Et liv i helvete

Noen filmer bare må sees og lite ante jeg hva jeg hadde i vente når jeg gikk på kino i kveld. Jeg hadde kun hørt om sønnen som skulle saksøke foreldrene sine for at de ga ham liv….det var det eneste jeg visste.

Ikke hadde jeg forberedt meg med lommetørkle eller noe, for ingen kunne jo vite at tårene skulle få fri ferdsel.

Kapernaum

Cannes-vinner som treffer rett i hjertet

Zains håpefulle, gripende historie har rørt en hel verden og gir en stemme til de mange barna som faller utenfor. Filmen er regissert av Nadine Labaki. Den er Libanons Oscar-kandidat, Golden Globe-nominert og vant Juryens pris i Cannes.

Hovedrollen spilles av 14 år gamle Zain Al Rafeea som nylig har flyttet til Norge.

Kapernaum betyr kaos.

Denne historien rørte meg så inderlig og jeg skammet meg over å sitte i kinosalen med posen jeg hadde kjøpt i forkant. Det er vel ikke helt riktig at vi skal sammenligne oss, siden vi bort i en helt annen kant av verden, men dog. Det gjør inntrykk når det fremstilles og spilles så ekte som det gjøres i denne filmen.

Tenk at gutten nå bor i Norge <3

Husk på å ta med deg lommetørkle, for blir du ikke grepet av denne filmen så vet ikke jeg. En får så lyst å gjøre noe, bidra med noe, endre noe, men en kan jo miste motet før en begynner. For hvor i alle dager skal en starte?

På mandag flytter det inn en medgründer i samme lokaler som jeg holder til og de bidrar. Skal blogge om prosjektet deres senere, for det er viktig. De bistår kloakkbarna i Romania, blant annet. Mer om det snart.

Favoritt krimserier

Jeg liker best gode krimserier og har flere favoritter både på Sumo, Netflix og HBO Nordic. Her er noen som jeg mener er verdt å sjekke, på alle måter. De er litt i samme gate, noen med flere sesonger, men mest av alt liker jeg de som bygger rundt et plot pr sesong.

MARCELLA

Marcella Backland forlot Metropolitan Police for hennes familie, bare for å oppleve at mannen forlater henne. Hun vender tilbake til jobben sin på krimen, undersøker en sak som virker forstyrrende kjent for henne.

Denne serien har flere sesonger og jeg ser den på Netflix. Et plot pr sesong samtidig som vi følger livene til hovedrolleinnehaverne. En av mine store favoritter.

SORJONEN

Denne falt jeg fullstendig pladask for selvom den er på finsk. Det var kun uvant den første episoden og så var jeg hekta.

Snodig politidetektiv i Finland, som bruker sin spesielle sans for å løse gåter. Jobber for å holde familien sammen som ikke er like lett når en er så dedikert i jobben sin.

BORTGJØYMD/HIDDEN

Politietterforskar Cadi John kjem tilbake til heimbygda då faren hennar blir sjuk. Samstundes blir ei sakna kvinne funnen død. Mali Pryce forsvann for fleire år sidan, og John prøver å finne ut av kva som hendte med kvinna.

En ung kvinne blir funnet brutalt drept i en elv. Den lille, søvnige byen i Wales snus opp ned og gamle hemmeligheter bobler opp til overflaten.

Denne kan du se på NRK her: https://tv.nrk.no/serie/bortgloeymd/sesong/1/episode/1/avspiller

NARCOS MEXICO

Jeg digger disse historiene fra de ulike kartellene og da mest fordi det er interessant hvordan de faktisk klarte å bygge det de gjorde. Denne er den siste i rekken og virkelig verdt å få med seg.

Sann historie fra fengselet

Sjelden har det irritert meg mer at HBO kun la ut en episode per uke, enn da jeg oppdaget ESCAPE FROM DANNEMORA.

Escape på Dannemora er basert på den sanne historien om disse to fangene som klarte å rømme fra et fengsel i New York, som igjen medførte en massiv jakt over en periode på nesten en måned. Begge ble godt hjulpet i deres flukt av en gift kvinnelig fengselsarbeider som begge utnyttet seksuelt.

Patricia Arquette var den som imponerte meg mest og det tok faktisk litt tid før jeg kjente henne igjen og ble vant til å se henne i denne rollen. Utrolig velspilt og det vil overraske meg veldig om serien ikke vinner en del priser.

Hun spiller Tilly som jobber i fengselet hvor disse fangene rømmer fra. Hun innleder et seksuelt forhold til begge to og bistår i prosessen som leder til at begge klarer å rømme. Denne MÅ du se!!

Patricia Arquette: Escape at Dannemora

Patricia Arquette: Escape at Dannemora

Kjenner du henne igjen? Jeg fant et intervju med den opprinnelige Tilly på Youtube og Arquette har virkelig tatt deler av hennes personlig het på kornet!

Tysk bank-serie på HBO

Denne julen roet jeg ned med flere serier og jeg digger at hele sesonger publiseres slik at en kan rigge seg til å se hele over noen få dager om en ønsker det. Jeg ser alt fra dokumentarer til hele serier, men det som normen vil kalle “vanlig TV” , altså lineær TV , ser jeg omtrent aldri og har ikke gjort det på mange år.

Lineær-TV er TV-sendinger sendt på tradisjonelle TV-kanaler, der TV-kanalen og distributørene bestemmer hvilket innhold som skal sendes, og når det skal sendes.
— Wikipedia

Den siste serien jeg så julen 2018 var BAD BANKS på HBO Nordic. Utrolig spennende og ikke minst bra laget. Ungene mine flirte godt når de hørte tysken rulle ut av høytaleren, men språket blir sekundært for meg når noe er såpass bra.

Ambisiøse Jana konfronteres med den skruppelløse mekanismene av finansverdenen. Hennes arbeidsliv er bestemt av egoisme, presset til å lykkes og mye maskuline krefter. Hun må snart avgjøre hvor langt hun er villig til å gå for sin karriere.

Velspilt og spennende, og en ender opp å se hele sesong 1 på en helg. Gode skuespillere, bra plot og sterk kvinnelige hovedrolleinnhaver. Anbefaler å gå med seg denne!! Gleder meg allerede til sesong to som Google kan fortelle meg er i anmarsj.

Mobilforbud i skolen?

Debatten skaper mye engasjement og jeg vil gjerne høre hvor du står og hva du tenker. Barn og ungdom i dag lever mye av livet sitt gjennom mobilen og hvem skal sette grenser for denne bruken? Er det hensiktsmessig med en form for tvang for å begrense det?

Mobil mobil mobil. “Se meg hele tiden” generasjonen

Mobil mobil mobil. “Se meg hele tiden” generasjonen

Alt skal dokumenteres og hele tiden skal de oppdateres. Ungdommen går med bøyde nakker, nesen ned i en skjerm og hva går de glipp av rundt seg når dette blir normen for hvordan de “ser” verden? Er ikke verden utenfor en skjerm også viktig?

Jeg kjenner på en skikkelig uggen følelse og synes det er rimelig ugreit. Leste en artikkel om skoler som innfører mobil-hotell på skolen, hvor mobilen leveres inn ved ankomst og de får den først utlevert når de skal hjem fra skolen. Det har jeg tro på som en god løsning.

Ikke fordi tvangen i seg selv er bra, men jeg tror mange av de unge i dag ikke selv klarer å begrense seg, skjønne når og hvordan de skal logge av. Ergo blir mobilen forstyrrende for den jobben de faktisk skal gjøre på skolen og oppmerksomheten blir ikke der den skal og bør være.

Når vår neste generasjon er på skolen så skal fokuset være der og ikke på mobilen hvor presset til å holde seg 100% oppdatert hele tiden er tilstede. De føler de må svare kjapt på alt som kommer inn og om mobilen er borte fra alle rundt dem så blir det ikke noe å oppdatere seg på. Er du ikke enig?

Er det vår foreldrejobb å sørge for dette i større grad? Absolutt. Men samtidig synes jeg det er vår jobb å støtte skolen om de velger en slik løsning. Ungdom i dag blir en generasjon det blir lite tak i om vi ikke stiller mer krav til de samtidig som mobil-hoteller i skolen blir mer og mer nødvendig for at fokuset skal være der det bør og skal være.

Hva synes du? Bør vi ikke kreve dette og støtte skolene? Innføre mobil-hoteller selvom ungdommen helt klart IKKE er enige? Selvom de er uenige så er de unge, ergo de skjønner ikke helt konsekvensene dette får for totalen. Vi som foreldre må ikke bli noen nikkedukker som tror vi “sårer” ungene våre om vi stiller krav til de, er du ikke enig? Hva tenker du?

EI AV DE BORTGJEMTE

Sissel Sunde har jeg kjent i mange mange år. Ei livsglad jente alltid med et smil på lur og sprudlende energi. Jeg fulgte henne reise via hennes Facebookprofil men plutselig ble det veldig stille. Hvor har det blitt av Sissel, undret jeg. Sjekket profilen og der så jeg det: hun hadde fått ME og livet var snudd på hodet.

Jeg sendte henne en melding og spurte om hun hadde overskudd til å skrive ned sin historie, noe hun takket ja til, og etter en lang stund kom dette brevet i min innboks.

Dette er Sissel sin historie og hennes egne ord:

Det er januar 2018. Jul og nyttår er akkurat over, men jeg fikk ikke deltatt i feiringen selv i år. Jeg var alene på julaften, men fikk gaver og middag levert på døren. Ellers lå jeg bare der med lukkede øyne, og kunne verken se TV, lese eller spille musikk. Jeg deltok heller ikke i selskap de neste dagene, men var med på en venninnelunsj i romjulen. Jeg ble der i 3 timer, og var sengeliggende igjen de neste dagene. Anstrengelsen hadde vært for stor. Så jeg endte opp alene på nyttår også. Det var 3. året
på rad jeg kikket på rakettene alene, vel vitende om at jeg hadde mistet nok et år av livet mitt.

Jeg har ME. Verdens mest misforståtte, kompliserte, invalidiserende og stigmatiserte sykdom.   

