laver ned, og det eneste jeg tar meg i å håpe er at værgudene dermed tenker å tilby oss en sommer uten sidestykke, for å veie opp for disse mengdene. Jeg har ikke en gang denne vinteren klaget på snøen, men det er greit nå. Jeg trenger ikke mer snø. Punktum.

Med kulden og snøen har og min usikkerhet kommet krypende. Hva er det med oss mennesker og svingninger som dette? Jeg blir så frustrert over meg selv. Den ene dagen er jeg 100% sikker på verdien nettkurset Kvinner som våger skal gi, og så neste dag sniker disse idiotiske tankene seg inn. - "Dette er ikke bra nok, hvorfor skal noe gå dette kurset hos deg Trine, nå må du roe deg ned og ha fokus på kunnskapen din, dette klarer du ikke". Kjenner du deg igjen?

Ting blir liksom aldri bra nok.

Slitsom personlighetstrekk, jeg er så lei av det. Jeg brenner jo så inderlig for å få andre kvinner til å våge mer for sin egen del. Våge å bli mer kjent med seg selv, sikrere i sine valg, definere valg de ønsker mer nøye og så gjennomføre valgene de setter for seg selv. Og så går jeg rundt og er usikker? Jeg bruker jo alle verktøyene selv, hvorfor skal de ikke fungere for andre da.

Godt jeg sitter usminket på hjemmekontor og river meg selv i håret....haha.

Det er vel fordi jeg er igang med noe jeg ikke har gjort før som gjør at usikkerheten kommer. Selvom jeg har MYE på hjertet som jeg ønsker å lære bort er det sunt å være usikker. Jeg er heldigvis ikke alene om å ha det sånn, kjenner du deg igjen? Når vi er usikre blir vi mer skjerpet, sørger for enda bedre innhold, spør litt rundt og lytter mer. Sånn blir i hvertfall jeg. Flere kaller dette for styggen på ryggen og jeg vil herved at den styggen drar dit peppern gror. Jeg trenger deg ikke! Stikk!

Ute laver det ned snø og jeg klarer ikke å samle tankene mine i dag. Ekte god gammeldags mandagsfølelse, rett og slett. Heldigvis er jeg laget sånn at jeg tillater slike ladedager velvitende om at imorgen er en ny dag som jeg former slik jeg vil at den skal være. En treningstur på Drammensbadet i ettermiddag vil styrke meg og gi meg energi igjen....da er jeg klar. Hva er dine beste tips for slike dager?

Trine, du våger jo masse du!!

Hva vil det egentlig si å våge? Ja, jeg har våget masse i min karriere og oppnådd mye som for mange andre kanskje er utenkelig. Jeg ser den, helt klart. Masse lyttere på riksdekkende radio, tv-seere via jobben i TV Norge, to ganger gjest hos Oprah og lenge en av landets mest omtalte og leste blogger ( en stund siden nå, må sies).

I mitt hode, når mye av dette skjedde, opplevde jeg det som "tilfeldigheter". Jeg jobbet målrettet for å få det til, men likevel opplevde jeg å ikke være tilstede underveis. Jeg trodde på at jeg skulle jobbe i NRK P3 og slik gikk det. Jeg trodde på det faktum at jeg skulle møte Oprah og slik gikk det. Jeg mener bestemt at TRO kan flytte fjell og det handler ikke om noe religiøst i det hele tatt.

Det er mye læring for alle i dette å våge mer. Våge å møte seg selv, våge å endre mønstre, våge å se egne sterke og svake sider, og ikke minst våge å være mer tro mer på det en faktisk vil. For å finne sin passion i livet må en se seg selv og jobbe målrettet deretter.

Det er først de siste årene at jeg faktisk gjør dette og jobber med mine personlige mål først. Setter meg selv først for å så komme enda lenger. Kan alle lære seg å jobbe mer målbevisst? Ja, absolutt! Men jeg tror en først må jobbe med seg selv og hvorfor en ønsker å oppnå konkrete mål før en realiserer de. Slik opplever i hvertfall jeg dette personlig.

For ved å se mine sterke og svake sider, forbedre de områdene jeg ønsker når jeg ser, først da kan jeg gjennomføre at de riktige årsaker. Finne savn en har i livet og så mette de med det en trenger underveis. Mye av dette lærte jeg på skolen jeg gikk for å bli EQ terapeut.

• evnen til å ha kontakt med egne følelser

• håndtere egne følelser

• kunne motivere seg selv

• kunne oppfatte følelser hos andre

• kunne skape og beholde relasjoner med andre.

SÅ VIKTIG! For om jeg ikke forstår mine egne handlingsmønstre og hvorfor jeg eventuelt faller av underveis, vil jeg ikke evne å endre noe! Forstår du hva jeg mener? Jeg håper det for jeg brenner så inderlig for dette.

Jeg har funnet min passion i livet, og det er å få andre til å våge mer! Våge å ta en skikkelig oppvask med hvem en er, hvordan vår personlighet påvirker oss i hverdagen, og ikke minst hvordan en kan endre det en blir kjent med som en ikke liker. For jeg så MASSE jeg ikke likte om meg selv underveis i min prosess, men heldigvis kan en endre når en først blir klar over ting.

Om du ønsker mer inspirasjon om disse temaene så legger du igjen mailen i boksen under. Håper jeg får inspirere enda flere til å våge et møte med seg selv!

Viktig å hele tiden se på hva en lærer!

Den siste uken har jeg jobbet fra Gran Canaria. En uke hvor jeg i utgangspunktet hadde planlagt å dra alene.  Jobbe fokusert og strukturert, trene litt hver dag og roe helt ned. I siste sekund var det ei jeg jobber med digitalt som "kastet" seg med og jeg jublet. Yes, nå kan vi jobbe enda mer sammen, tenkte jeg. Men lyttet jeg til meg selv og holdt meg til min egen plan?

Nei, jeg gjorde ikke det og jeg angrer ikke på tiden jeg hadde i varmen med denne kollegaen, men jeg fikk ikke jobbet slik jeg hadde planlagt. Det er planen jeg har laget for meg selv som er viktig i den fasen jeg er i nå. Det er den som løfter meg videre og gjør meg så sinnsykt fokusert akkurat nå. Trodde jeg.

