Jakten på oppmerksomhet

God påske til deg fra kjøkkenbordet i Drammen. Solen steiker ute og her sitter jeg og vurderer hva skjærtorsdagen skal bringe. Skal jeg gidde å gå tur, når bør jeg begynne å lage påskemiddagen til kidsene kommer, bør jeg ikke begynne på boken som ligger her og kanskje droppe å se enda en serie?

Skikkelig I-landsproblemer, I know.

Ble sittende å surfe rundt på nettet, så noen videoer på Youtube, sjekket litt rundt på Instagram og Facebook, leste noen blogger og tok meg i å nesten sovne. Jeg trodde at alles jag etter likes og views skulle på et tidspunkt roe seg ned, at ting ville normalisere seg litt, siden vi nå har hatt sosiale medier en stund, men nei. Det blir bare verre og verre.

trinegrung april 2019.jpg

Hva gjør dette jaget med oss?

Har du tanker?

Mange klager over all reklamen som har kommet i kanalene og jeg er så enig. Enda flere klager over jaget etter oppmerksomhet blir bare verre og verre, og jeg er så enig. I flommen av alt en eksponeres for leter jeg stadig etter noe som er ekte, som er ærlig, og utrolig få treffer meg lenger. Ting blir mer og mer overfladisk og hva i alle dager gjør dette med oss?

Det som og er veldig utfordrende er at det blir verre og verre å skape synlighet på sosiale medier. For mellom alle reality”stjernene” og andre oppmerksomhetssyke mennesker må det enda sterkere meninger til for å nå gjennom. Vi blir alle matte av alt fokuset men samtidig nærer vi det ved å klikke på ulike saker som sjokkerer oss til en viss grad.

Jeg er så lei. Jeg vil skru tiden tilbake 8 år og kose meg på nettet. Ting var faktisk bedre i “gamle” dager hvor alt dette nye var spennende og kjekt, mens det nå er i ferd med å bli et evig jag. Det er så lite ekte opp i alt kaoset at jeg vurderer hver eneste dag om det er vits lenger. Virkelig. Etter 15 år tenker jeg seriøst over hvor denne verden vil ende om vi ikke snart ser det selv, alle mann.

Pass deg så du ikke sklir helt utfor

Vi har alle et ansvar her

Jeg ble oppriktig trist når jeg så en av mine favorittnettbutikker Makestyle nettopp gikk konkurs. Det er krevende med markedsføringen på nettet og ja, det blir dyrere og dyrere. En må virkelig holde oppmerksomheten oppe hele tiden og lære seg det siste nye til enhver tid.

Mange nettbutikker sliter, lokale butikker sliter og derfor er jeg ikke for lenger å heie frem alt det nye. Sosiale medier er ikke nytt lenger, men enda er det mange som ikke mestrer dette og ender opp med å nesten ruinere seg på ekspertråd. Og ikke alle råd er like gode og de er ihvertfall ikke rimelige.

Nå skal jeg la påske være påske og vurdere nøye veien min videre. For det å være ekte, være seg selv og faktisk ha genuint gode intensjoner er ikke lenger nok om en skal gjøre en forskjell på nettet. En må kanskje sjokkere, jobbe enda hardere og skape enda mer fuzz….men det gidder jeg ikke, rett og slett.

Hva synes du om utviklingen? Er det ok? Hva kan vi alle gjøre for å begynne i det små å endre ting?

Hva skjer med dere ungdom?

Jeg forstår dagens ungdom som synes verden er stressende og krevende. De lever med et ytre press som vi ikke hadde når vi vokste opp. Sosiale medier og karakterkjøret på skolen har tatt helt av, men nå kjenner jeg at det skjer en del ting som må adresseres.

I lunsjen med kollegaer diskuteres dette stadig. Det siste som var tema, som får hårene og sinnet til å reise seg på ryggen, er at ungdom MÅ SENDE BILDER AV SEG SELV FOR Å FÅ VÆRE MED PÅ EN FEST!
Hva i alle dager er det som skjer med denne verden?

Vi kan virkelig ikke akspetere at dette får utvikle seg videre , men tilbake står vi som foreldre og er helt maktesløse. Ungdommen i dag vokser opp med noen verdier og oppfattelser av verden som ikke henger på greip. Hvordan oppstod dette og hvorfor i alle dager synes de fleste ungdommer at det er greit?

Alle gjør ikke det, men de føles seg like maktesløse når slike kriterier legges til grunn, for hva skal de gjøre? Det blir gruppepress og en ungdom våger ikke være den som sier nei og ender opp som den upopulære.

Vi har alle lest om på NRK.no som ikke fikk være med på russebussen fordi han ikke hadde nok følgere på Instagram. WHAT THE FUCK? Jeg blir så sint at jeg har ikke ord! De måles på likes og følgere? Hvilken verden er det vi er i ferd med å skape?