Jennifer Brea sine siste ord i den prisbelønte dokumentaren UNREST (tilgjengelig på Netflix) er: «Sickness doesn’t scare me, death doesn’t scare me. What scares me is that you can disappear because someone is telling the wrong story about you.”

Dette er meg i 2014. Året før jeg forsvant. Jeg håper du vil ta deg tid til å lese min historie.

Før Sissel “forsvant”.

Før Sissel “forsvant”.

LIVET FØR JEG BLE SYK

22. mars 2015 satte jeg meg på flyet som skulle frakte meg til Bali. Jeg hadde akkurat oppdatert FB-profilen og skrevet: Sees om 3 måneder! Jeg kunne nesten ikke tro det var sant selv. 3 måneder på Bali!! En drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Jeg reiste alene og kjente meg uredd og forventnings-full. Jeg hadde vært på en tilsvarende reise i 2010. Den gang dro jeg alene til India i 2 måneder, og aldri hadde jeg opplevd en større berikelse i livet. Nå var det tid for nye eventyr!

Jeg hadde vært på Bali en gang tidligere, i 2013. Det var under en sykkeltur gjennom de små lands-byene jeg innså at jeg måtte dra tilbake, og at jeg ville være der lenge. For jeg ble rett og slett forelsket i livet av å være der. Jeg elsket å reise! Men jeg elsket også å jobbe, og hadde viet store deler av livet til det. Jeg var PA til øverste leder i et oljeselskap, assisterte Styret, jobbet med HR og organiserte alle selskapets arrangement. Sistnevnte var det kjekkeste jeg visste, og jeg jobbet gjerne døgnet rundt for at alt skulle bli perfekt. Jeg stortrivdes samtidig som jeg ville se verden, og nye reisemål ble belønningen og motvekten til et aktivt liv med mye stress og høyt arbeidspress.

Nå hadde jeg altså fått innvilget 3 måneder fri fra jobb. Målet var å LEVE, ivareta egen helse og gjøre noe meningsfylt for andre underveis. Jeg tok farvel med familie, venner og kollegaer, overlot heimen til min 20 år gamle datter, og lo for meg selv da jeg tenkte på kollegaene som hadde fleipet om at jeg nok aldri ville komme tilbake på jobb igjen. Tenk så morsomt om noe spennende skjer og de får rett?

BALI 2015

Månedene på Bali var fantastiske! Jeg bodde stort sett i Ubud, men var også et par uker i Seminyak, 10 dager på Gili-øyene og en tur i Kuala Lumpur. Jeg jobbet frivillig på Bali Spirit Festival, fikk nye venner fra hele verden, og dagene besto av FRIHET TIL Å GJØRE AKKURAT HVA JEG VILLE.

Livet til Sissel på Bali

Livet til Sissel på Bali

Det var yoga, meditasjon, dans, sang, musikk, turer, plukke søppel, massasje, sol, svømming, bøker,
solnedganger, beach-club’s, cruise rundt på scooteren og masse annet gøy. Frem til 28. mai.

DENGUEFEBER

Jeg hadde vært og badet i et fossefall med noen venner på dagen. Det hadde vært en opplevelsesrik dag, og da vi kjørte scooterne gjennom de vakreste landskap hjemover, husker jeg at jeg tenkte; Jeg har aldri vært så lykkelig som nå. Denne reisen er det beste jeg noen gang har gjort for meg selv. Alt som skjer etter dette er helt greit. Fordi jeg har levd! Jeg har våget å følge drømmen om å bo på Bali.

Et par timer senere sitter jeg og skriver reisebrev hjem da jeg plutselig begynner å fryse. Jeg blir akutt kjempedårlig, legger bort PC’en og kryper til sengs. Neste dag ble jeg diagnostiert med Denguefeber, en tropesykdom som smitter via mygg. Det finnes ingen vaksine og heller ingen medisin.

Viruset gjorde stor skade. I tillegg til å angripe blodet, angrep det lungene, lever og galleblære. Jeg fikk blødninger og allergisk reaksjon. Etter en uke
var jeg så syk at jeg ble redd for å dø. Jeg ble innlagt på sykehus og 3 dager senere ble jeg utskrevet igjen. Like dårlig og med en helt ekstrem utmattelse. 

De neste ukene lå jeg på hotellrommet og ventet på en bedring som aldri kom. Da jeg skrev ferdig reisebrevet jeg hadde begynt på 28. mai, sammen-lignet jeg kroppen med en ødelagt mobiltelefon, som kun ladet til 5% uansett hvor lenge den lå til lading. Hvordan skulle jeg klare den lange hjemreisen? Og hva med jobbstart som nærmet seg? Det hastet med å bli frisk!!

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-17-51.png

ME-DIAGNOSE

Jeg fikk den fryktede diagnosen 10 måneder senere. I april 2016. Det kom ikke som noe sjokk. Jeg hadde googlet meg frem til den 6 måneder tidligere, og hadde fått hysterisk sammenbrudd da jeg innså at jeg kanskje aldri ville bli frisk igjen…

Kroppen hadde kollapset en måned etter jeg kom hjem fra Bali. Hjernen også. Jeg hadde ignorert legens råd om å ikke begynne på jobb enda, og jeg hadde ignorert de nye symptomene som etter hvert oppsto i løpet av arbeidsdagen. Jeg jobbet riktignok kun 4 timer, men var helt ødelagt etterpå… Så jeg stupte hjem i seng, trakk ned rullegardinen siden jeg plutselig ikke tålte lys, og der lå jeg til neste dag. Det merkelige presset jeg hadde begynt å få i hodet forsvant heldigvis i løpet av natten,
så jeg var sikker på at jeg ville bli helt frisk igjen hvis jeg bare fikk nok hvile. Familie og venner kunne jeg treffe senere. Jeg hadde dessuten mistet retten til sykepenger, siden jeg var blitt syk i ulønnet permisjon, så jeg hadde uansett ikke noe valg. Jeg måtte jobbe!

Dagen før kollapset hadde jeg sittet i et langt møte med den nye sjefen, og var blitt urolig over de kognitive vanskene som hadde oppstått underveis. Jeg glemte plutselig ord, husket ikke hva jeg skulle si og klarte ikke sette ord på enkle ting jeg skulle forklare. Jeg formelig løp ut dørene til slutt, med en hjerne som var i ferd med å eksplodere. Og dette skulle komme til å bli min siste dag på jobb.

UTREDNINGEN

Desember 2015

 

Helsevesenet kalte det «tilbakeslag fra Denguefeber». Jeg sa dette var annerledes,
at det føltes som om noe var galt i hjernen. Legen svarte at vi ikke har følelser i hjernen. En ny lege mente jeg hadde Borrelia, og jeg ble satt på antibiotika i flere måneder uten at dette påvirket situasjonen. Spinalpunksjon av ryggraden skulle senere også avkrefte denne diagnosen. Jeg fikk beskjed om å leve som om jeg var innlagt på sykehus, så jeg var stort sett sengeliggende og fikk all mat levert. Men jeg ble likevel bare sykere, og utviklet stadig flere symptomer på at noe var veldig galt. Men alle blodprøver, røntgen, CT, spinalpunksjon og MR av hodet kom tilbake som normale. Det var ingenting å gjøre. Jeg måtte bare vente til det gikk over.

Men det gikk aldri over. Og hver gang jeg forsøkte å gjøre noe ble jeg enda verre etterpå. Det spilte ingen rolle om jeg så på TV, pratet og lo, eller gikk en tur i nabo-laget. Absolutt ALT jeg brukte energi på gjorde meg verre. Og ingen kunne fortelle meg hvorfor.

Jeg hadde fått ME.

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-00.png

Jeg hadde fått ME

- hva nå?

SYKDOMMENS SKANDALØSE HISTORIE

ME (myalgic encephalomyelitis) har vært registrert som en nevrologisk sykdom i WHO siden 1969. Den utløses normalt av en virus- eller bakterieinfeksjon, og rammer både barn (nå helt ned til 5-6 år), ungdom og voksne. Kvinner og menn. Det antas at ca. 5% blir friske. For det finnes ingen medisin.

Tidlig forskning hadde ikke gitt noen resultat, så på 80-tallet bestemte USA og UK at kronisk utmattelse var det samme som ME. De dannet det nye navnet ME/CFS (chronic fatigue syndrome), som nå ble diagnosen til alle som var utmattet i minst 3-6 måneder, uansett årsak, symptomer og funksjonsevne. Dermed havnet mennesker med en alvorlig nevrologisk sykdom i samme kategori som de som var stresset, utbrent, deprimert, traumatisert og alt annet som måtte gi utmattelse.

Støtte til forskning opphørte og sykdommen ble de neste 30+ årene ansett som en psykosomatisk tilstand man kunne komme seg utav ved hjelp av gradert trening (GET) og kognitiv adferdsterapi (CBT). Tiltak som hjelper mange med kronisk utmattelse, men som gjør ME-pasienter enda sykere.

Grunnet mangelfull forskning finnes det altså ingen medisin, og heller ingen biomarkør som kan identifisere sykdommen. Diagnose settes derfor etter kriterier. 2,4% av Norges befolkning oppfyller de løse Oxford-kriteriene, men kun 0,2% av oss oppfyller de strenge Canada / ICC-kriteriene. Vi snakker altså ikke om de samme pasientene, men vi har likevel samme diagnose og «behandling».

LIVET MED ME

Jeg opplever å ha ca. 10% energi sammenlignet med tidligere. Alt jeg gjør som overskrider denne tålegrensen gjør meg verre, enten det er fysisk, mentalt eller sosialt. Positivt eller negativt.
Det kalles på fagspråket for PEM (Post Exertional Malaise) og betyr anstrengelsesutløst forverring. Det er dette symptomet som skiller ME fra andre utmattelsestilstander. Vi kollapser etter minimal aktivitet.

Det finnes 4 grader av sykdommen. Jeg svinger mellom moderat og alvorlig grad. Det vil si at jeg er stort sett husbundet, ligger store deler av dagen, men klarer meg selv når jeg holder et aktivitetsnivå på rundt 10%. Både personlig hygiene, husarbeid, se på TV, snakke på telefon, lese, skrive, handle, lage mat, kjøre bil, gå tur og alle andre gjøremål inngår i dette energi-regnskapet. Med andre ord, jeg må prioritere og planlegge alt jeg gjør. Og det er ikke mye. Noen ganger ingenting. Skal jeg dusje eller rydde kjøkken? Se TV eller surfe på nettet? Matinnkjøp og matlaging er det aller vanskeligste, for det kan ikke utsettes til en god dag. Derfor trenger jeg mye hjelp der, og er en GOD take-away-kunde. 