Hvor ofte gjør vi ikke dette i livet? Ikke lytter til oss selv og gjør ting fordi en ønsker å hjelpe andre, være tilstede for andre og være en såkalt peoplepleaser? Altfor ofte. Jeg sier ikke jeg var det når min kollega ble med på tur, men det ga meg mange tanker etter at vi dro fra Gran Canaria.

Selvom vi grisekoste oss på et nydelig sted ikke langt fra Meloneras, så fulgte jeg ikke planen min. Fokuset endret seg og det ble en litt annen tur. Det er helt greit, men viktig å tenke igjennom læringen for hvordan jeg andre ganger skal lytte til planen jeg har laget meg.

Vi alle lar oss påvirke av andre meninger og oppfatninger, uansett hvor velmenende de er, og dette blir et viktig fokus i Kvinner som våger. Hvordan våge å lytte til hva vi faktisk vil og sette grenser deretter? Det er ufattelig vanskelig for så mange, meg selv inkludert.

Dette lærte vi masse om på skolen jeg har gått, EQ Institute:

• Evnen til å få kontakt med egne følelser

• Håndtere egne følelser

• Kunne motivere meg selv

• Kunne oppfatte følelser hos andre

• Kunne skape og beholde gode relasjoner med andre.

Vi søker alle bekreftelser hele tiden. På at vi er bra nok og det vi gjør er viktig på en aller annen måte. Derfor var det viktig for meg å ha med kollega, for å få en bekreftelse på at Kvinner som våger nettkurset mitt blir bra nok.

Det fikk jeg virkelig bekreftet og derfor var det likevel viktig å ha henne med på tur. Jeg fikk ikke jobbet like mye som jeg hadde tenkt, men det jeg lærte var allikevel viktig. Jeg kunne jeg hatt fokus på "irritasjonen" over ikke få jobbe som jeg hadde tenkt, men jeg velger heller å ha fokus på hva jeg lærte av prosessen. Det ble masse. Skøjnne du forskjellen? Veldig viktig for meg! Mer får du på mail helt gratis om du legger igjen mailen i boksen under:

Hva vil det si å våge mer?

Jeg har hatt en magisk uke på Gran Canaria på et hotell jeg faktisk kan anbefale. Sheraton Golf, et eller annet heter det, ligger tilbaketrukket litt inn i landet fra Meloneras (egen gratis buss ned til byen flere ganger til dagen og eget strandhus), god mat og rolige forhold. Helt perfekt for en uke som skulle inkludere jobb, trening, litt sol, lesing og soving. Repeat.

Ikke dumt med 6 km gåtur rundt her hver morgenen med nesten ikke et menneske i sikte. Love it!

Jeg reiser hjem imorgen og har virkelig kost med denne uken. Funnet fokus og ikke minst laget struktur for mitt neste nettkurs Kvinner som våger.

Jeg fikk i siste sekund reisepartner (hadde tenkt å reise alene) og Marit ble perfekt samboer denne uken siden vi begge jobber online. Masse kreative tanker og ikke minst fikk vi gått igjennom nettkurset mitt, som og blir foredrag, mulig bok og fysiske kurs rundt om i landet.

Hva er egentlig Kvinner som våger?

For meg er jo dette soleklart. I mitt hode. Men jeg ser jo og at ikke alle lever i mine tanker. Etter å ha jobbet digitalt med så mange kvinner med mine andre nettkurs så ser jeg at det er mange som kvir seg for mer synlighet, mange bryr seg om hva "naboen" måtte mene, synes det er vanskelig å tro på seg selv og ikke minst være målrettet og jobbe strukturert for å komme i mål.

Jeg har gjort uendelig mye i min karriere, og det å våge har aldri vært en utfordring. Så, kan andre lære av hvordan jeg tenker og jobber? Helt klart. Og ikke minst lære av denne planen jeg har laget meg for å komme meg ut av myren når livet spiller meg puss og fremstår vanskelig. Vi har alle våre utfordringer i hverdagen og jeg har vært veldig åpen om min tidvise følelse av ensomhet.

MEN.

Siden jeg begynte å gjennomføre planen jeg laget meg etter julen i 2016 har jeg ikke hatt EN ENESTE nededag, ergo jeg har funnet en "oppskrift" som funker ufattelig godt for meg, som helt klart blir en del av Kvinner som våger. Hvordan andre kan lage seg en plan, lære seg selv bedre å kjenne, bryte ut av en ond sirkel og komme seg fortere videre.

Jeg er selv et levende bevis på at det funker og dette ønsker jeg så inderlig å dele med andre. Derfor blir dette kurset basert på verktøyene jeg har lært samt det jeg lærte på EQ Instituttet når jeg gikk der. Jeg liker å kurse konkret og ikke gå rundt grøten og vil supplere med mye av mine egne erfaring. For hvordan jeg gikk frem for å våge å møte meg selv? Høres kleint ut, jeg vet, men det var først da jeg virkelig utviklet meg selv.

Etter nesten tre års utdannelse ved EQ Instituttet lærte jeg mer om:

• evnen til å ha kontakt med egne følelser

• håndtere egne følelser

• kunne motivere seg selv

• kunne oppfatte følelser hos andre

• kunne skape og beholde relasjoner med andre.

Dette er vesentlig for alle å forstå mer og ikke minst lære seg verktøyene jeg lærte.

Jeg kan faktisk med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt det bedre og smiler hver eneste dag. Jeg tillater meg "ladedager" når jeg kjenner kroppen trenger det, men samtidig legger jeg det inn i planen min og bestemmer meg for NÅR jeg skal "være aktiv og pålogget" igjen. Dette handler ikke kun om trening, det handler om alle elementer i livet.

Kanskje du ønsker å endre livsstil, kanskje du ønsker å trene mer, kanskje endre jobb, våge å gå fra mannen, våge å tenke nytt, trenger en endring rett og slett, da er Kvinner som våger noe for deg. Dette er drømmen jeg har gått inne med i mange år og gleder meg sinnsykt til å dele.

Da jeg begynte å gjennomføre alt jeg hadde tillært meg av kunnskap, siden jeg begynte min reise i egen utvikling i 2003, har jeg endret meg mye. De siste fire årene mest. Jeg er glad i meg selv, ser mine styrker og svakheter, har en plan for gjennomføring og er mer målbevisst enn noen gang. Livet er ikke for pyser.....men herfra og ut skal jeg våge å satse på meg selv, igjen.