Ja, jeg kan blogge om dette og mene noe om det, men jeg blir frustrert fordi jeg ikke aner hva vi kan gjøre med det!!!

Alt var bedre før?

Når jeg vokste opp fikk vi oss jobb veldig tidlig. Vi jobbet for det vi ønsket oss og kjente glede når vi gikk ut av butikken med den Lewis 501 vi hadde spart til. Ungdommen i dag bare får og får. Det er oss foreldre sin skyld og den er grei. Den må vi ta på vår kappe. Såpass ærlige må vi kunne være?

Men hvem har skapt dette samfunnet med fokuset på det ytre, når utseende blir viktig for å få være med på en fest? Eller antall følgere for å være med på en buss?

Russetid og kaos

Jeg fikk også med meg en sak i går om russ som arrangerer russe-OL. Det er et årlig arrangement for Ringeriksrussen. Alle møter opp på Ringkollen, og konkurrerer i lag om å få flest poeng i en løype med forskjellige poster.

På postene skulle man alt fra å kaste baller i en bøtte og til å kle av seg flest klær. Men en post reageres det på og på denne posten skal en person tisse og kaste opp i en bøtte. Noen valgte å drikke dette.

HVA I ALLE DAGER? Har de mistet det helt ungdommen vår? Les saken her . Heldigvis finnes det ungdom som reagerer, men hva med alle de andre? Hva i alle dager er det som skjer?

LEI

Når er jeg så lei og sint, og det er rett før jeg logger av som forelder selv. For jeg aner virkelig ikke hvordan dette skal gripes an. Skal vi bare godta det og la livet gå videre? Er vi helt snøblinde som foreldre og gir helt opp?

Hva skjedde med å ha samtaler om verdier og holdninger hjemme, slik at dette ikke skjer? Har vi glemt det eller driter ungdommen helt i hva vi foreldre sier? HVA SKAL VI GJØRE? Tanker?

Hvor ble GØY-faktoren av?

Jeg har i to dager ligget rett ut og hostet som en bryggesjauer (heter det det?). Jeg har sett flere serier og som den politi/krim serie elsker jeg er kan jeg virkelig anbefale Dark Heart. Du kan se den på NRK nett-TV HER.

Spennende, litt grotesk, men mest av alt vellaget. Jeg likte den veldig godt og hadde tid til å se alle seks episoder på en dag. Fordel med å være syk haha.

NÅR TIDEN STREKKER TIL.

Jeg leste meg og opp på alt av nyheter fra Erik Jensen saken ( fy flate Elden gjorde god figur hos Lindmo, han er bare en helt utrolig flink og reflektert kar som jeg selv har hatt som advokat back in the days), til bloggere, til sladder og annet snacks på nettet.

Så kom jeg over et intervju med Petter Katastrofe ( eller Petter Bjørklund Kristiansen, født 14. mai 1989 i Fredrikstad). Han er artisten som i kveld kommer på Hver gang vi møtes. Jeg leste intervjuet og han åpnet med noe som traff meg: “Jeg tror aldri jeg har sagt jeg kjeder meg en eneste dag jeg”. Ikke ordrett, sa han dette, men det var essensen.

TANKESPINN

Det satte noen tanker i sving og jeg ble liggende å tenke, reflektere og analyser. Jeg er altfor god på akkurat det, men heldigvis gjør jeg noe med tankene som spinner og våger å sette de ut i live.

Hvor GØY har jeg det i mitt liv akkurat nå? På en skala fra 1 til 10 konkluderte jeg med at jeg ligger på omtrent 2. Jeg safer på alle måter og har plutselig blitt redd for å tråkke feil. Jeg? Hva faen skjedde med det liksom? Jeg, som i alle år, har våget, testet og sagt ja til alt som virket moro, kun fordi det ene og alene virket moro.

Jeg er lei. Det er på tide og ta på seg en ny drakt og igjen begynne å utforske mer. Ikke leve så A4, prøve og strebe etter å passe inn.
- Innse det Trine, du ER ikke A4 og skal kanskje ikke passe inn i alle lag.

SÅ DERFOR.

Nå skal det blir mer gøy igjen og jeg trenger å finne GØY ting som gjør at jeg ler mer, hver eneste dag. Ting som fyller dagene med masse moro, for jeg drives av det. Ikke være så fuckings politisk korrekt fordi noen mener at det er først da alle liker en.
JEG ER GOD NOK SOM JEG ER! Og jeg er ikke A4. Det er på tide jeg omfavner det og våger å ta litt plass igjen.

Hva gjør du for GØY? Jeg vil sette litt tanker i sving og ha det litt mer GØY! Derfor spør jeg fordi jeg trenger inspirasjon! HVA ER DINE GØY FAKTER?

Hjelper det å hjelpe?

Jeg har mange ganger blogget om livet utfordringer. Vi er ingen av oss mer enn mennesker og tidvis trenger vi alle noen utenforstående som lytter, viser omsorg og bare er der.