Jeg våkner tung av melkesyre, med bakrus-følelse i hodet, og influensa-følelse i kroppen. Hver dag. Og det kan ikke hviles bort. Dersom jeg vet at jeg skal noe som vil ta hele energikvoten i et jafs, f.eks. en helseavtale eller ha besøk, må jeg bruke minst mulig energi dagene før. Helst være sengeliggende. Og hvis jeg ikke gjør det, eller hvis aktiviteten overskrider tålegrensen uansett, så betaler jeg en svært høy pris etterpå. La meg gi et par eksempler på hvor galt det kan gå:  

SPANIA 2017

Jeg var kjempestolt da jeg landet i Malaga en lørdagskveld i fjor juni. Det var min første reise alene etter jeg ble syk. Far hadde kjøpt inn mat og drikke til leiligheten
i forkant, så alt lå til rette for at jeg skulle få noen fine uker med sol og varme. De første dagene var jeg som forventet dårlig, og kastet lengselsfulle blikk ned mot stranden og det yrende restaurantlivet jeg selv bare kunne drømme om å være del av. 

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-16.png

Sissel i Spania

- ingen enkel tur med ME

Onsdag var min første gode dag. Jeg leide meg solseng og lå på stranden hele dagen. Jeg var SÅ glad! Og tenkte at nå ville resten av ferien bli som dette. Da jeg var tilbake i leiligheten, som ligger 5-10 min. gange unna, tok jeg meg et glass vin på terrassen og skrev i kalenderen: Trengte ikke hvile etter gikk opp trappene. Hurra! 😊

Det ble min første og siste dag på stranden. 6 dager senere kom jeg hjem i rullestol, etter å ha vært mer eller mindre stuck i et mørkt soverom siden torsdagen. Et par turer ut for å skaffe mat gjorde alt enda verre. Muskulaturen kollapset til slutt, etter jeg hadde gått ned med søppel på energi fra Cola. Jeg kunne plutselig ikke gå!! Eller løfte noen lemmer mot tyngdekraften. Musklene dirret og rykket. Det føltes som om blodet var blitt til sement. Smerten var nesten uholdbar, kvalmen overveldende, og hjernen tålte ingen former for stimuli. De støydempende øreklokkene ga ikke nok vern, og jeg måtte ha solbriller mot måneskinn på natten. Det var krise! Jeg måtte hjem!

Far hoppet på første fly, for å hjelpe til med pakking og rengjøring. Jeg hang i armene hans da han dro meg opp trappene til bilen, hvor min tante og hennes mann ventet for å ledsage meg hjem. 

Hjemreisen gjorde meg selvsagt bare enda verre, tross rullestolassistanse og at jeg fikk ligge over 3 seter på flyet. 4 dager senere hadde jeg bursdag, og da noen fra nærmeste familie kom innom med gaver og kake kunne jeg kun være oppe i 10-15 minutt. Jeg gikk tilbake og la meg på soverommet uten et ord, for jeg klarte ikke å snakke. Jeg hadde bare lyst å dø.

Det tok 6 uker før jeg kunne kjøre bil igjen og 8 uker før jeg kunne gå tur. Jeg følte meg født på ny!

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-26.png

BEHANDLINGER

Jeg har prøvd det meste av behandlinger, alt fra akupunktur, homeopati og kosttilskudd til Dødehavsklinikken, LDN-medisin og terapi. Og mye mer. Men ingenting har hjulpet.

Da sykehuset henviste meg til et stressmestringskurs for ME-pasienter, som visstnok hadde hjulpet mange, fikk jeg store forhåpninger. Men kurset viste seg å ha motsatt effekt. Jeg kom hjem verre og var svært opprørt over kurslederens holdninger. Vi hadde kun vært 2 av 8 kursdeltakere med ME-diagnose. De andre var der pga. stress, angst, smerter osv. Psykiateren som ledet kurset mente at all utmattelse var ME, og behandlet oss derfor likt. Han sa bl.a. følgende: Ikke lytt til kroppen. Symptomer er ikke farlig. Du kan ikke dø. Det finnes ingen energisvikt. Du har ingen sykdom.
ME er kun å ha en dårlig periode. Du kan få ME i parforholdet og sexlivet også…

Etter 2 dager på kurs, dog med flere timers hvile pr. dag, hadde jeg trosset symptomene og blitt med de andre på en skogstur. For tenk om psykiateren hadde rett?? Neste dag var jeg sengeliggende på hotellet, etter en søvnløs og smertefull natt, og var altfor syk til å delta på kurset.

Et halvt år senere melder jeg meg på et 8 ukers Mindfulness-kurs, i håp om at det kan hjelpe. En høstdag midtveis i kurset, våkner jeg til en svært god dag og bruker den til å forfatte en klage på stressmestringskurset. Jeg vet jeg tar en stor sjanse, siden jeg også skal på Mindfulness om kvelden, men håper at 5 timers sammenhengende hvile vil være nok. 

At jeg aldri lærer..! For kroppen kollapser selvsagt kort tid etter at kurset har startet. Det var jo allerede tomt for energi..! Så jeg blir liggende på en matte, med støydempende øreklokker og et pledd over hodet, de neste 2 timene. Og kunne verken snakke eller reise meg. Symptomene var som i Spania, og de ble verre for hvert minutt som gikk. Lyden av de andre kursdeltakerne som snakket og skjøv på stoler ga så store smerter at jeg hadde lyst til å skrike høyt. Da kurset var over måtte jeg mobilisere alt jeg hadde av krefter og forsvant ut dørene uten et ord eller smil til de andre.

Jeg lå i baksete på bilen når vi kjørte hjem, og måtte deretter skyve meg opp trappene ved å legge overkroppen og mest mulig vekt på rekkverket i oppgangen. Om natten våknet jeg 3 ganger av at kroppen lå og ristet.

Jeg var sengeliggende de neste 3 ukene, og fikk ikke deltatt på flere kurskvelder.
Jeg måtte også kansellere en ny ferie jeg hadde dristet meg til å bestille. Da jeg kom til legen, sa han: Kanskje du blir bedre hvis du begynner på antidepressiva…?

Slik er livet med ME.

Jukse-energi

Jukse-energi

PARADIGMESKIFTE

Men det finnes håp! Etter 30 år med neglisjering, sterk polarisering og millioner av pasienter over hele verden som forblir syke, fikk Institute of Medicine i oppdrag av amerikanske helsemyndigheter å gå gjennom 9000 forskningsartikler på ME/CFS. I februar 2015 utga de en rapport som konkluderer med at ME/CFS er en alvorlig, biologisk, kompleks, multisystemsykdom som er sterkt funksjons-nedsettende. Den involverer hjernen, nervesystemet, immunsystemet, metabolismen i cellene, musklene, hjertet og blodomløpet, mage, tarm og litt til. (Se status på forskning pr. 31/1/18 her.)

Folkehelseinstituttet i USA har i den anledning utgitt to viktige publikasjoner hvor de anerkjenner ME/CFS som den mest krevende sykdommen vitenskapen står ovenfor å løse; 1) NIH takes action to bolster research on Myalgic Encephalomyelitis/Chronic Fatigue Syndrome.  2) Moving towards answers in ME/CFS.  Helsemyndighetene i USA fjernet også rådene om GET og CBT som behandling for ME i 2017, og store pengebeløp doneres nå til forskning. Det oppleves som en revolusjon!

DEN BRUTALE VIRKELIGHETEN

De fleste har likevel ikke fått med seg dette bevissthetsskifte. Mange fagfolk er uvitende, andre kjemper for å beholde det gamle synet på ME som en psykosomatisk tilstand. Det forskes fortsatt på pasienter diagnostisert etter vide kriterier, og det jukses med resultat. Foreldre fratas alvorlig ME-syke barn, eller nektes omsorgslønn til pleietrengende barn. Noen blir tvangsinnlagt på psykiatrisk, andre gir opp og tar livet sitt… Imens gamle fordommer og stigma lever godt videre i folkesjela.

HÅP FOR FREMTIDEN

Jeg har gått fra å være en aktiv og sosial person, med ubegrenset arbeidskapasitet, til å ligge alene og isolert i en mørk leilighet. Pga. et myggstikk. Andre pga. kyssesyke, influensa, lungebetennelse ol.

Jeg har fått høre at ME-pasienter feiler noe mellom ørene, at vi sitter hjemme og synes synd på oss selv, er late, og at vi kan tenke oss friske ved å bygge nye hjernebaner (= tenke positivt). Vi er visst-nok redde for aktivitet og opprettholder derfor selv opplevelsen av å være syke. Og vi mistros fordi vi ikke ser syke ut de få gangene vi er i stand til å forlate hjemmet.

Tiden er inne for å erstatte synsing og skadelige holdninger med økt kunnskap og forskning.
Nok er nok! Vær så snill å ikke fortelle feil historie om oss…

All utmattelse er ikke ME og ME er mye mer enn utmattelse.
Vi er alvorlig syke og trenger hjelp til å bli friske.

Tusen takk for at du leste min historie. Jeg håper den vil bidra til
økt bevissthet, holdningsendring og mer støtte til ME-forskning. 😊

Hilsen Sissel Sunde, en av De Bortgjemte  

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-50.png

 

Sissels life with ME

ONE OF THE MILLIONS MISSING

It’s January 2018. Christmas and New Year have just passed, but I couldn’t join the celebration this year. I was alone on Christmas Eve. Gifts and dinner were delivered to the door. I just lay there with my eyes closed. I couldn’t watch TV, read or play music. I couldn’t participate in any social gatherings during Christmas-break, except a 3 hours lunch with some friends. I became bed-ridden afterwards.

The exertion exceeded my limits, so I ended up alone on New Year’s Eve too. It was the 3rd year in a row I glazed up at the fireworks alone, knowing that I had lost another year of my life.

I have ME. The world’s most misunderstood, complicated, invalidating and stigmatized disease.