Lag deg en super dag! Ønsker du mer info om Kvinner som våger når det kommer legger du igjen mailen under her. Jeg spammer ingen. Det ser jeg ikke vitsen med og har lært. Gratis tips kommer på mail:

En viktig bok, både for deg og meg

Allerede i 2014 ble jeg kontaktet av fotograf Stine Jenssen, som den gangen jobbet i Mental Helse. Jeg har jo lenge blogget om livets opp- og nedturer, vært vågal i å skrive om ting som mange kjenner seg igjen i, og dette hadde Stine fulgt med stor iver. Hennes "nedtur" startet for mange år siden, med det hun selv kaller et nervesammenbrudd, som nå, flere år senere, har resultert i diagnosen bipolar 2. Før helgen møtte jeg henne endelig, for å være en del av hennes viktige bok/foto prosjekt som kommer når det er klart. Ingen dato satt, men skal selvfølgelig dele med deg når alt er klart.

På siden egen nettside HER sier Stine selv hva hennes visjon med foto som kunstform er:

I am a photographer interested in the human condition. My goal is to tell stories that move and touch. I want to access inner landscapes where not everything is clear and evident.

In this process, I am keen on learning about, and reflecting on, what life really is. What lifes vulnerabilities are, and how they affect our lives.

I am fond of working with people with life experience. I often work with expressive people with interesting content to share. I work mostly with natural light and often outdoors. I want to get as deep into the material as I can, and often look for an expression that is raw and strong, but also vulnerable.

VAKKERT og helt min gate! Mennesket og vår utvikling. Livet og mennesker. Lys og Mørke, som bokprosjektet heter. Vi går alle igjennom faser og perioder hvor livet møter oss som en låvedør, helt håpløs å åpne. Rekk opp hånden om ikke livet har gitt deg utfordringer for deg vil jeg gjerne møte for å få en eventuell oppskrift.

Min blogging, og ikke minst Kvinner som våger som kommer snart, er å gi håp. Hjelpe andre å stille seg selv de store spørsmålene, skape vekst i seg selv, forme en retning basert på egne verdier og hvordan en selv, med ei stor verktøykasse, kan jobbe seg gjennom ting.

Bloggen min har gitt mange mye, og det betyr så uendelig mye for meg. Det ser jeg på innboksen hver eneste dag. I fjorten år har jeg delt mye fra livet og utfordringene jeg selv har møtt fordi det gir meg noe å skrive ned tingene. Jeg sorterer tanker og følelser når jeg skriver og noen vil kanskje finne det rart å dele det med tusenvis av andre. For meg handler det om åpenhet, inspirere andre og minst å være kreativ med ord. Jeg vet jeg tidvis har skrivefeil og kommafeil, ofte poengtert, men essensen av innleggene forstår mange uansett.

I dag er jeg på et herlig sted i meg selv og kan med hånden på hjertet sitt at jeg er på rett vei. ENDELIG. De som kjenner meg godt vet hvor tøft det tidvis har vært . Det at jeg våget å lage en plan for min egen del, jobbet meg gjennom lagene av oppgulp fra fortiden, gjør at jeg nå smiler fra innsiden og ut....ikke kun fordi det forventes at en smiler.

Denne boken og bildene vil snakke for seg selv via måten Stine velger at det skal presenteres. Vi hadde en lengre tur i skogen i snøbelagte Drammen, som ble en perfekt innramming for det Stine ønsker å formidle. Om min sårbarhet. Mitt tema blir sannsynligvis USETT.

For selv om jeg har vært synlig, hvor mye har jeg faktisk blitt sett? Sett for den jeg er og de verdier jeg har og den jeg er? Det handler ikke om de som ser men alt ligger hos meg. For at  andre skal kunne se meg som den jeg er må jeg ha et godt bilde av HVEM JEG ER! Forstår du forskjellen? Det er dette jeg brenner så inderlig for...at du og alle skal se selv bedre og dermed VÅGE å satse på seg selv.

Hilsen en Kvinne som våger. Våger å være meg, for det er jammen meg bra nok. Alle andre er jo opptatt og på sin egen reise.

Jeg våger, derfor er jeg!

Her om dagen hadde jeg en samtale med to flotte damer som fulgte Facebooksiden min og hadde gjort dette en stund. En viktig samtale for meg, på mange måter, en bekreftelse på at åpenhet, ekthet og min ærlige måte å skrive på når de rette mennesker. Jeg mener bestemt at slik utviklingen er med sosiale medier kommer en ingen vei om en ikke velger en ærlig væremåte. Jeg klarer ikke noe annet, siden det er en del av min personlighet og ikke minst en av mine viktigste verdier. Tidvis er jeg vel noe for ærlig og direkte for alles smak, men det er helt ok. Men så, hvordan finner en sine egne verdier?

Dette var et spørsmål som dukket opp i samtalen med overnevnte damer og det var jammen et spørsmål som satte mange tanker i sving. Hvordan kom jeg til bunns og fant ut hva jeg virkelig står for? Svaret er ikke skrevet i en sving, men jeg skal prøve å gi noen "overskrifter".

For meg startet det med en samtale jeg hadde med en journalist for mange mange år siden. Hun ville til et intervju at jeg skulle skrive fem negative og fem positive sider ved min personlighet og hvordan disse påvirket hverdagen min. Jeg begynte å skrive med stor iver og de fem positive var ikke vanskelig å lande. Jeg tastet i vei med stor iver.

Men så kom utfordringen, se på mine negative sidene, de har vi jo alle. Jeg prøvde virkelig hardt å snu på hver en sten og ble mer og mer lei meg jo mer jeg grublet. For hvor ofte stopper vi faktisk opp og ser på oss selv? Analyserer oss og handlingene våre og hvordan de påvirker hverdagen? Har du gjort det?

For meg ble det starten på en såkalt "indre reise". En reise der jeg ønsket å definere meg selv, hvem jeg er bedre, blir bedre kjent med hvem jeg faktisk er og hva jeg står for. Blir mer glad i meg selv og alle mine sider, og skape større aksept for min personlighet.