Personlig har jeg selv trengt det i perioder og da mest for å sette ting i perspektiv. Jeg gikk nesten tre år på EQ Instituttet for å forstå egen adferd, ødeleggende mønster og ikke minst hvordan jeg kunne selv jobbe meg igjennom kaoset som tidvis kommer.

Jeg har snart bursdag og har i den anledning på eget initiativ startet innsamling til Mental Helse. Slike innsamlinger er enkelt å gjøre på Facebook nå og det synes jeg er gull. Vi kan selv gi fokus til det vi mener er viktig og i år ble det Mental Helse for min del.

Håper du har lyst å bidra!!

Jeg blir snart 48 år, nærmere best 9 februar. Dette er en fin måte å feire dagen på og ikke minst rette fokus på temaet. Dette nummeret burde alle lagre, for plutselig er det du som trenger noen som bare er der.

I tillegg har jeg meldt meg som frivillig støttekontakt via Drammen kommune. Ikke hørt noe fra de enda men har valgt de som sliter psykisk. Håper jeg kan bidra til å løfte dagen for en/ei som trenger et menneske som bare er der, lytter, ser en og gjør noe morsomt sammen i hverdagen.

Mine egne tenåringer er nå såpass store at jeg føler jeg har overskudd til å være en ressurs for andre. Del gjerne innlegget slik at andre kan bidra. Prøver å bruke stemmen jeg har til noe matnyttig som bidrar for andre.

Det vanskelige kostholdet

Jeg drives av å sette meg mål, men i forhold til tidligere så setter jeg meg i dag realistiske mål. Tidligere ville jeg bygge Rom på en dag og vi vet jo alle at det fungerer ytterst dårlig. Det verste en kan gjøre for en selv er å starte på en mandag. Når oppstod den frasen? Kan en ikke like greit gjøre det på en onsdag?

I 2016 bestemte jeg meg for å gjøre store endringer. Snu livet mitt rundt, endre fokus og skape meg det livet jeg ønsket. Min utfordring er ofte at jeg blir så rastløs og vil se endringer fort. Derfor er det en daglig jobb å roe ned og stole på prosessen. Jeg må hele tiden jobbe med meg selv og min egen rastløshet for ikke å ramle av lasset, men gjennomføre.

Det første jeg ønsket å fokusere på var fysisk aktivitet. Jeg er singel og derfor er det kun jeg som kan dra meg opp av sofaen siden ingen bedre halvdel drar det lasset med meg. Jeg trener en og alene fordi jeg har det bedre da. Jeg smiler mer, får riktig type energi og føler meg sterkere.

Det neste på listen min var kollegaer. Etter altfor mange år alene, som selvstendig næringsdrivende og gründer, var det på tide å møte noen mennesker hver dag, jobbe mot et felles mål og har sparringspartnere. Det er nå landet og vi bygger ting sammen. Jeg har funnet det perfekte miljøet for meg og gleder meg til hver mandag.

Nytt år, bare muligheter

I 2019 er det kostholdet som står for tur og her kjenner jeg virkelig at jeg trenger hjelp. Jeg brenner for helse og ernæring, kan mye om emnet men overfører ikke alltid kunnskapen i praksis. Jeg jobber hver dag med den biten og blir veldig inspirert av andre som “har fått det til”.

Velkommen 2019

Velkommen 2019

For en del år siden var jeg programleder på Slankekrigen, som gikk på TV Norge, og ble veldig inspirert til selv å ta grep. På et år gikk jeg ned hele 16 kilo samtidig som jeg syklet herfra til månen og fulgte omtrent samme dietten som deltagerne i programmet.

Det er ikke det som er utfordringen for meg, å gå ned og sette meg mål, men å bli der. Det er det som er krevende og hodet må ville være en del av prosessen. Kjenner du deg igjen? Jeg MÅ ikke være sylslank, det handler ikke om det, men velværet som følger med å ha en slankere kropp. ALT blir lettere da. Ikke minst det faktum at jeg er 180 høy gjør det utfordrende nok å finne klær som passer. 10-15 kilo for mye forverrer den prosessen.

Trening er gram, kosthold er kilo

Det er ved endring av kosthold at prosessen effektiviseres. Det vet vi alle, men jeg er livredd for å bli fanatisk. Jeg trenger hjelp til å finne ro i prosessen og ikke minst opplæring i hvordan jeg lager mat. For jeg vet at min kropp fungerer best om jeg spiser mer proteiner og mindre karbohydrater…men da blir jeg en eggespiser fordi jeg er ikke kreativ nok til å lage gode måltider hver eneste dag.

Jeg kan ikke leve på egg til alle måltider

Jeg kan ikke leve på egg til alle måltider

VI har alle våre styrker og svakheter. Mine styrker er nettet. Jeg kan bygge en nettside på en dag, endre design, sette meg inn i tekniske ting, men kom med grytene og all kreativitet er borte. Føkk ass, er så lei av det og vil ha en endring.