Jennifer Brea’s wise words in the award-winning documentary UNREST(available on Netflix) are: “Sickness doesn’t scare me, death doesn’t scare me. What scares me is that you can disappear because someone is telling the wrong story about you. ”

This is me in 2014. The year before I went missing. I hope you will take the time to read my story.

Sissel Sunde før hun fikk ME

LIFE BEFORE I GOT SICK

On March 22, 2015 I got on the plane that would take me to Bali. I updated my FB profile and wrote: See you in 3 months! I could hardly believe it! 3 months in Bali!! A dream was about to come true. I traveled alone and felt fearless and expectant. I had been on a similar trip in 2010, when I travelled to India alone for 2 months. I had never experienced a greater enrichment in my life, and now it was time for a new adventure!

I had been to Bali once before, in 2013. It was during a bike ride through the small towns I realized I had to go back and that I would be there for a long time. I was simply in love with the life of being there. I loved traveling, but I also loved working and had devoted much of my life to it.

I was the PA to the Managing Director of an Oil Company, assisted the Board of Directors, worked with HR and organized all the company events. The latter was what I enjoyed the most, and I worked around the clock for everything to be perfect. I was happy at work, but I still had a craving to travel the world, and new destinations became the reward and the counterweight to an active life with a lot of stress and high work pressure.

Now I had been granted 3 months off work. The goal was to LIVE, nourish my own health and do something meaningful for others along the way. I said goodbye to family, friends and colleagues and left my 20 years old daughter in charge of the house. I laughed at the thought of my colleagues joking about me never coming back to work again. What if something exciting happens over there and they end up being right? Can you imagine?

BALI 2015

The months in Bali were amazing! I spent most of my time in Ubud, but also a couple of weeks in Seminyak, 10 days on the Gili Islands and a tour of Kuala Lumpur. I volunteered at the Bali Spirit Festival and made new friends from all over the world.  The days consisted of the FREEDOM TO DO WHATEVER I WANT!

Sissel Sunde on Bali before

Sissel Sunde on Bali before

There was yoga, meditation, dancing, singing, tours, picking rubbish, massage, sun, swimming, books, sunsets, beach-club’s, cruising around on a scooter and lots of other fun activities.

Until May 28th.

DENGUEFEVER

I had been swimming in a waterfall with some friends during the day. It was an exciting day and when we drove the scooters through the most beautiful landscapes I remember thinking; “I have never felt happier as I am right now. This trip is the best thing I’ve ever done for myself. Everything that happens after this is perfectly fine. Because I’ve lived! I’ve dared to follow the dream of living in Bali.”

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-17-51.png

A couple of hours later whilst writing a travel letter home, I suddenly start to freeze. I feel really sick very fast, so I turn off my computer and crawl into bed. The next day I was diagnosed with Denguefever, a mosquito-borne tropical disease. There’s no vaccines against it and it is untreatable.

The virus caused great damage. In addition to attacking the blood, it attacked the lungs, liver and gallbladder. I was hemorrhaging and had an allergic reaction. After a week I was so sick I worried if I was going to die. I was hospitalized and 3 days later I was discharged again. I felt just as bad and left with a fatigue I’d never experience before.

The next weeks I was resting in the hotel room, waiting for a recovery which didn’t seem to take place. When I finished the travel letter I had started on May 28th, I compared myself to a broken cellphone which was only 5% charged no matter how long it was plugged in. How could I possibly manage the long journey back home to Norway? And what about my job? They were expecting my return on July 1stwhich was less than two weeks away… I needed to get well and fast!!

ME DIAGNOSIS

I received the dreaded diagnosis 10 months later. In April 2016. It didn’t come as a shock. I had googled it 6 months earlier and had a hysterical breakdown when I realized I might never get well again.

My body had collapsed a month after I came back from Bali. The brain too. I had ignored the Doctor’s advice of not going back to work yet, and I had ignored the new symptoms that arose during the working day. Even though I only worked for 4 hours a day, I was completely broken afterwards. I dived into bed, pulled down the blinds since I suddenly couldn’t withstand light and I lay there until the next day. The strange pressure I had started to get in my head always disappeared during the night, so I was 100% sure I would get well again if I only got enough rest. Meeting up with family and friends could wait. In addition, I had lost the right to sickness benefit since I became ill on unpaid leave. So I had no choice at all – I had to work!

The day before the collapse, I had been in a long meeting with the new Manager when cognitive difficulties had arisen along the way. I suddenly forgot words, couldn’t remember what to say or find the right words to use in simple sentences. My brain felt like it was about to explode before I had to excuse myself and ran out the door.And this would become my last day at work.

EXAMINATION

The Health Service called it “setback from Denguefever.” I said this was different, that itfelt like something was wrong with the brain. The Doctor replied that we don’t have feelings in the brain. A new Doctor said I had Borrelia/Lyme disease, and I was put on antibiotics for several months without this affecting the situation. A lumbar puncture would later also reverse this diagnosis. I was told to live as if I was hospitalized, so I was bedridden most of the time and had all the food delivered. But I kept getting worse and developed more and more symptoms indicating that something was very wrong. But all my blood samples, X-ray, CT, spinal tap and MRI of the head returned as normal. There was nothing to do. I just had to wait until it passed.

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-00.png

It got ME

- what now?

But it never passed and every time I tried to do something It made me feel even worse. It didn’t matter if I watched TV, talked, laughed or went for a short walk in the neighborhood. Absolutely everything I did made me worse and nobody could tell me why.

I had got ME.

THE SCANDOULESS HISTORY OF THE DISEASE

ME (myalgic encephalomyelitis) has been registered as a neurological disease in the WHO since 1969. (ICD-10 G93.3) It is usually triggered by a virus or bacterial infection, and it’s affecting 15 – 30 million people all over the world. Both children (as young as 5-6 years), adolescents and adults. Women and men. 75% are disabled and can’t work or go to school. 25% are completely housebound/bed-ridden. Approximately 5% will recover. A few have died. And there is no cure.

Early research had not given any results, so in the 80’s USA and the UK decided that chronic fatigue was the same as ME. They formed the new name ME/CFS (chronic fatigue syndrome), which now became the diagnosis to everybody who were exhausted for at least 3-6 months, regardless of cause, symptoms and functionalities. In this way people with a severe neurological disease ended up in the same category as those who were stressed, burned out, depressed, traumatized or anything else that might cause exhaustion.

Support for research ceased and the disease was considered a psychosomatic condition for the next 30+ years, to be treated through graduated exercise (GET) and cognitive behavioral therapy (CBT). Measures which may help people suffering from chronic fatigue, but which make ME-patients even sicker.

Due to the lack of research there is no medicine, nor any biomarker which can identify the disease. Diagnosis is therefore set according to criteria. 2.4% of Norway’s population meets the simple Oxford criteria, but only 0.2% meet the strict CanadaICC criteria. Apparently, we’re not talking about the same patients, but we still have the same diagnosis and “treatment.”

LIFE WITH ME

I experience my everyday-life as having about 10% energy compared to earlier. All I do that exceeds this tolerance makes me worse, whether it’s physical, mental or social. Positive or negative.

The medical term for this is called PEM (Post Exertional Malaise), which is the cardinal symptom that separates ME from other conditions of fatigue. We collapse after minimal activity.

There are 4 levels of the disease (Mild/Moderate/Severe/Very severe). I fluctuate between being moderately and severely ill. That is, I’m mostly homebound and spend most of the time on the sofa or in bed. But can manage on my own when I maintain a low activity level. Both personal hygiene, housecleaning, watching TV, talking on the phone, reading, writing, shopping, cooking, driving, walking and all other tasks are included in my 10% budget. In other words, I must prioritize and plan everything I do. And that’s not much. Sometimes nothing. Should I shower or clean the kitchen? Watch TV or surf the web? Food purchases and cooking are the most challenging part, as it can’t be postponed until I feel better. Therefore, I need a lot of help on food and I’m also a frequent take-away customer.

When I wake up my body feels heavy from lactic acid, with a headache compared to a hang-over and a body-ache resembling the flu. Every day! It won’t go away regardless of how long time I’m resting. When I have activities coming up I know will take all the energy, for example a Doctor’s appointment or a visit with family or friends, I have to charge my battery 1-2 days prior to this, by doing absolutely nothing, or as little as possible. If I don’t, or if the activity exceeds my limits anyway, I will pay a very high price. Let me give you a few examples of this:

SPAIN 2017

I was very proud when I arrived the family condo in Spain, a Saturday night last June. It was my first trip alone after I got sick. My dad had bought food and beverages prior to my arrival, so everything was set up in the apartment. The plan was to enjoy and hopefully benefit from a couple of weeks in the sun. As expected, I was feeling bad the first few days, and was looking down to the beach and the lively bars and restaurants I could only dream of being a part of.

In Spain

In Spain

Wednesday was my first good day. I rented a sunbed and lay on the beach all day long. I was SO happy and thought every day left of the holiday would be just like this. When I was back in the apartment, a 5-10 min walk from the beach, I enjoyed a glass of wine on the terrace and wrote in my calendar: “Didn’t need to rest after walking up the stairs. Hurray!”

It became my first and last day at the beach. 6 days later I returned home in a wheelchair, having been more or less stuck in a dark bedroom since Thursday. A few trips out to buy food made everything even worse. After taking the garbage out based on energy from a can of Coca Cola, my muscles just collapsed. I couldn’t walk or move any of my limbs!

The muscles were twisting and twitching, and it felt as if the blood had turned into cement. The pain was almost unbearable, the nausea overwhelming, and the brain didn’t tolerate any form of stimulus or sensations. My earbuds didn’t provide enough protection, and I had to wear sunglasses towards the moonlight at night. It was an emergency! I needed to get back home!

My dad jumped on the first flight to Spain to help me pack and clean. I hung in his arms as he pulled me up the stairs to the car where other family members waited to accompany me home.

The return trip made me even worse, despite wheelchair assistance and that I occupied 3 seats on the plane. It was my birthday 4 days later, and when my mum, sister and brother-in-law came visit with presents and cake I could only be up for 10-15 minutes. I went back to bed without saying a word, as I couldn’t speak. I just wanted to die.