Jeg er god nok akkurat som jeg er og gjør det beste jeg kan utifra mine forutsetninger. Det siste en setning jeg reflekterte mye over etter årene på Relasjonssenteret hvor jeg har studert i godt over to år. Kanskje du har noen i ditt liv som du irriterer deg over eller du ofte dømmer...snu på det og tenk over deres liv og hvor de er.

Gjør de det beste de kan utifra sine forutsetninger? Kanskje deres "bagasje" og fortid gjør at de har ting i livet som gjør at de agerer som de gjør? Med større forståelse for andre og deres bakgrunn vil en endre mye på hvordan er ser på andre mennesker. Ihvertfall gjorde jeg det.

Jeg dømmer ingen og lar andres adferd være deres adferd.....det affiserer ikke meg nevneverdig utover om de gjør noe som går helt imot noe som er greit. Ref Giske og Burøe diskusjonene som går i ulike fora.

Nå går jeg en jul i møte med en helt annen energi enn for et år siden. Det er ganske nøyaktig et år siden jeg på TV2 snakket om den ensomme juletiden. Jeg hadde det ikke godt med meg selv for et år siden og januar 2017 startet jobben med å samle puslebitene og "lage meg hel igjen". FOR en jobb jeg har gjort og den er jeg stolt av.

Jeg laget meg en plan for hva som skulle være fokus for meg i 2017 og jobbet målrettet. Et og et punkt på listen ble krysset av og jeg er på et  helt annet sted enn jeg var for 12 måneder siden. Dette har gitt meg enda mer innsikt i endring og dette skal jeg dele mye mer av i 2018. Nå blir det kurs og det gleder jeg meg veldig til!

Jeg skal holde kurs i å VÅGE mer. Våge å tro mer på seg selv, våge å stå i endring, våge å ønske endring og ikke minst våge å sette seg selv først. For om ikke du er glad i deg selv, hvordan skal du da ha et godt liv? Og hvordan blir en mer glad i seg selv?

Jeg fant et nøkkelknippe som jeg skal dele, basert på mange års erfaring og ikke minst deler av det jeg lærte på skolen. Dette gleder jeg meg til! Vil du vite mer så når dette kommer så legger du igjen mailen i boksen under. Det er gratis og forplikter ingenting. Jeg deler mailer hver søndag og spammer ingen. (ps jeg ser ikke boksen på alle mobiler, mulig du må inn på data dessverre )

Flere våger. Hva vil det egentlig si å våge?

Etter jeg startet med dette prosjektet mitt Kvinner som våger får jeg så mange hyggelig mail og tilbakemeldinger fra andre kvinner som blir inspirert til å ta grep i egne liv. Lage en plan for å endre en situasjon som de ser ikke fungerer for så å komme seg videre i livet. Igår var jeg på vei til trening og denne meldingen under tikket inn i innboksen. Med tillatelse fra avsender publiserer jeg den i sin helhet. Jeg ble rørt og beveget, noe som tydelig kom frem på snap (trinegrung er meg om du vil følge), og jeg synes denne historien er viktig til inspirasjon for andre! Les og del gjerne!

TAKK KVINNER SOM VÅGER OG TAKK LIVET

Snart er den tiden her igjen. Ikke advent og julen, men min feiring av min "oppvåkning". Desember 2011 kom sjokket som skulle få meg til å tenke på hvem jeg er hva som var viktigst for MEG. Livet som helhet hadde fløte avgårde en tid. Jeg hadde ikke villet ta noe indre vurdering om jeg var fornøyd og tilfreds med å ha det slik jeg hadde det, men følelsene mine hadde nok prøvd å vekke meg over lengre tid. Så kom sjokket og jeg følte at nå ville jeg ta en beslutning.

Ville jeg ha det slik jeg hadde det, eller ville jeg ødelegge familien slik den var nå, for å finne igjen meg selv og den MEG som jeg ikke fant igjen der jeg var på det tidspunktet?  Jeg måtte se på familien, businessen min, økonomien, helsa og MEG. Det jeg såg var at alle punk haltet.

Sammenhengen var at jeg ikke hadde det bra og da sviktet alt rundt meg. Mye grubling førte til at jeg valgte å satse på Meg ved å reparere helsa, businessen min, økonomien og hele MEG. Dette førte til at familien måtte splittes. Dette var ett stort sprang ut i det uvisse, samtidig som jeg var helt overbevist att dette var det riktige.

Jeg satte ikke noen tidsfrist på dette prosjektet hele MEG, men jeg satte en premie. Når familien, businessen, økonomien, venner og MEG var i balanse skulle jeg finne min frihetsring som ett symbol på hva som holder meg oppe og viktigheten i en balansert flyt her imellom.

Jobben som jeg har vært gjort har vært stor og krevende men så utrolig spennende. Oppturer og nedturer har alle gitt læring både frivillig og ufrivillig. Dette har jeg ikke klart alene. Der har vært mange gode og flinke veiledere underveis. Tusen takk til alle og enhver av dere. Det jeg sitter igjen med i dag har kommet etter utholdende jobbing både innover i meg selv men også utover.

Businessen går godt, økonomien er oversiktlig og god, kan jo alltid bli bedre , gode venner er der for meg, familien min har det trygt og godt på sin plass og vi har det godt sammen.

Premien min for å velge meg fant jeg i høst på en tur til Trondheim. Jeg gikk forbi en gullsmedbutikk som hadde siste dag av opphørssalg. Følelsen sa gå inn. Gullsmeden hadde fått inn ringen min dagen før, selv om det var opphørssalg. Du er ikke en dame som alle andre du så jeg tror dette er din ring, sier han. Jeg vart først stum. Der var ringen med alle symbolene i seg på livet mitt.

En diamant, meg, som blir holdt og løftet av fire fester som samles i en kraftig ring som omfavner min finger, meg. En liten kule, energien, holder sammen ringen under diamanten. Der er luft mellom som gir frihet til å flyte. Herre gud så takknemlig jeg er for LIVET og for at jeg våget å gå ut i livet.

Hilsen C.

Jeg blir rørt og stolt på vegne av en annen Kvinne som våger. Våger å tro på seg selv, se på seg selv og ikke minst se på et mønster som ikke gangner en i det lange løp. Våge å gjøre endringer og tro på at endringene gjør en godt der fremme. Sette seg både delmål og langsiktige mål for å komme i havn et annet sted i seg selv. Dette er så viktig og jeg er jo selv et levende eksempel på at endringer kan gjøres, men en må være tro mot planen en lager for seg selv.