Jeg bør gå på et matlagingskurs som har fokus på å lære andre å lage sunn mat. Jeg vil gjerne ha tips om oppskriftsbøker som IKKE er krevende men lærer en å lage mat som er proteinrik og sunn. Jeg har laktoseintoleranse, en sensitiv tarm pluss vet at gluten er noe tarmene mine ikke liker.

Har du noen erfaring du kan dele med meg? En bok, et kurs, en oppskrift? Noe som har fungert for deg som kanskje du kan dele med meg? Jeg ønsker ikke meldinger fra alle som driver med en diett som selger produkter for at det skal gå….jeg heier på å gjøre dette med sunn mat uten masse tilskudd som koster skjorta. Hodet ønsker jeg skal være en del av prosessen og forståelse for at kunnskapen om hva en skal spise er viktig.

Gleder meg til å lese kommentarfeltet for jeg vet vi er mange. Ufattelig mange. Alle sliter med denne biten. Eller mange. Hvorfor sier vi “nå skal vi kose oss” og så er hele bordet fylt med godis? Jeg vil snu hodet til at “nå skal jeg kose meg. Jeg går meg en tur og spiser gulrøtter etterpå” tankesett. En evig kamp og er så glad for at jeg ikke er alene i denne boksen.

Mitt liv som gulrotspiser haha

Mitt liv som gulrotspiser haha

Del gjerne dine tanker for jeg liker å lese hva andre tenker om emnet. Jeg fikk i dag en melding fra ei som har fulgt et proteinrikt kosthold og gått ned 22 kilo. WOW. Jeg vil ned en del kilo for å virkelig få effekt av treningen jeg gjennomfører. Gleder meg til å høre fra deg i kommentarfeltet.

Slik gikk Maria ned 21 kilo

Jeg har mange følgere som inspirerer meg og denne historien er intet unntak. Via Instagram begynte jeg å chatte med Maria, hun fortalte om sin vektnedgang og målbevisste jobbing, og vips så blir hennes historie til inspirasjon for andre, og kanskje deg?

Dette er Maria sine egne ord og håper du lærer noe som du kan bruke i din hverdag. Vi er utrolig mange som søker etter kostholdsendringer og dette er veien Maria valgte for seg:

Hei bloggleserne til Trine!

Mitt navn er Maria Lindseth, jeg er 45 år og bor på Levanger. Jeg er samboer med Henning, og jeg har 3 voksne barn, og 3 bonusbarn.

Maria Lindseth og bildet er hennes eget

Maria Lindseth og bildet er hennes eget

Jeg har vært overvektig i flere år, til tross for at jeg har likt å være ganske aktiv. Jeg har alltid trodd at jeg spiste sunt og bra, men vekta har ikke akkurat gått nedover.

Jeg liker å gå turer/toppturer, gå på ski, og jeg trener på treningsstudio.

Med unger som har vært aktive med forskjellige aktiviteter, har jeg ikke alltid vært så flink til å prioritere meg selv og mine behov. Tiden har ikke strukket til, noe som er kjent for mange. Unnskyldningene har vært mange rett og slett.

Maria FØR og ETTER

Maria FØR og ETTER

Jeg jobber turnus, så jeg har prøvd å prioritere litt aktivitet for meg selv på formiddagene innimellom, men det har vært varierende.

For 2 år siden ønsket jeg meg et medlemskap på treningsstudio i julegave, for å komme skikkelig i gang igjen. Ungene hadde begynt å flytte hjemmefra, så jeg tenkte at nå hadde jeg bedre tid. Jeg har ikke vært spesielt glad i styrketrening, men jeg følte jeg hadde behov for det. Ikke minst som forebygging. Som sykepleier i hjemmetjenesten er det ingen ulempe å ta vare på kroppen sin.

I januar 2017 starta jeg da på treningsstudio, jeg var der 2-4 ganger pr uke. Fikk satt opp et enkelt program som jeg fulgte. Siden jeg er mest glad i kondisjonstrening, ble det noen økter på tredemølla også. Jeg gikk mest, men prøvde å jogge litt også.

Maria i gang på senter

Maria i gang på senter

Som sagt så liker jeg å være fysisk aktiv, og jeg syntes det var greit å være på treningsstudioet, spesielt i vinterhalvåret. Men jeg vil ikke si at det ble særlig treningsresultater. Men jeg har alltid hatt som motto, at uansett hvor sakte jeg løper, så er jeg bedre enn de som sitter hjemme..og jeg kjente jo at det gjorde meg godt.

Endring av kostholdet

I begynnelsen av september i 2017 ville dattera mi ha meg med på trening. Det var i en gymsal, og det var ei som hadde bootcamp/tabata for ei gruppe. Det var et lavterskeltilbud, altså trening for alle uansett form og utgangspunkt. Det kosta ingenting, og jeg tenkte jeg kunne bli med å prøve siden dattera mi ville ha meg med.