It took 6 weeks before I could drive a car again and 8 weeks before I could go for a walk. It felt like I was reborn!

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-26.png

TREATMENTS

I have tried all kinds of treatments, ranging from acupuncture, homeopathy and supplements to the Dead Sea Clinic, LDN medicine and therapy, and much more. Nothing has helped.

When the local hospital referred me to a Stress Management course for ME-patients, which apparently had helped many, I gained great hopes. However, the course proved to have the opposite effect on me. I got home worse and was very upset about the attitude of the course leader.

We had only been 2 out of 8 participants with ME-diagnosis. The others attended because of stress, anxiety, pain etc. Yet, the Psychiatrist who led the course treated us accordingly, as if ME was the common name for any kind of fatigue. He said: “Don’t listen to your body. Ignore the symptoms. They are not dangerous. You can’t die from them. There is no energy failure. You have no disease.

ME is just going through a bad period. You can get ME in your relationships and sex-life too …”

And the receipt for healing was 4 meals a day, 8 hours of sleep at night, 1 hour walk a day and to practice Mindfulness.

After 2 days on the course and several hours of rest a day, I defied the symptoms and joined the others on a short walk in the forest. What if the Psychiatrist was right? The next day I was bed-ridden at the hotel, after a sleepless and painful night. I was too sick to attend the course.

Half a year later I sign up for an 8 weeks Mindfulness course, hoping it will help. Half way through the course, I wake up to a very good day and use it to write a long letter. I know I’m taking a huge risk, since I’m also attending the Mindfulness course in the evening, but I’m hoping 5 hours of rest will be enough.

Oh boy! When will I ever learn? My body collapsed shortly after the course had started. I lay on a mat with soundproof earplugs and a blanket over my head for the next 2 hours. I couldn’t talk or get up. The symptoms were the same as I had in Spain, and they got worse for each minute that passed by. The sound of the other participants talking and moving the chairs were so painful that I wanted to scream out loud. When the class finished, I had to mobilize everything I had left of energy and disappeared through the doors without a word or smile to anyone.

I lay in the back of the car on our way back home, and somehow managed to push myself up the stairs by leaning my weight and upper body over the railings of the staircase. I woke up 3 times that night, from my body shaking like a leaf.

I became bed-ridden for the next 3 weeks and lost the last classes of the Mindfulness course. I also had to cancel a new holiday I had dared to book, hoping that might be a good idea.  When I went to see my Doctor, he said: Maybe you will feel better if you start taking anti-depressants…?

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-37.png

That’s life with ME.

PARADIGM SHIFT

But there is hope! After 30 years of neglect, strong polarization and millions of patientsworldwide who remain sick, the Institute of Medicine was assigned by the US health authorities to review 9000 research articles on ME/CFS. In February 2015, they (IOM) issued a report concluding that ME/CFS is a physical disease and that the idea of ME being a mental disease needs to stop.

The National Institute of Health (USA) later published two important publications in which they acknowledge ME/CFS as one of the most challenging diseases that science has yet to unravel;

1) NIH takes action to bolster research on Myalgic Encephalomyelitis/Chronic Fatigue Syndrome
2) Moving towards answers in ME / CFS

ME/CFS is an acquired, perplexing, debilitating, chronic multi-system disease characterized by systemic exertion intolerance, resulting in significant relapse after exertion of any sort.The disease includes immune, neurological and cognitive impairment; sleep abnormalities; and dysfunction of the autonomic system, which controls several basic bodily functions. These symptoms result in significant functional impairment accompanied by profound fatigue. Additional symptoms may include widespread muscle and joint pain, sore throat, tender lymph nodes and headaches. “

In 2017 the United States authorities also removed the advice on GET and CBT as a treatment for ME, and several countries in Europe are working towards the same goal. More money is now being donated to research, and recognized Researchers are dedicated to break the code. The Open Medicine Foundation’s esteemed ME/CFS Scientific Advisory Board members, includes three Nobel Laureates and six National Academy of Sciences Members.

It feels like a revolution!

THE BRUTAL REALITY

However, most people are still unaware of the severity of ME, and the shift in medical consciousness. Some people hold on to old prejudices and stigma. Many professionals are ignorant, others fight to maintain the old view of ME as a psychosomatic condition. Patients meeting the Oxford criteria, are still being used in studies for ME, and the results are being tampered with.

Parents are deprived of seriously ill children, and many are denied care for nursing their sick children at home. Some people are forced into psychiatric care, some stay in nursing homes for elder people, and others give up and take their own lives

HOPE FOR THE FUTURE

I have gone from being an active and social person with unlimited energy, to lie alone and isolated in a dark apartment. Due to a mosquito bite. Others due to Epstein Barr, the flue, pneumonia etc.

I’ve been told that it’s all in our head, that we are at home feeling sorry for ourselves, being lazy. Apparently, we’re out of shape, suffering from heavy psychological problems, and can get better if we want by improving our brain paths (= positive thinking). Apparently, we’re also afraid of activity and therefore maintain the illness and remain sick. In addition, we are often distrusted because we don’t look sick the few times we are able to leave our homes.

The time has come to replace the stigma and harmful attitudes with increased knowledge and research. Enough is enough! Please don’t tell the wrong story about us.

All fatigue is not ME and ME is much more than fatigue.
We are seriously ill and need help to get well.

Thank you for reading my story. I hope it will contribute to raise the awareness, end the stigma and more support to ME research. (NorwayUSAUK)

Happy National ME Day, 12 May 2018!

Love Sissel, One of the #MillionsMissing

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-50.png

Velg riktig navn til din blogg

Jeg regner med at du har gjort deg opp en mening om hvilket hovedtema du skal blogge om og sitter med noen underkategoritema som du ønsker å spisse deg innen. Nå begynner jobben med å spisse deg på navn.

Det å finne det perfekte navn er ikke enkelt og er en prosess. Om du stopper opp underveis i denne prosessen så er det ikke avgjørende men det er uansett like viktig å ha fokus på dette. Jeg har jobbet med flere som lar alt falle på navnet og prosessen stopper da fort opp. Ikke gå der, alt lander uansett, for det viktigste er å blogge og ikke minst det du skal blogge om. 

Det aller viktigste er altså innholdet du skal blogge om, men med det sier jeg ikke at navnet ikke er viktig. Det er det som spisser deg og det vi først assosierer oss med når vi kommer inn på dine sider.

Navnet i seg selv vil ikke gjøre din blogg til en suksess men bruk likevel tid på finne et navn du liker og kan leve med lenge. Det kan godt være navnet ditt, som jeg valgte, men da velger du en undertittel som jeg gjorde: Trine Grung- reiseglad businessblogger, foredragsholder og gründer.

Trines Matblogg er et annet eksempel på ei som valgte nesten hele navnet sitt.

Skjermbilde 2018-12-20 kl. 13.57.34.png

Det er tre muligheter ved valg av navn til bloggen din:

  1. Temanavn

  2. Personlig branding

  3. Tittelmetoden

Hvordan du jobber med å finne navnet ditt kan boken som snart kommer hjelpe deg med. Legg bare igjen navnet i bolken under her og jeg sender deg boken når den er klar veldig snart:

Slik bygger du bloggen selv

Mange tror at det koster skjorta å få opp en nettside med en blogg. Det trenger det ikke å gjøre i dag og det ønsker vi at du skal vite. Det kan være helt gratis og uten at du trenger å være så veldig teknisk.

Aldri har det vært rimeligere, kjappere og lettere å komme i gang med egen nettside/blogg og skal nå gå igjennom de ulike plattformene du kan velge mellom.

Elsker kreative prosesser.

Elsker kreative prosesser.

Du kan enkelt velge egne design som er gratis eller velge et som koster litt. Denne bloggen har jeg selv bygge på få dager i squarespace men tidligere sverget jeg til wordpress. Jeg liker å endre ting selv og finner det enklere å gjøre på squarespace. For meg.

Det finnes mange aktører på markedet og vi har blogg.no i Norge. Men dessverre finnes det få muligheter for videreutvikling om du velger den plattformen.

  • Blogg.no (norsk)

  • Blogger.com

  • Tumblr.com

  • Wix.com

  • Medium.com

  • Wordpress.com

  • Squarespace (denne bloggen laget jeg selv i denne)

Wordpress.org (gratis å bruke men en må betale for serverleie og ha eget domene). Lære mer om blogging og få boken min når den er klar, se under:

Hjelp på sosiale medier?

Det er utrolig mange som tror at de må være tilstede på alle sosiale medier plattformer og ha tusenvis av følgere for at det skal bli business. Dette er ikke lenger sant, for de bransjene som følger med forstår at verdien ligger hos de som nisjer seg og har dedikerte følgere innen et spesifikt tema.

Jeg ville startet med å velge meg ut en kanal som skal bli “din kanal”. Om det er Facebook (en komme neste ikke utenom Facebook og en business-side der), Instagram, Snapchat (litt vanskeligere å bygge følgere) eller Twitter. Eller andre.

Dette har blitt normen. Vi kan mene mye om trenden men sånn har det blitt.

Dette har blitt normen. Vi kan mene mye om trenden men sånn har det blitt.

Deretter kan du skriv ned 5-10 brands som du kunne tenke deg å jobbe med å promotere i dine kanaler. Jobber er ikke å lande alle, men å få to til tre stykker av dem.

Husk disse punktene når du begynner i sosiale medier:

  • Kommenter på andres poster og få andre til å kommentere i ditt innhold

  • Kommenter tilbake til ALLE som kommenterer på dine poster.

  • Følg de som du ser er viktige og mange vil følge deg tilbake

  • Del andres poster i dine kanaler. Vis raushet.

En som virkelig har lykkes med digital branding sa noe klokt om det å skape følgere på nettet:

Lat som du lager en film alle burde se. En såkalt blockbuster film. Det aller viktigste er ikke å vise hele verden hva som skjer i din verden, men noe som trigger din målgruppe.
Ikke la feeden din kun handle om deg men lag historier som engasjerer som målgruppen din vil like å følge med på. Ha med andre folk og vis alt som skjer. Videoer er dermed enkelt å bruke i alle sosiale medier

Det er historien som gjør at folk vil følge deg. Ikke et innlegg her og et innlegg der. Hver dag, gjerne hele dagen og publiser ofte.