Akseptere at det kommer humper på veien, men at en alltid kommer i mål om en jobber hardt. Som C over her gjorde og fant sin belønning som var riktig for henne. Lag deg en super søndag!

Når døren er åpnet.....kan den lukkes?

Nå kjenner jeg det kommer en periode hvor jeg virkelig må tvinge meg til å roe ned. Jeg er i læring, og for meg betyr det et hode som fort koker over. Det er mye ny informasjon og læring fra kunde/samarbeidspartner som skal plasseres, settes i system og ikke minst jobbes med, noe som gjør at hjernen min jobber til og med når jeg sover.

Det passet perfekt at tenåringene mine dro til eksen på søndag, for nå får jeg 10 dager kun med fokus på alt jeg skal lære, sette i system og forstå totaliteten av. Jeg ELSKER det, det må jeg virkelig si, men når jeg våknet 0315 i natt, og hodet jobbet i søvne...not so much. Jeg har ikke sovet siden, men likevel sitter jeg kl 0535 og blogger. DA skjønner du at Trine har mye energi og energi av de rette årsakene.

Det jeg gjør i slike faser, siden jeg nå kjenner meg selv godt, er å planlegge nøye. I går kveld gjorde jeg noe jeg visste var dumtt, men jeg klarte ikke la være. Jeg har ei kreativ venninne som spurte om jeg, etter en lang førstedag hos kunden min, ville gå tur rundt Drammenselven. Magisk lys i går, det skal sies.

Jeg vet jeg blir vel energisk av å prate med henne og vi har så sinnsykt mye energi og gode samtaler sammen...og sensitiv som jeg egentlig er, så vet jeg at hodet mitt egentlig trengte nedetid og alenetid etter en krevende dag. Men neida, Trine kjørte på, og i tillegg endte jeg opp med en lengre telefonsamtale etterpå med ei anna som gir meg energi......fail fail og atter fail. MEN AH så kjekt!

Derfor, i dag, i ettermiddag, etter jobb, skal jeg ikke gjøre NOENTING. Jeg skal være helt alene, gjøre yoga, puste rolig og lese bok. IKKE bli stimulert av noe som trigger hjernen til å jobbe. Det er minuset med å være kreativ og sensitiv, men samtidig er det ekstremt givende.

Tidligere hadde ikke Trine stoppet og lyttet, forstått signaler og muligens sprunget i veggen. Men ikke nå. Jeg vet hvor jeg skal og har en plan. Trenger bare å roe denne informasjonsstrømmen og sortert den.....så blir dette knallbra.

LAG deg en SUPER dag!! Sender deg masse energi hehe....eller ikke så mye, sånn akkurat passe.

Følg gjerne hverdagen min på snap: @trinegrung

Uken ser lovende ut!

Nu kjør vi, min nye hverdag starter i dag. Slutt på ferietid og tenketank, det er nå samarbeidet begynner med en utrolig spennende partner som skal bistå bloggen og meg videre. Det er på grunn av denne partner at jeg nå kan leve av bloggen uten annonser og det er stas.

UTEN at jeg nevner selskapet med et ord, det er jo litt merkelig hehe. Med den digitale utviklingen vi lever i blir det verre og verre for såkalte influencere/bloggere/instagrammere å leve alene av trafikken de skaper. Det er utrolig slitsomt og ekstremt tidkrevende å jobbe hvor en baserer seg på avistankegangen, at trafikk/besøkende på nettsiden er utslagsgivende.

Disse influencerne inngår kommersielle samarbeid som de får godt betalt fra, noe som gjør at mange av dem tjener millioner av kroner, men hva gjør det med troverdigheten og hvor nøye har de faktisk sjekket om de aktuelle samarbeidene gangner deres merkevare? Målgruppen, vil de ha informasjonen og reklamen? Der er det mange som bommer, synes jeg.

Derfor har jeg hele tiden kjempet for reklamefri blogg og jeg har klart det. Ergo det er ikke umulig, men evner dagens bloggere å snu seg litt for å lære mer enn om det de jobber med? Det er det som skal bli spennende å se fremover. Det er flinke folk i kulissene av disse influencerne, men evner de å forretningsutvikle dem?

Skape nye former for inntekt når troverdigheten raser og trafikken ikke er som den en gang var? Bloggere har ikke de lesertallene de hadde og dessverre er det for mange bedrifter som IKKE sjekker dette før de inngår samarbeid.

Min nye reise starter nå og jeg er spent. Litt smånervøs og glad i magen, men mest fordi jeg gleder meg så veldig. Små drypp kommer på bloggen hver dag, men mest deler jeg på mail hver søndag. Legg gjerne igjen mailen i boksen som popper opp når du leser innlegget. Lag deg en super dag!

Nå skal jeg jobbe hardt og fokusert!

Det deilige i denne fasen, når en bestemmer seg for noe og satser, er at en får så mye energi!! Om en lar tvilen komme en til gode kommer en ingen vei. For meg, sånn jeg ser på livet, er det herfra og ut, alltid! Vi skal ta lærdom av det bak oss, ta det med oss inn i fremtiden og satse. Satse på en selv sånn, som jeg satser på meg selv nå.

Jeg analyserer og lytter i prosessen og ser en plan formes. Eller planen har lenge vært den samme, men det er nå den skal realiserer et og et steg. Kvinner som våger kommer i løpet av 2018, og se bare der...jeg har lært! Sier ikke noe om når, bare at det kommer og det når jeg er klar. Et og et steg nå Trine, ikke stresse, men sørge for at det blir knallbra når det kommer.

Hva det blir?

Ja nå kan du lure hehe og jeg skal fortelle mer og mer. Jeg lover å dele litt og litt på bloggen når jeg kommer skikkelig i gang. På dette stadiet legger jeg de overordna planene, strategien. I neste fase er det innhold og læring, deretter den store planen med hvor og når. Universet Kvinner som våger har jeg sett for meg i hele seks år. Drøvtygget frem og tilbake. Det blir knallbra og endelig skal det ut. UT av mitt hode og resten av verden skal se det jeg har gått svanger med.