Jeg var sånn passe spent, for jeg tenkte at dette ikke var noe for meg egentlig, men.. jeg kunne få gratis kroppsscanning av en coach der. Vi dro dit litt før treninga begynte, og jeg tenkte jeg kunne prøve denne scanninga, men jeg ville ikke vite hva jeg veide, da jeg visste at det var et stygt tall. I tillegg til scanning fikk jeg litt informasjon om et shake produkt, og tilbud om å prøve dette, som frokost. Jaja, jeg hadde jo ingenting å tape, så jeg tok med meg en boks for å prøve. Meget skeptisk vel og merke.

Treningstimen gikk bra, alt kunne gjøres i eget tempo, og jeg syntes det var gøy. Det ble trening hver søndag etter den første gangen. Og jeg starta med frokosten dagen etter, og tok den hver dag. Jeg var veldig skeptisk til dette pulveret, hadde virkelig ikke tro på det. Men samtidig var jeg innforstått med at jeg trengte å gjøre noe, for bare trening funka liksom ikke. Jeg var faktisk så skeptisk at jeg ikke fortalte om det til samboeren min en gang. Jeg tenkte det var for flaut å skulle «gå på» dette lureriet som ikke funka.

Maria sin frokost

Maria sin frokost

Livet med måltidserstatter

Etter noen få dager med shake eller måltidserstatter til frokost merka jeg at søtsuget hadde blitt mye mindre. Det var ikke sånn at jeg spiste godteri hver dag ellers heller, men ofte etter middagen var jeg sugen på noe søtt. Dette var plutselig borte.

Etter noen uker fikk jeg mulighet til å bli med på et kostholdsforedrag. Dattera mi mente at samboeren min måtte bli med på det også. Det var han interessert i, for et vennepar av oss skulle også dit. De hadde da spist denne frokosten noen uker allerede.

Dette foredraget var veldig lærerikt og nyttig, og det var veldig kjekt at samboeren min var med. Da fikk vi inspirasjon og motivasjon begge to.

Han fikk tatt en kroppsscanning og starta med samme frokost som meg etter det, og vi begynte også å ta shake som kveldsmat. Lunsj, middag og mellommåltid var «vanlig» mat, men mer ren mat, mindre sukker og hvetemel. Og vi spiser masse mat. Vi teller ikke kalorier. Men om man vil ned i vekt er det selvsagt greit å være bevisst hva som gir mye energi, og ikke spise for mye av det.

Fokuset er å få nok eller rett mengde proteiner til hvert måltid. Dette tilpasses hver enkelt ut fra behov. Jeg trodde det var vanskelig, men lærte raskt at det er veldig enkelt. Et balansert kosthold inneholder 30% fett, 40% karbohydrater, 30% proteiner, vitaminer, vann, omega 3, fiber. Nok hvile og litt fysisk aktivitet er også viktig.

Maten Maria spiser

Maten Maria spiser

Hverdagen

Etter hvert som ukene gikk begynte jeg å kjenne at fordøyelsen fungerte bedre. Spesielt jeg som jobber turnus natt, dag og kveld merka dette. Jeg var ikke oppblåst og stinn i magen lenger. Jeg følte jeg hadde mer energi. Særlig når jeg jobber nattevakter merker jeg det. Før satt jeg i sofaen stort sett fra jeg sto opp på ettermiddagen , til jeg skulle på ny nattvakt.

Nå er jeg mer våken og opplagt, og kan trene før jeg skal på jobb igjen på kvelden. Jeg har jobbet nattevakter i over 12 år, og har vel aldri følt at kroppen fungerer bedre enn nå.

På ferier har jeg også alltid hatt feriemage, vært oppblåst og utilpass. Nå er det slutt på det, og det er deilig å slippe å ha disse plagene. Jeg tåler utskeielser bedre rett og slett. For det blir jo ofte litt annen mat innimellom på ferier, men frokosten og kveldsmaten er alltid med som den samme, 365 dager i året. Det handler bare om litt planlegging, og det går lettere etter hvert.

Planlegging har vært vesentlig for meg i denne livstilsendringsprosessen. Ved å planlegge måltider og innkjøp, blir det lettere å ta gode matvalg, og ikke ty til lettvinte usunne løsninger.  Dessuten sparer en tid og penger med å ikke gå på butikken hver dag, men gjøre innkjøp for flere dager. Ved å ha sunne matvarer i kjøleskap og fryser, velger man det.

Kostholdsendring er ingen quickfix, men en livsstilsendring som tar tid. Man skal ha med seg hodet på prosessen også.


Husk å drikke vann.

Husk å drikke vann.