Mange kunder av oss er redde for at det blir for mye men om du gjør det morsomt å følge deg og du forteller gode historier blir folket hekta. Litt om The Kardashians UTEN av vi mener de er gode rollemodeller, men de er gode historiefortellere. Folket blir hekta og vil ha mer. Sånn bør flere bedrifter tenke når de skal publisere på nettet.

Jobber du f eks med å få en kunde så publiserer du hele prosessen med å få denne kunden. Helt fra første mail kan du lage stories på Instagram f eks. Lyst å lære mer om hvordan du får en blogg mange leser og hvordan du bruker sosiale medier? Les under:

Møteplass for gründere

Det skjer i Drammen og det er så spennende!

Siste uken før jul 2018 var en gjeng kreative mennesker samlet på Gummibaren i Drammen. Et såkalt engle-investor treff. Engler da i form av mennesker som vil grundere vel i form av businessvekst og hjelp til kapitalinnhenting.

Jeg fikk masse inspirasjon og læring fra denne eventen og mest av alt fikk jeg energi til å fylle bloggen med noe som kan hjelpe andre. Det er ingenting som gir meg mer enn å jobbe med andre kreative sjeler med skapertrang, som meg selv.

Det var CXS Growth som fasiliterte eventen, og både grundere, samt potensielle investorer, var tilstede. Tre gründere fikk såkalt pitche (kort foredrag som viser hva de jobber med) sine ideer til de som var tilstede, og jeg ble så revet med. Utrolig mange flinke folk i distriktet som våger å tenke nytt, ønsker å skape, er nytenkende og villig deler av sin kunnskap.

Utdrag fra CXS Growth sitt foredrag

Utdrag fra CXS Growth sitt foredrag

Gummibaren i Drammen er stedet hvor slike eventer skal være fremover, og gjett om jeg skal gå på alle! Det var representanter fra både Drammen Kommune, Drammen Næringslivsforening og Ungt Entreprenørskap tilstede, i tillegg til en del fra Conexus som holder til i samme bygg som meg.

Dette er utrolig viktig for gründere. Ha en møteplass hvor de kan treffe likesinnede og ikke minst lære av andres erfaringer. De har alle ulike caser og ideer, men det å være gründer er ikke bare enkelt. Dette er gründere med forretningsideer som alle kan bli store bedrifter med mange ansatte, samt mulig for å skape business internasjonalt. Ideen har altså potensiale for vekst utover Norges grenser.

Det er gründerskap for meg, men her er meningene delte. Mange mener en er gründer om en “kun” er selvstendig næringsdrivende. Jeg mener ikke det er en grunder. Da er en selvstendig næringsdrivende og driver for seg selv. En grunder utvikler noe som potensielt kan bli noe større enn kun en selv samt en utvikler noe som kanskje ikke er på markedet fra før.

Noen av de som var tilstede

Noen av de som var tilstede

Mange lurer på hva min jobb er opp i alt dette og det forstår jeg. Jeg ble denne dagen med i styret til et såkalt englenettverk og dette skal jeg komme tilbake til her på bloggen når vi begynner prosessen med å skru dette sammen. Jeg er gründer av Digitalakademiet , samt jeg bidrar med å hjelpe andre gründere knyttet til CXS Growth med deres digitale markedsføring. I LOVE IT! Tenk at alt dette skjer i Drammen!!!

Jon Martin fra Gummibaren og Håvard i CXS Growth

Jon Martin fra Gummibaren og Håvard i CXS Growth

Hva er en engleinvestor?

Dette i følge Wikipedia:

Engelinvestor eller engel (også kjent som forretningsengel eller uformell investor) brukes for å betegne innflytelsesrike og/eller formuende personer som tilfører kapital til start av næringsvirksomheter, normalt mot eierandeler eller konvertibel gjeld. Et lite, men økende antall engelinvestorer organiserer seg i mindre englegrupper eller -nettverk som å dele kunnskap, innsikt og informasjon og fordele kapitalrisiko. I sammenheng med investeringer i selskaper som ikke lykkes, er det kort vei fra omtale som engel til bjellesau.

Til forskjell fra risikokapital som normalt utgjøres av profesjonelt forvaltede fondsmidler som fordeler risiko og vurderer risiko på vegne av offentlige eller private investorer, investerer engler egen formue. Engleinvestorer gjør typisk sine investering på bakgrunn av individuelle og personlige, uformelle vurderinger. Kapitalen ligger oftest i et upersonlig fond eller et selskap hvor vedkommende har full kontroll.

Engelinvestorer kan tilføre nystartede virksomheter den kapitalen som skal til for å dekke gapet mellom det som en gründer med familie og venner (+ andre som er «dumme nok») klarer å reise det som kreves for å få på plass formell risikokapital. Vanligvis krever formaliserte kilder for risikokapital høyere egenkapitalandel enn det en gründer klarer å etablere i sin egen sfære. Dermed blir kapital fra engelinvestorer en typisk, andre finansieringsrunde for raskt voksende, og kapitaltrengende, nystartede virksomheter.

I USA står engelinvesteringer for nesten like store investeringer som det risikokapitalselskap og -fond investerer. «Engelkapitalen» finnes i ti ganger så mange selskaper. (USD 26 milliarder sammenliknet med USD 31 milliarder i 57 000 selskaper til forskjell fra 3 918 selskaper).

I USA var den gjennomsnittlige engelinvesteringen per selskap USD 450 000. Selv om det kan være enklere å oppnå engelfinansiering enn annen risikokapital, er kapital fortsatt en knapphetsfaktor for nystartede virksomheter.

Engelinvestorer tar høy risiko og deres investeringer vil ofte blir utvannet ved fremtidige kapitalutvidelser i et selskap. Engler krever derfor høy avkastning på sine investeringer. Mange slike investeringer går tapt med selskaper som ikke lykkes, og målsettingen er derfor å kunne se en potensiell avkastning på 10 ganger den opprinnelige investering i løpet av en 5 års periode.

I dagens situasjon (finanskrise) er et anslag for fornuftig praksis å søke investeringer i selskap som kan gi en tilbakebetaling på 20 til 30 ganger investert beløp med et tidsperspektiv på 5 til 7 år. Siden risikoen er høy, ligger den typiske totalavkastningen for en engelinvestor på 20–30 %.

Kravene til avkastning er høye, men rimeligere finansieringskilder som f.eks banker er som oftest ikke tilgjengelige på et tidlig tidspunkt i et selskaps liv. Det er for smått og for ungt til å passe inn i bankenes trygghetssøkende og sikkerhetskrevende utlånspolitikker.

Hva er en gründer?

I følge Wikipedia er en gründer (tysk: grunnlegger) en person som har tatt initiativ til å starte et selskap eller en virksomhet, og som svarer for deler av, eller hele den risiko som er involvert i foretaket. I dagens norsk oppfattes gjerne en gründer som en som etablerer et foretak.

På engelsk brukes ordet entrepreneur om en gründer, mens entreprenør på norsk juridisk betegner en selvstendig oppdragstaker som tar på seg et teknisk arbeid og særlig forbindes med et firma innen byggebransjen; inspirert av engelsk språkbruk har gründervirksomhet i helt ny tid på norsk også blitt kalt entreprenørskap.

Gründere har ofte en sterk tro på en idé eller en nytt teknologisk produkt/tjeneste, de har tro på at dette skal lykkes i markedet og er villig til å ta en betydelig grad av personlig, profesjonell eller finansiell risiko for å få realisert muligheten.

Seriegründere er da personer som har etablert ny virksomhet en rekke ganger, og ved sin erfaring og opplevelser dermed kan sies å ha utviklet en særskilt kompetanse på dette området.

På norsk hadde ordet gründer opprinnelig en rent negativ betydning. Det har sin opprinnelse i de såkalte Gründerjahre i Tyskland etter grunnleggelsen av det tyske keiserrike, da en stor økonomisk vekst gav rom for spekulative investeringer.

Dette er gründerne bak HIDDEN

Dette er gründerne bak HIDDEN

Det BØR nytte å si i fra!

Dugnad mot netthat, NO HATE!

I høst har det blitt drevet en dugnad mot netthat, et arbeid som har engasjert over 70 personer i et stort og åpent innovasjonsløp. At netthat engasjerer bredt er ikke så rart. Det er nemlig slik at hele 1 av 4 mellom 18 og 29 år har blitt utsatt for hatefulle ytringer på nett, mens tilsvarende tall for nordmenn er 1 av 10.

Netthat er altså et stort, og økende problem, som ikke bare ødelegger livene til folk, men som også skremmer både vanlige folk og politikere til taushet og har dermed utgjør netthat en reell trussel mot demokratiet vårt.

Norges første organisasjon NO HATE, som skal bekjempe netthat på fulltid, er endelig etablert og jobben begynner for å bekjempe dette fenomenet som virkelig gjør noe med de som står midt opp i det.
Dette er noe bloggere lever med hver eneste dag, i alle de ulike sosiale medier kanaler, men heldigvis har det roet seg for min del.

Simen Vatne jobbet jeg sammen med en periode da det blåste som verst rundt ham. Det blir for enkelt å si det var selvforskyldt, for direkte hatefulle kommentarer skal ikke forekomme og er IKKE greit, uansett. VÅGALT å dele historien sin.

Gå på sak, IKKE person!

Det er enkelt for enkelte å gå på person og ikke forholde seg til sak.

Dette opplevde jeg personlig veldig ofte tidligere da jeg selv valgte å være en provoserende blogger.
På godt og vondt haglet det inn med kommentarer tidligere år, opp til 4-5 000 kommentarer på et enkelt blogginnlegg, og ikke alle handlet om saken i innleggene.

Det var ille, og da mest fordi mange gikk på meg som person og ikke saken jeg blogget om. Jeg lyver hvis jeg sier det ikke gjorde mye med meg.

Det var en ufattelig krevende tid, men når jeg nå ser tilbake lærte jeg også masse av det. Folk leser innlegg med egne briller og danner sin egen oppfatning, men å skrive direkte hatefulle ting er IKKE grei, uansett.

Jeg blir rørt av alle videoene som nå publiseres på NO HATE sin Facebookside HER.