Svangerskapet tok litt lenger enn 9 mpneder, men plutselig møter du mennesker på din vei som digger konseptet og visjonen....og vips, en jobber ikke alene med det lenger. Jeg har en mentor som jobber med innhold sammen med meg, i tillegg til en digital spesialist hvor jeg kan bryne meg på prosessen og som kan mye om det jeg ikke kan.......dette er for meg perfekt. Jeg skal ha fokus på bloggen, treningen min og de to kundene jeg jobber med mens jeg bygger. For meg en perfekt arbeidssituasjon som gir meg masse frihet til å jobbe fra hvor jeg vil.

Derfor bestilte jeg like greit denne uken sydentur i mai neste år. Sammen med Hanne. Vi var på Korfu i juni i år, les bare her http://www.trinegrung.no/2017/06/13/nar-ferien-funker/, og likte den form for ferie. Sol, trening, bading og lesing på dagen, jobbing og gode samtaler på kvelden. Helt rolig og fokus på oss selv. Ikke noe fest og basar som ikke gir meg noe. Har rett og slett ikke behov for det.

Jeg tenker jeg og skal reise bort noen dager i januar/februar for å fokusere på Kvinner som våger. Gå i dybden og planlegge, helt for meg selv. Kanskje tar jeg med en fotograf jeg skal samarbeide med, for er det noe jeg trenger i denne prosessen så er det nye bilder. Hele denne bloggen og nettsiden min skal få en solid makeover.....kommer i helt ny drakt i løpet av våren 2018. JEG GLEDER MEG SÅNN!! Takk for at du følger, det er herfra og ut. Læringen fra tidligere er med i sekken og jeg brøyter nye veier.

Jeg er vel den eneste i landet som lever av en blogg uten en annonse og det er jeg stolt av. Punktum. Jeg liker ikke annonser.

Klar for FOREDRAG!

Det er lørdag morgen og jeg er klar for foredrag i Drammen. En god venninne av meg har lenge jobbet for å bygge opp Senzie Akademiet, og jeg er så stolt av reisen din Vibeke. Du er råflink og virkelig en kvinne som våger! Du laget deg en plan og bygget sten på sten, og ikke minst tok du meg med til det stedet som enda er mitt favorittsted i verden, ULPOTHA Sri Lanka. Les om turen til Ulpotha fra 2015 her http://www.trinegrung.no/2015/06/01/ulpotha-en-reise-til-sri-lanka/ , det var reisen sin det! Indre reise med yoga to ganger for dag, arjuvediske behandlinger langt inne i regnskogen og ikke minst ro. I to uker. Elsket hver minutt.

Idag har du samlet over 200 hudinteresserte i Drammen og jeg skal holde foredrag om hvordan de skal bruke mulighetene i sosiale medier. Tusen takk for tilliten, det setter jeg stor pris på!

Det var jo huden min som først fikk oss til å begynne å prate sammen for mange år siden Vibeke. Du ønsket så inderlig å hjelpe meg, siden du så hvor mye jeg slet den gangen huden min virkelig trengte tilsyn. Det var jo medisin som måtte til for at jeg endelig skulle få roet min voksende nese og rosacea, men du var interessert og brydde deg.

Du kan lese innlegget om hva som skjedde med min hud fra A til Å her http://www.trinegrung.no/2017/08/01/fikk-hud-slett/

Nå skal jeg snart på scenen og er spent. I skrivende stund er det flinke damer som lærer andre om å bli god på hud. Forstå mekanismene som skal til for at vi tar vare på den. Kosthold har og mye å si for at huden skal være fin, det har jeg erfart.

Jeg ser med en gang om jeg har trykket noe i tryne som ikke funker. Huden min blir rød og irritert, og melkeprodukter er FOR MEG verstingen. Her er vi alle ulike og jeg anbefaler å gå til fagfolk for å definere hva som kan trigge din hud. Men spis rent og ubehandlet mat. Hold deg unna ferdiglaget mat og sukker. Så kommer en  langt, helt klart.

HÆ, hos gynekologen?

Dette hadde jeg aldri trodd, at den årlige sjekken hos gynekologen skal bety nye muligheter. De som har lest bloggen min lenge vet at jeg er over snittet opptatt av hva mat gjør med kroppen vår, og gynekologen jeg bruker er like opptatt av dette som jeg er. Eller noe mer, for hun studerer emnet og har så mye kunnskap at jeg kunne hørt på henne i timesvis.

Jeg kom i overgangsalderen veldig tidlig. Allerede i en alder av 39 merket jeg hetetokter og de ulemper som kommer når vi kvinner når en viss alder, vanligvis noe eldre enn 39. Men ikke hos heldiggrisen meg. Jeg måtte selvfølgelig, etter mange år med stress, få dette veldig tidlig.

Jeg merket det ved ekstreme hetetokter og det var som å skru på en ovn fra 0-100 på ti minutter. Jeg fikk andre plager i kjelleretasjen, men de egner seg ikke på bloggen. Det får da være måte på hvor mye jeg skal dele, men akkurat dette med kvinner, kosthold og hormoner engasjerer meg veldig.

Jeg skal snart ha et møte med teamet til gynekologen, for hun åpner en spennende klinikk i Drammen som jeg virkelig gleder meg til å høre mer om. Dette blir en privat helseklinikk med flere tjenester som funksjonell medisin (hormonbehandlinger), medisinsk SPA, jordmortjenester, helse-coaching med mye mer. SÅ SPENNENDE!

Du kan være 100% sikker på at jeg hele veien kommer til å blogge ærlig og aldri anbefale noe jeg ikke selv har testet i hjel først. Jeg er ikke en sensasjonsblogger, selvom overskriften i dag muligens kan virke litt sånn.

Mens dagens tanker kretser i hodet kjenner jeg på en ro og tilstedeværelse. Jeg sitter på min favorittcafe i Drammen og jobber med mitt nyte nettkurs. Jeg vil gjerne, i den anledning, anbefale en nettside jeg bruker for å lage presentasjoner. Min designer Nina Bea anbefalte meg denne siden og jeg digger den. Canva.com har løftet mye visuelt til et nytt nivå for meg og det er så enkelt. Sjekk ut om du trenge å lage gode presentasjoner.

Lag deg en super dag! Melder du deg på nyhetsbrevet mitt kommer det ukens oppdatering fra bloggen hver lørdag, pluss jeg sender en personlig hilsen om prosessen min hver søndag morgen. Hvis du vil så blir jeg glad for å dele enda mer. Klem herfra!