Prosessen før og etter

I denne prosessen har jeg virkelig fått erfart at kostholdet har mye å si for å få endringer og resultater. Jeg liker jo å være aktiv, og treningsresultatene kom med rett kosthold og vektreduksjon. Jeg klarte faktisk å jogge 10 km sist sommer, og det er ganske mange år siden sist. Henning har ikke trena så veldig mye, men han er ikke typen som sitter i sofaen heller. Men med kostholdsendringene har formen blitt bedre med bittelitt trening også.

Vi har lært at med et balansert kosthold er det 80% kosthold og 20% trening som er nok. Min erfaring er at myten om at man må spise mindre og trene mer for å oppnå resultater stemmer ikke. Jeg var overvektig, og spiste tydeligvis alt for lite, og noe feil.

I løpet av 1 år ble resultatene våre at jeg gikk ned 21 kg og Henning gikk ned 14 kg. Jeg føler kanskje ikke at jeg er helt i mål enda, men fortsetter med denne livsstilen, så vil det nok komme etter hvert. Av de 21 kg jeg gikk ned, var det bare 0,5 kg muskelmasse. Det er også et resultat av kostholdet og trening, da det ikke er uvanlig å miste mer muskelmasse ved slanking og kurer.

Jeg er så fornøyd med min nye livsstil, eller vår livsstil. Det har vært utrolig kjekt å være to om dette, det har gjort det mye enklere med mat og ikke minst forståelse. Vi har backet opp hverandre. Vi har fått en mye bedre hverdag, og vi er begge i bedre form enn vi har vært på mange år.

Imponerende av Maria

Imponerende av Maria

Shake or no shake

Man kan selvsagt diskutere og ha sine meninger om kosttilskudd, eller pulver. Jeg var jo selv en stor skeptiker, men det har endret seg. Nå ser jeg på shaker som et verktøy som gjør det mye enklere for meg å kunne ha et balansert kosthold, og få i meg nok og riktig mat til alle måltider.

 Frokosten er dagens viktigste måltid, og den setter ofte standarden for resten av dagen. Jeg vet at frokosten og kveldsmaten min er et fullverdig måltid, det metter og gir kroppen min det den trenger.

Mange spør meg om når jeg skal slutte med pulver, men det har jeg ikke tenkt å gjøre. Dette er min nye livsstil, og jeg digger den. Jeg gleder meg til hver frokost, da tar jeg en enkel shake, lager smoothie eller smoothiebowl. Varier med smak og innhold av bær/frukt og det metter lenge. Dessuten er det enkelt å ha med på farten, så det er ikke noe problem om jeg skal på reise.

Det går selvfølgelig an å få til et balansert kosthold uten kosttilskudd, men jeg vet at jeg hadde ikke klart å spise nok uten.

Jeg vil gjerne dele og bruke min erfaring til kunne inspirere og hjelpe andre til å få oppleve det samme. Enten man vil ned i vekt, opp i vekt, få mer energi, bedre treningsresultater, eller rett og slett en bedre hverdag.

Jeg hadde vel aldri trodd at kosten hadde SÅ mye å si for helsa.

Vennlig hilsen Maria Lindseth (er på Instagram for de som ønsker å følge reisen hennes)

EI AV DE BORTGJEMTE

Sissel Sunde har jeg kjent i mange mange år. Ei livsglad jente alltid med et smil på lur og sprudlende energi. Jeg fulgte henne reise via hennes Facebookprofil men plutselig ble det veldig stille. Hvor har det blitt av Sissel, undret jeg. Sjekket profilen og der så jeg det: hun hadde fått ME og livet var snudd på hodet.

Jeg sendte henne en melding og spurte om hun hadde overskudd til å skrive ned sin historie, noe hun takket ja til, og etter en lang stund kom dette brevet i min innboks.

Dette er Sissel sin historie og hennes egne ord:

Det er januar 2018. Jul og nyttår er akkurat over, men jeg fikk ikke deltatt i feiringen selv i år. Jeg var alene på julaften, men fikk gaver og middag levert på døren. Ellers lå jeg bare der med lukkede øyne, og kunne verken se TV, lese eller spille musikk. Jeg deltok heller ikke i selskap de neste dagene, men var med på en venninnelunsj i romjulen. Jeg ble der i 3 timer, og var sengeliggende igjen de neste dagene. Anstrengelsen hadde vært for stor. Så jeg endte opp alene på nyttår også. Det var 3. året
på rad jeg kikket på rakettene alene, vel vitende om at jeg hadde mistet nok et år av livet mitt.

Jeg har ME. Verdens mest misforståtte, kompliserte, invalidiserende og stigmatiserte sykdom.   

Jennifer Brea sine siste ord i den prisbelønte dokumentaren UNREST (tilgjengelig på Netflix) er: «Sickness doesn’t scare me, death doesn’t scare me. What scares me is that you can disappear because someone is telling the wrong story about you.”

Dette er meg i 2014. Året før jeg forsvant. Jeg håper du vil ta deg tid til å lese min historie.

Før Sissel “forsvant”.

Før Sissel “forsvant”.