I Norge er vi viden kjente for å bidra med penger for viktige saker.

Om ikke denne er viktig, så vet ikke jeg. Del innlegget og støtt du også! HER er linken hvor vi alle kan bidra til jobben organisasjonen har foran seg. Besøk bidragssiden her : https://startskudd.no/prosjekt/no-hate--dugnad-mot-netthat/ad6b86d5-8607-4372-b728-da4e546e83ae

Det BØR nytte å si i fra! Er du ikke enig?

Dugnad mot netthat, NO HATE!

I høst har det blitt drevet en dugnad mot netthat, et arbeid som har engasjert over 70 personer i et stort og åpent innovasjonsløp. At netthat engasjerer bredt er ikke så rart. Det er nemlig slik at hele 1 av 4 mellom 18 og 29 år har blitt utsatt for hatefulle ytringer på nett, mens tilsvarende tall for nordmenn er 1 av 10.

Netthat er altså et stort, og økende problem, som ikke bare ødelegger livene til folk, men som også skremmer både vanlige folk og politikere til taushet og har dermed utgjør netthat en reell trussel mot demokratiet vårt.

Norges første organisasjon NO HATE, som skal bekjempe netthat på fulltid, er endelig etablert og jobben begynner for å bekjempe dette fenomenet som virkelig gjør noe med de som står midt opp i det. Dette er noe bloggere lever med hver eneste dag, i alle de ulike sosiale medier kanaler, men heldigvis har det roet seg for min del.

[fusion_code]Jmx0O2lmcmFtZSBzdHlsZT0mcXVvdDtib3JkZXI6IG5vbmU7IG92ZXJmbG93OiBoaWRkZW47JnF1b3Q7IHNyYz0mcXVvdDtodHRwczovL3d3dy5mYWNlYm9vay5jb20vcGx1Z2lucy92aWRlby5waHA/aHJlZj1odHRwcyUzQSUyRiUyRnd3dy5mYWNlYm9vay5jb20lMkZkdWduYWRtb3RuZXR0aGF0JTJGdmlkZW9zJTJGMjY3NDEzMDc3MjkwNTM3JTJGJmFtcDthbXA7c2hvd190ZXh0PTAmYW1wO2FtcDt3aWR0aD01NjAmcXVvdDsgd2lkdGg9JnF1b3Q7ODYwJnF1b3Q7IGhlaWdodD0mcXVvdDs1MTUmcXVvdDsgZnJhbWVib3JkZXI9JnF1b3Q7MCZxdW90OyBzY3JvbGxpbmc9JnF1b3Q7bm8mcXVvdDsgYWxsb3dmdWxsc2NyZWVuPSZxdW90O2FsbG93ZnVsbHNjcmVlbiZxdW90OyZndDsmbHQ7c3BhbiBkYXRhLW1jZS10eXBlPSZxdW90O2Jvb2ttYXJrJnF1b3Q7IHN0eWxlPSZxdW90O2Rpc3BsYXk6IGlubGluZS1ibG9jazsgd2lkdGg6IDBweDsgb3ZlcmZsb3c6IGhpZGRlbjsgbGluZS1oZWlnaHQ6IDA7JnF1b3Q7IGNsYXNzPSZxdW90O21jZV9TRUxSRVNfc3RhcnQmcXVvdDsmZ3Q777u/Jmx0Oy9zcGFuJmd0OyZsdDsvaWZyYW1lJmd0Owo=[/fusion_code]

Simen Vatne jobbet jeg sammen med en periode da det blåste som verst rundt ham. Det blir for enkelt å si det var selvforskyldt, for direkte hatefulle kommentarer skal ikke forekomme og er IKKE greit, uansett. VÅGALT å dele historien sin.

Gå på sak, IKKE person!

Det er enkelt for enkelte å gå på person og ikke forholde seg til sak.

Dette opplevde jeg personlig veldig ofte tidligere da jeg selv valgte å være en provoserende blogger. På godt og vondt haglet det inn med kommentarer tidligere år, opp til 4-5 000 kommentarer på et enkelt blogginnlegg, og ikke alle handlet om saken i innleggene.

Det var ille, og da mest fordi mange gikk på meg som person og ikke saken jeg blogget om. Jeg lyver hvis jeg sier det ikke gjorde mye med meg.

Det var en ufattelig krevende tid, men når jeg nå ser tilbake lærte jeg også masse av det. Folk leser innlegg med egne briller og danner sin egen oppfatning, men å skrive direkte hatefulle ting er IKKE grei, uansett.

[fusion_code]Jmx0O2lmcmFtZSBzdHlsZT0mcXVvdDtib3JkZXI6IG5vbmU7IG92ZXJmbG93OiBoaWRkZW47JnF1b3Q7IHNyYz0mcXVvdDtodHRwczovL3d3dy5mYWNlYm9vay5jb20vcGx1Z2lucy92aWRlby5waHA/aHJlZj1odHRwcyUzQSUyRiUyRnd3dy5mYWNlYm9vay5jb20lMkZkdWduYWRtb3RuZXR0aGF0JTJGdmlkZW9zJTJGMzU4NTgzMzg4MDMyNDU4JTJGJmFtcDthbXA7c2hvd190ZXh0PTAmYW1wO2FtcDt3aWR0aD01NjAmcXVvdDsgd2lkdGg9JnF1b3Q7ODYwJnF1b3Q7IGhlaWdodD0mcXVvdDs1MTUmcXVvdDsgZnJhbWVib3JkZXI9JnF1b3Q7MCZxdW90OyBzY3JvbGxpbmc9JnF1b3Q7bm8mcXVvdDsgYWxsb3dmdWxsc2NyZWVuPSZxdW90O2FsbG93ZnVsbHNjcmVlbiZxdW90OyZndDsmbHQ7c3BhbiBkYXRhLW1jZS10eXBlPSZxdW90O2Jvb2ttYXJrJnF1b3Q7IHN0eWxlPSZxdW90O2Rpc3BsYXk6IGlubGluZS1ibG9jazsgd2lkdGg6IDBweDsgb3ZlcmZsb3c6IGhpZGRlbjsgbGluZS1oZWlnaHQ6IDA7JnF1b3Q7IGNsYXNzPSZxdW90O21jZV9TRUxSRVNfc3RhcnQmcXVvdDsmZ3Q777u/Jmx0Oy9zcGFuJmd0OyZsdDsvaWZyYW1lJmd0Owo=[/fusion_code]

Jeg blir rørt av alle videoene som nå publiseres på NO HATE sin Facebookside HER.

I Norge er vi viden kjente for å bidra med penger for viktige saker.

Om ikke denne er viktig, så vet ikke jeg. Del innlegget og støtt du også! HER er linken hvor vi alle kan bidra til jobben organisasjonen har foran seg. Besøk bidragssiden her : https://startskudd.no/prosjekt/no-hate--dugnad-mot-netthat/ad6b86d5-8607-4372-b728-da4e546e83ae

 

En rørende julehilsen...vi nærmer oss jul

Julen nærmer seg og den byr på mye følelser.

Dette rørte så mye i meg og var virkelig et godt tips til de som ikke får feiret jul sammen i årene som kommer. Sjelden har jeg sittet med tårer i øynene på jobben.

[fusion_youtube id="JHX0btJYcyI" alignment="" width="850" height="480" autoplay="false" api_params=""small-visibility,medium-visibility,large-visibility" class=""][/fusion_youtube]

Julen er en følsom tid og jeg har tidligere blogget om følelsen av ensomhet som ofte dukker opp. En av de største utfordringene som dukker opp som skilt, lage egne tradisjoner. Alene. Uten det som en gang var.

Tradisjoner er ofte knyttet opp mot samhold og familietid, og hva gjør en når en skal skape dette alene og kanskje ikke er av det kreative slaget rundt akkurat slike ting? Jeg kjenner på det hvert eneste år og synes det er krevende. En ønsker jo bare en familie rundt seg og når en samtidig ikke bor nær familie....hva gjør en da?

En gjør så godt en kan.

Jeg har landet på at alt er godt nok. Jeg drar med meg elementer fra det jeg husker som gode minner fra egen barndom samt minnene fra samlivet hvor vi alle var samlet. Prøver så godt jeg kan å lage egne tradisjoner men synes det er veldig vanskelig. Dette er jo noe en knytter tett opp til det å skape sammen med noen, og ikke sitte med alene. Krevende tid.

Men nissene hentes frem, stearinlys tennes, gaver planlegges, stunder rundt bordet og de gode måltider krever handlelister og planlegging. Alt for å skape en jul som gir gode minner til neste generasjon. Mine barn, våre barn, skal også minnes denne tiden som noe koselig.

Gavestyret synes jeg trenger en fornying, hvis jeg skal være helt ærlig. Det handles for så store summer tidvis at jeg nesten gremmes. Hele året har blitt et handlegilde og veldig få ser ut til å endre adferd. Hva skal vi gjøre? Er det ikke på tide å tenke litt nytt vedrørende julen og gildet vi påfører oss selv? De aller fleste kjøper det de trenger, når de trenger det, året rundt.

Jeg husker min største julegaveopplevelse var gaven fra mormoren min. Levis 501. Det tok vi oss ikke, på den tiden, råd til i hverdagen og derfor ble det ønsket til jul. Ungdommen i dag har ikke et forhold til å ønske seg slikt lenger og virkelig glede seg til ting. Fordi gavene knyttes ofte til summen de koster. Julegave skal være dyrt.

Jeg gir opp og prøver så godt jeg kan. Men gavene blir ikke av det dyre slaget. Jeg har mistet troen på at verdien av gaver må måles i kroner og øre. Kanskje jeg ender opp med opplevelser til alle i år? En kveld med tante på teater eller kino? Tenk om en kassetthilsen som den over kunne vært bra nok? Det hadde gitt mening og skapt gode minner. Synes jeg.

God førjulstid. Ta vare på de rundt deg og tenk på de som synes julen er en ensom tid.

En rørende julehilsen...vi nærmer oss jul

Julen nærmer seg og den byr på mye følelser.

Dette rørte så mye i meg og var virkelig et godt tips til de som ikke får feiret jul sammen i årene som kommer. Sjelden har jeg sittet med tårer i øynene på jobben.