Det er nå planen formes og lages

Det er mange som spør meg hvor jeg henter alle ordene og tankene fra når jeg blogger. Hvordan jeg hele tiden kommer opp med nyte tanker og ideer. Det er akkurat derfor jeg passer til å blogge litt hver dag, for det gir meg rom for å reflektere, stoppe opp i travle perioder, kjenne etter om jeg følger planen min og hvor jeg er akkurat nå. Bloggen blir nesten min form for meditasjon...høres det teit ut? Det som er vesentlig for meg er at tankene kanskje kan gi læring til andre. Nå. Sånn var det ikke før, men jeg er i endring og gi meg rom for å være i endring. Hvor ofte stopper du opp og tenker/kjenner etter? Virkelig reflekterer over hvor du er og hvor du skal? Gjør flere enn meg det? Når jeg blogger så er det jo akkurat det jeg gjør.....stopper opp og tenker. Vurderer dagen, hva den skal bringe meg og hvordan den skal få meg videre mot dit jeg vil. Jeg har mange ganger takket bloggen for det den gir meg. Både fra lesere og ikke minst at jeg får utløp for mine tanker et sted.

Igår fikk jeg nok en mail fra ei som mottar nyhetsbrev fra meg og jeg ble så glad:

Har sagt det før og sier det igjen - for ei dame du er! Jeg gleder meg hver søndag til disse mailene, du inspirerer og motiverer så til de grader. Vi har alle vår historie og bagasje, min er ikke så helt ulik din, og jeg må si at mange av de valgene jeg har tatt, og fortsatt tar, gjør jeg utfra inspirasjon fra dine kloke råd og ærlighet. Det å snu fokus fra alle andre mot seg selv har tatt meg mange år gitt, men fy søren hvor det virker. Og det er jo nettopp det det dreier seg om, det å våge, det å ta litt spenstige valg, det å få brukt seg selv og sine evner til det fulle på en måte hvor en selv utvikler seg. Jeg heier på deg, masse lykke til! Mvh

Anett

Jeg blir regelrett satt ut. En ting er å sitte bak et tastatur å skrive ned tankene som svirrer. Noe HELT annet er å få tilbakemeldinger fra de som leser og virkelig føler at det gir dem noe. Skaper vekst for dem. DET rører meg dypt og inderlig. Tusen takk Anett, og som jeg skrev i mailen tilbake til deg så gledet dette meg mer enn du aner.

Hvorfor har det blitt slik, kan jeg undres. At så mange følger med på det jeg skriver og ikke minst opplever at deres liv kan endres om de følger mine råd. DET er det jeg skal lage nettkurs av.....som blir å hete Kvinner som våger. Selvfølgelig. Derfor bør du melde deg på nyhetsbrevet mitt for der kommer det informasjon når det kommer. Jeg jobber som sagt med en mentor for å sikre meg at kurset blir knallbra og at andre får skikkelige verktøy med seg på veien til hvordan de skal våge mer, tørre å tro mer på seg selv og ikke minst skape ønsket endring for veien videre.

JEG GLEDER MEG SÅ SINNSYKT!

Jeg er skapt for å leve på nettet og derfor smiler jeg fra øre til øre nå som jeg våget å ta nok et nytt steg. Si opp min faste jobb som digital hodejeger for å jobbe med det jeg virkelig brenner for! Å utvikle og hjelpe andre kvinner som ønsker et annet møte med seg selv. Jeg har gått skole ( EQ Institute), samt gjort et solid stykke arbeid med meg selv, og dette er det jeg ønsker å dele i kurset. Hva har jeg gjort og hva kan du lære av det? Jeg gleder meg så hinsides at jeg har ikke ord!

Det var en tung dag i går

Det er ikke enkelt å slutte i en jobb, det er helt sikkert. Se på de fine blomstene jeg fikk da!! Jeg blir fort glad i mennesker og denne gjengen har gitt meg mye de siste åtte månedene. Helt klart! Masse energi og pågangsmot, og ikke minst har jeg lært nye styrker og svakheter om meg selv. Jeg kan virkelig anbefale gjengen for de er rause og inkluderende. Digger!

Selve rekrutteringsprosessen var SÅ moro å jobbe med, og på veien traff jeg flere supre kandidater som jeg forsatt har kontakt med. Det å bygge kandidatene gode, få troen på seg selv, prestere i intervjuer og selge seg inn basert på kunnskapen de faktisk har og den de er.....DET var gøy det! Der ligger min styrke.

Det å se andre mennesker og deres styrker, som de kanskje ikke helt er trygg på selv. Snakke de opp, få de til å rette opp ryggen og tro på at dette klarer de fint.....jeg elsket hvert minutt. Det er sånn jeg elsker å jobbe og det må jeg lytte til veien videre.

Jeg har stor tro på meg selv, men samtidig skal det i perioder lite til før jeg vippes av pinnen. Det å faktisk tro en bra nok, uansett ferdigheter, krever en jobb, og den har jeg vært godt i gang med lenge. Det at en er faglig flink er viktig, men hvem en er som menneske er MINST like viktig.

Det jeg følte hjalp kandidatene i prosessene, som kanskje du som bloggleser kan lære noe av, er noen punkter:

• Hvorfor vil du ha denne jobben?

• Klarer du arbeidsoppgavene skissert i annonsen?

• Hva skiller deg?

• Hva er dine styrker?

• Hva er dine svakheter?

• Hva kan du bli bedre på?

• Sett deg inn i bedriften og hvordan de f eks tjener penger. Hvor kan du bidra og hvordan?

• Skap overføringsverdi basert på din kunnskap og den du er

• TØRR å ta plass, vær deg selv, du er god nok akkurat som du er.

• Hvis det ikke blir deg så åpner det seg en ny dør snart.

Med den siste setningen som utgangspunkt i alt du gjør, så tenker jeg en er godt i gang med jobben med å utvikle seg selv. Ikke stresse tingene og ikke tro at alt faller ned på denne ene tingen. Jeg lever litt etter  det prinsippet, at alt skjer av en grunn, men samtidig:  hva kan jeg lære på veien? 