LIVET FØR JEG BLE SYK

22. mars 2015 satte jeg meg på flyet som skulle frakte meg til Bali. Jeg hadde akkurat oppdatert FB-profilen og skrevet: Sees om 3 måneder! Jeg kunne nesten ikke tro det var sant selv. 3 måneder på Bali!! En drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Jeg reiste alene og kjente meg uredd og forventnings-full. Jeg hadde vært på en tilsvarende reise i 2010. Den gang dro jeg alene til India i 2 måneder, og aldri hadde jeg opplevd en større berikelse i livet. Nå var det tid for nye eventyr!

Jeg hadde vært på Bali en gang tidligere, i 2013. Det var under en sykkeltur gjennom de små lands-byene jeg innså at jeg måtte dra tilbake, og at jeg ville være der lenge. For jeg ble rett og slett forelsket i livet av å være der. Jeg elsket å reise! Men jeg elsket også å jobbe, og hadde viet store deler av livet til det. Jeg var PA til øverste leder i et oljeselskap, assisterte Styret, jobbet med HR og organiserte alle selskapets arrangement. Sistnevnte var det kjekkeste jeg visste, og jeg jobbet gjerne døgnet rundt for at alt skulle bli perfekt. Jeg stortrivdes samtidig som jeg ville se verden, og nye reisemål ble belønningen og motvekten til et aktivt liv med mye stress og høyt arbeidspress.

Nå hadde jeg altså fått innvilget 3 måneder fri fra jobb. Målet var å LEVE, ivareta egen helse og gjøre noe meningsfylt for andre underveis. Jeg tok farvel med familie, venner og kollegaer, overlot heimen til min 20 år gamle datter, og lo for meg selv da jeg tenkte på kollegaene som hadde fleipet om at jeg nok aldri ville komme tilbake på jobb igjen. Tenk så morsomt om noe spennende skjer og de får rett?

BALI 2015

Månedene på Bali var fantastiske! Jeg bodde stort sett i Ubud, men var også et par uker i Seminyak, 10 dager på Gili-øyene og en tur i Kuala Lumpur. Jeg jobbet frivillig på Bali Spirit Festival, fikk nye venner fra hele verden, og dagene besto av FRIHET TIL Å GJØRE AKKURAT HVA JEG VILLE.

Livet til Sissel på Bali

Livet til Sissel på Bali

Det var yoga, meditasjon, dans, sang, musikk, turer, plukke søppel, massasje, sol, svømming, bøker,
solnedganger, beach-club’s, cruise rundt på scooteren og masse annet gøy. Frem til 28. mai.

DENGUEFEBER

Jeg hadde vært og badet i et fossefall med noen venner på dagen. Det hadde vært en opplevelsesrik dag, og da vi kjørte scooterne gjennom de vakreste landskap hjemover, husker jeg at jeg tenkte; Jeg har aldri vært så lykkelig som nå. Denne reisen er det beste jeg noen gang har gjort for meg selv. Alt som skjer etter dette er helt greit. Fordi jeg har levd! Jeg har våget å følge drømmen om å bo på Bali.

Et par timer senere sitter jeg og skriver reisebrev hjem da jeg plutselig begynner å fryse. Jeg blir akutt kjempedårlig, legger bort PC’en og kryper til sengs. Neste dag ble jeg diagnostiert med Denguefeber, en tropesykdom som smitter via mygg. Det finnes ingen vaksine og heller ingen medisin.

Viruset gjorde stor skade. I tillegg til å angripe blodet, angrep det lungene, lever og galleblære. Jeg fikk blødninger og allergisk reaksjon. Etter en uke
var jeg så syk at jeg ble redd for å dø. Jeg ble innlagt på sykehus og 3 dager senere ble jeg utskrevet igjen. Like dårlig og med en helt ekstrem utmattelse. 

De neste ukene lå jeg på hotellrommet og ventet på en bedring som aldri kom. Da jeg skrev ferdig reisebrevet jeg hadde begynt på 28. mai, sammen-lignet jeg kroppen med en ødelagt mobiltelefon, som kun ladet til 5% uansett hvor lenge den lå til lading. Hvordan skulle jeg klare den lange hjemreisen? Og hva med jobbstart som nærmet seg? Det hastet med å bli frisk!!

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-17-51.png

ME-DIAGNOSE

Jeg fikk den fryktede diagnosen 10 måneder senere. I april 2016. Det kom ikke som noe sjokk. Jeg hadde googlet meg frem til den 6 måneder tidligere, og hadde fått hysterisk sammenbrudd da jeg innså at jeg kanskje aldri ville bli frisk igjen…

Kroppen hadde kollapset en måned etter jeg kom hjem fra Bali. Hjernen også. Jeg hadde ignorert legens råd om å ikke begynne på jobb enda, og jeg hadde ignorert de nye symptomene som etter hvert oppsto i løpet av arbeidsdagen. Jeg jobbet riktignok kun 4 timer, men var helt ødelagt etterpå… Så jeg stupte hjem i seng, trakk ned rullegardinen siden jeg plutselig ikke tålte lys, og der lå jeg til neste dag. Det merkelige presset jeg hadde begynt å få i hodet forsvant heldigvis i løpet av natten,
så jeg var sikker på at jeg ville bli helt frisk igjen hvis jeg bare fikk nok hvile. Familie og venner kunne jeg treffe senere. Jeg hadde dessuten mistet retten til sykepenger, siden jeg var blitt syk i ulønnet permisjon, så jeg hadde uansett ikke noe valg. Jeg måtte jobbe!