[fusion_youtube id="JHX0btJYcyI" alignment="" width="850" height="480" autoplay="false" api_params=""small-visibility,medium-visibility,large-visibility" class=""][/fusion_youtube]

Julen er en følsom tid og jeg har tidligere blogget om følelsen av ensomhet som ofte dukker opp. En av de største utfordringene som dukker opp som skilt, lage egne tradisjoner. Alene. Uten det som en gang var.

Tradisjoner er ofte knyttet opp mot samhold og familietid, og hva gjør en når en skal skape dette alene og kanskje ikke er av det kreative slaget rundt akkurat slike ting? Jeg kjenner på det hvert eneste år og synes det er krevende. En ønsker jo bare en familie rundt seg og når en samtidig ikke bor nær familie....hva gjør en da?

En gjør så godt en kan.

Jeg har landet på at alt er godt nok. Jeg drar med meg elementer fra det jeg husker som gode minner fra egen barndom samt minnene fra samlivet hvor vi alle var samlet. Prøver så godt jeg kan å lage egne tradisjoner men synes det er veldig vanskelig. Dette er jo noe en knytter tett opp til det å skape sammen med noen, og ikke sitte med alene. Krevende tid.

Men nissene hentes frem, stearinlys tennes, gaver planlegges, stunder rundt bordet og de gode måltider krever handlelister og planlegging. Alt for å skape en jul som gir gode minner til neste generasjon. Mine barn, våre barn, skal også minnes denne tiden som noe koselig.

Gavestyret synes jeg trenger en fornying, hvis jeg skal være helt ærlig. Det handles for så store summer tidvis at jeg nesten gremmes. Hele året har blitt et handlegilde og veldig få ser ut til å endre adferd. Hva skal vi gjøre? Er det ikke på tide å tenke litt nytt vedrørende julen og gildet vi påfører oss selv? De aller fleste kjøper det de trenger, når de trenger det, året rundt.

Jeg husker min største julegaveopplevelse var gaven fra mormoren min. Levis 501. Det tok vi oss ikke, på den tiden, råd til i hverdagen og derfor ble det ønsket til jul. Ungdommen i dag har ikke et forhold til å ønske seg slikt lenger og virkelig glede seg til ting. Fordi gavene knyttes ofte til summen de koster. Julegave skal være dyrt.

Jeg gir opp og prøver så godt jeg kan. Men gavene blir ikke av det dyre slaget. Jeg har mistet troen på at verdien av gaver må måles i kroner og øre. Kanskje jeg ender opp med opplevelser til alle i år? En kveld med tante på teater eller kino? Tenk om en kassetthilsen som den over kunne vært bra nok? Det hadde gitt mening og skapt gode minner. Synes jeg.

God førjulstid. Ta vare på de rundt deg og tenk på de som synes julen er en ensom tid.

Jeg er med i en viktig kunstfotobok om psykisk helse

Det er mange år siden Stine først tok kontakt med meg og da for å spørre om noen råd vedrørende sosiale medier og markedsføring.

Lite ante vi den gangen at jeg skulle være så heldig å få være en del av bokprosjektet hennes Lys på mørke!

Per Fugelli er med samt andre kjente og ukjente personer som snakker om sine mørke stunder og hva traumer i livet har gjort med dem. Alt er synliggjort gjennom linsen til Stine som altså jobber med fotokunst. Og for en kunstner hun er, virkelig. Åpen om sin bipolare lidelse og datteren er også med for å snakke om det å leve med en mor som har denne sykdommen. SÅ viktig bok og jeg jeg heier sånn på åpenhet rundt psykiske lidelser.

Stine er i en fase nå hvor boken ferdigstilles og jakter nå forlag. Kjenner du noen som jobber i et forlag? HJELP! Send meg en e-post via kontaktskjema HER på bloggen, for vi må alle hjelpe til å få dette prosjektet i havn for Stine. Viktig bok og så vakre bilder at jeg har ikke ord. Her er mine bilder og dette er kun forslag til hvordan det kanskje kan se ut. Husk det!!!

Vakre vakre bilder og jeg er så glad for mennesker som Stine. Vågalt å sette ord på dette og illustrere det på sin måte. Er du ikke enig?

Hva skjedde egentlig?

Alle som deltar skal si noe om seg, hva de har slitt med og jeg tenker en tekst som dette cirka. Er den ok?

Mitt navn er Trine Grung og jeg er snart 48 år. Hele min eksistens var tidligere år bygget rundt min ekstroverte personlighet. Både min karriere og i mitt samspill med nære relasjoner. Jeg «tok» rommet i hver setting jeg kunne, fordi jeg opplevde, i mitt indre, at det var forventet av meg. "Nå kommer Trine og hun bjudar på».

Helt til jeg i 2004 stoppet litt opp i forberedelsene til et intervju i KK. Jeg ble bedt om å si 5 positive og 5 negative sider ved min personlighet og hvordan disse sidene påvirket min hverdag. Den var vrien så jeg begynte å LYTTE til det mine nærmeste svarte når jeg spurte de om råd etter hvem var jeg for dem. Hvordan opplever du meg, spurte jeg. Gulp, er jeg virkelig sånn? HJELP. Sånn vil jeg ikke være, jeg ønsker ikke at folk skal tenke sånn om meg, tenkte jeg.

Hvem er jeg egentlig og hvem vil jeg egentlig være? Kan jeg selv bestemme hvem jeg vil være? Kan jeg endre meg?

Prosessen

Det var starten på en prosess hvor jeg trakk meg mer og mer inn i meg selv, en periode over 14 år, for nå sakte men sikkert begynne jobben med å forene min nåværende tilstedeværende personlighet med min uredde ekstroverte side. Til tider skapte prosessen dype depresjoner i meg, svarte stunder med fortvilelse og sorger. Jeg hadde det mye vanskeligere enn de rundt meg helt forstod, fordi jeg ikke klarte å sette ord på denne reisen. 

Alle burde tidvis stoppe litt opp og faktisk være nysgjerrig på hvem en er, for denne reisen har gjort så uendelig mye for meg rent psykisk. Takk for muligheten for å fremme at en er bra nok som en er, men og at endring er mulig om en virkelig ønsker det.

Husk at Stine trenger hjelp. TA KONTAKT om du kjenner noen i forlag som hun kan kontakte. Dette budskapet er så viktig og boken SKAL ha mye fokus på Psykisk helse dagen. Del innlegget og TA KONTAKT!

Kunstfotobok om psykisk helse

Det er mange år siden Stine først tok kontakt med meg og da for å spørre om noen råd vedrørende sosiale medier og markedsføring. Lite ante vi den gangen at jeg skulle være så heldig å få være en del av bokprosjektet hennes Lys på mørke!

Per-Fugelli-Lys-på-mørke.png

Per Fugelli er med samt andre kjente og ukjente personer som snakker om sine mørke stunder og hva traumer i livet har gjort med dem. Alt er synliggjort gjennom linsen til Stine som altså jobber med fotokunst. Og for en kunstner hun er, virkelig. Åpen om sin bipolare lidelse og datteren er også med for å snakke om det å leve med en mor som har denne sykdommen. SÅ viktig bok og jeg jeg heier sånn på åpenhet rundt psykiske lidelser.

Stine er i en fase nå hvor boken ferdigstilles og jakter nå forlag. Kjenner du noen som jobber i et forlag? HJELP! Send meg en e-post via kontaktskjema HER på bloggen, for vi må alle hjelpe til å få dette prosjektet i havn for Stine. Viktig bok og så vakre bilder at jeg har ikke ord. Her er mine bilder og dette er kun forslag til hvordan det kanskje kan se ut. Husk det!!!

Skjermbilde-2018-11-21-kl.-12.36.57-1024x438.png

Vakre vakre bilder og jeg er så glad for mennesker som Stine. Vågalt å sette ord på dette og illustrere det på sin måte. Er du ikke enig?

Skjermbilde-2018-11-21-kl.-12.37.06-1024x439.png

Hva skjedde egentlig?

Alle som deltar skal si noe om seg, hva de har slitt med og jeg tenker en tekst som dette cirka. Er den ok?

Mitt navn er Trine Grung og jeg er snart 48 år. Hele min eksistens var tidligere år bygget rundt min ekstroverte personlighet. Både min karriere og i mitt samspill med nære relasjoner. Jeg «tok» rommet i hver setting jeg kunne, fordi jeg opplevde, i mitt indre, at det var forventet av meg. "Nå kommer Trine og hun bjudar på».

Helt til jeg i 2004 stoppet litt opp i forberedelsene til et intervju i KK. Jeg ble bedt om å si 5 positive og 5 negative sider ved min personlighet og hvordan disse sidene påvirket min hverdag. Den var vrien så jeg begynte å LYTTE til det mine nærmeste svarte når jeg spurte de om råd etter hvem var jeg for dem. Hvordan opplever du meg, spurte jeg. Gulp, er jeg virkelig sånn? HJELP. Sånn vil jeg ikke være, jeg ønsker ikke at folk skal tenke sånn om meg, tenkte jeg.

Hvem er jeg egentlig og hvem vil jeg egentlig være? Kan jeg selv bestemme hvem jeg vil være? Kan jeg endre meg?

Prosessen

Det var starten på en prosess hvor jeg trakk meg mer og mer inn i meg selv, en periode over 14 år, for nå sakte men sikkert begynne jobben med å forene min nåværende tilstedeværende personlighet med min uredde ekstroverte side. Til tider skapte prosessen dype depresjoner i meg, svarte stunder med fortvilelse og sorger. Jeg hadde det mye vanskeligere enn de rundt meg helt forstod, fordi jeg ikke klarte å sette ord på denne reisen. 

Alle burde tidvis stoppe litt opp og faktisk være nysgjerrig på hvem en er, for denne reisen har gjort så uendelig mye for meg rent psykisk. Takk for muligheten for å fremme at en er bra nok som en er, men og at endring er mulig om en virkelig ønsker det.

Husk at Stine trenger hjelp. TA KONTAKT om du kjenner noen i forlag som hun kan kontakte. Dette budskapet er så viktig og boken SKAL ha mye fokus på Psykisk helse dagen. Del innlegget og TA KONTAKT!