Der er jeg nå, men det krevde litt jobb å komme dit. Det skal sies. Jeg er nok satt sammen litt annerledes, for jeg stresser veldig sjelden med noe jeg ikke får endret eller gjort noe med. Mange bekymrer seg MYE i forkant av hendelser, uten å vite om det faktisk går galt! Det er jammen bortkastet energi, for tenk om det faktisk går bra? Da har en kastet bort masse tid og tanker på ting som gikk bra til slutt.

Det er jo ikke bare i intervjusituasjoner denne teknikken kan brukes, men generelt i livet. Jeg sier ikke alle livets bekymringer forsvinner, men jammen hjelper det å være litt mer laidback. Bruker ihvertfall ikke min energi unødig. Jeg har viktigere ting å bruke den på enn å bekymre meg for mye jeg uansett ikke får gjort noe med. Det som skjer, det skjer. Punktum.

Valgets kvaler

Når jeg nå skal jobbe selvstendig, som jeg selv har valgt, er det så mange muligheter og jeg skal virkelig ta et dypdykk i meg selv for å sjekke hvordan jeg vil jobbe og med hva. Jeg vet det blir digitalt, jeg vet jeg skal holde kurs, webinarer, intervjue mange spennende mennesker, men så er det å lande på hva det skal være?!! Jeg vet jeg elsker å jobbe med mennesker og utvikling. Gjerne kvinner som vil noe og trenger påfyll for å komme dit. Både faglig og medmenneskelig påfyll. Jeg har funnet meg en mentor som skal hjelpe meg å sortere disse tankene og onsdag, torsdag og fredag denne uken går med til å utvikle planene for neste år.

DET ER SÅ SPENNENDE!

En mentor er, slik jeg ser det, viktig å ha i en slik prosess, for at kursen stakes ut riktig, ballene landes i riktig rekkefølge og ikke minst at det jeg skal lære bort skaper verdi for de som skal på kurs. Nå snakker jeg ikke kun om kursing innen sosiale medier, for det har jeg gjort så lenge, men nye kurs. Kanskje noe for Kvinner som våger? Det er jo der hjertet mitt ligger og det jeg virkelig brenner for.

Jeg har lært en ting, etter mange år på nettet, og det er å ikke dele hele planen dag en. Skrive litt og litt, utvikle mens jeg holder på og dele raust fra veien mens den lages. I skrivende stund er den store Mac-maskinen min plassert på kjøkkenbordet, siden min nye kontorpult ikke er klar før om en stund. Ungene kommer til klikke siden den står midt i matfatet og den er ikke liten liksom. Se bare her:

Sånn får det bare bli i en overgangsfase, og det stresser meg ikke nevneverdig. Men jeg kjenner meg selv, jeg hater når det ikke er orden og ledninger ligger overalt. Det går ikke, sånn er det bare. Men en liten stund får være helt ok, tenker jeg. Det skal ikke stå på det, liksom. Det finnes større problemer i verden, for å si det sånn.

I dag er det siste lunsj med den herlige gjengen på Dynamic People. Det blir vemodig, men skravlekaffe er allerede booket inn med daglig leder Trine Lise som er en kul dame. Hun er bare rå på alle måter. Startet selskapet sammen med to andre grundere og nå er de 12 stykker. Minus meg da, som hopper av skuta for å jobbe digitalt. Det er jo det jeg elsker, selvom jeg har lært ekstremt mye av gjengen i Tollbugata. Både om deres arbeidsmetoder, salg og ikke minst om meg selv.

Hele livet er en læringskurve og vi alle er i stadig utvikling. Jeg hopper alltid gledelig fra 10 meteren om jeg ser vannet under meg, og nå er jeg midt i svevet. Det føles godt og riktig. Mange ville nok hatt lettere panikk og et pendlerbekjentskap sa i dag jeg var tøff. Ja, jeg er kanskje det, men jeg har jammen meg tenkt å gjøre det meste ut av dette ene livet jeg har på denne jorden. Ikke sitte å angre på gamlehjemmet og tenke på alt jeg burde ha gjort. Da er det sannsynligvis for sent.

Er det ok å blogge som dette? Litt hver dag om akkurat der jeg er nå. Du er jo med på å forme denne reisen også, som leser av denne bloggen min. Tusen takk!!! Lag deg en super dag!

Må ikke være en blåmandag!

Håper du har hatt en super helg, det har jeg! Gyver løs på siste arbeidsoppgaver hos Dynamic med masse energi. Jeg har flere spennende møter fremover og det er rart med denne bloggingen. Bare etter innlegget i går, hvor jeg skrev at jeg skulle slutte, så dukket det opp flere muligheter på mail.

SÅ kjekt å se at flere kunder har savnet mitt kreative digitale hode og det var veldig kjekt. Jeg er glad og kjenner dette er helt riktig for meg! Jeg fikk til og med forespørsel fra et annet firma om fast ansettelse, men der er jeg ikke nå. Denne tiden som kommer skal brukes til digitale prosjekter og de kundene jeg har nå.

Det er viktig for meg en god periode og jeg har ikke hastverk med noe. Tusen takk for all deling i går, det gleder meg veldig! Så mange hyggelig kommentarer og ikke minst alle heiarop. Jeg blir hoppende glad! Det ser du jo hihi.

Det er mange som har fulgt meg lenge, som jeg føler jeg kjenner etter mange år på nettet. Heidi, Alex, Ann Beate med mange flere som klappet og heiet, tusen tusen takk! Jeg er oppriktig glad for leserne mine og tror jeg svarte eller likte alle kommentarer. Håper jeg ikke misset noen!

Det er dere som er grunnen til at jeg forsatt "lever" digitalt og det gleder meg virkelig! Jeg leser alle kommentarer og det er lenge siden noe møkk har dukket opp. Tidligere når jeg blogget var det så mange meninger hele tiden, mange jeg skulle forholde meg til, men nå føler jeg kjernen er tilbake og det er så deilig! Jeg digger dere, virkelig!!

I morgen skal jeg ha avslutningslunsj hos Dynamic og det blir litt rart. Resten av uken skal jeg ha fri for å planlegge litt og så starter jeg med fullt trøkk fra neste mandag. Jeg har to store kunder jeg skal jobbe digitalt for pluss utvikle mine egne ting. Det er sistnevnte jeg kommer til å ha hovedfokus på her på bloggen. De andre kundene lever godt uten at jeg skriver om dem hehe.