Dagen før kollapset hadde jeg sittet i et langt møte med den nye sjefen, og var blitt urolig over de kognitive vanskene som hadde oppstått underveis. Jeg glemte plutselig ord, husket ikke hva jeg skulle si og klarte ikke sette ord på enkle ting jeg skulle forklare. Jeg formelig løp ut dørene til slutt, med en hjerne som var i ferd med å eksplodere. Og dette skulle komme til å bli min siste dag på jobb.

UTREDNINGEN

Desember 2015

 

Helsevesenet kalte det «tilbakeslag fra Denguefeber». Jeg sa dette var annerledes,
at det føltes som om noe var galt i hjernen. Legen svarte at vi ikke har følelser i hjernen. En ny lege mente jeg hadde Borrelia, og jeg ble satt på antibiotika i flere måneder uten at dette påvirket situasjonen. Spinalpunksjon av ryggraden skulle senere også avkrefte denne diagnosen. Jeg fikk beskjed om å leve som om jeg var innlagt på sykehus, så jeg var stort sett sengeliggende og fikk all mat levert. Men jeg ble likevel bare sykere, og utviklet stadig flere symptomer på at noe var veldig galt. Men alle blodprøver, røntgen, CT, spinalpunksjon og MR av hodet kom tilbake som normale. Det var ingenting å gjøre. Jeg måtte bare vente til det gikk over.

Men det gikk aldri over. Og hver gang jeg forsøkte å gjøre noe ble jeg enda verre etterpå. Det spilte ingen rolle om jeg så på TV, pratet og lo, eller gikk en tur i nabo-laget. Absolutt ALT jeg brukte energi på gjorde meg verre. Og ingen kunne fortelle meg hvorfor.

Jeg hadde fått ME.

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-00.png

Jeg hadde fått ME

- hva nå?

SYKDOMMENS SKANDALØSE HISTORIE

ME (myalgic encephalomyelitis) har vært registrert som en nevrologisk sykdom i WHO siden 1969. Den utløses normalt av en virus- eller bakterieinfeksjon, og rammer både barn (nå helt ned til 5-6 år), ungdom og voksne. Kvinner og menn. Det antas at ca. 5% blir friske. For det finnes ingen medisin.

Tidlig forskning hadde ikke gitt noen resultat, så på 80-tallet bestemte USA og UK at kronisk utmattelse var det samme som ME. De dannet det nye navnet ME/CFS (chronic fatigue syndrome), som nå ble diagnosen til alle som var utmattet i minst 3-6 måneder, uansett årsak, symptomer og funksjonsevne. Dermed havnet mennesker med en alvorlig nevrologisk sykdom i samme kategori som de som var stresset, utbrent, deprimert, traumatisert og alt annet som måtte gi utmattelse.

Støtte til forskning opphørte og sykdommen ble de neste 30+ årene ansett som en psykosomatisk tilstand man kunne komme seg utav ved hjelp av gradert trening (GET) og kognitiv adferdsterapi (CBT). Tiltak som hjelper mange med kronisk utmattelse, men som gjør ME-pasienter enda sykere.

Grunnet mangelfull forskning finnes det altså ingen medisin, og heller ingen biomarkør som kan identifisere sykdommen. Diagnose settes derfor etter kriterier. 2,4% av Norges befolkning oppfyller de løse Oxford-kriteriene, men kun 0,2% av oss oppfyller de strenge Canada / ICC-kriteriene. Vi snakker altså ikke om de samme pasientene, men vi har likevel samme diagnose og «behandling».

LIVET MED ME

Jeg opplever å ha ca. 10% energi sammenlignet med tidligere. Alt jeg gjør som overskrider denne tålegrensen gjør meg verre, enten det er fysisk, mentalt eller sosialt. Positivt eller negativt.
Det kalles på fagspråket for PEM (Post Exertional Malaise) og betyr anstrengelsesutløst forverring. Det er dette symptomet som skiller ME fra andre utmattelsestilstander. Vi kollapser etter minimal aktivitet.

Det finnes 4 grader av sykdommen. Jeg svinger mellom moderat og alvorlig grad. Det vil si at jeg er stort sett husbundet, ligger store deler av dagen, men klarer meg selv når jeg holder et aktivitetsnivå på rundt 10%. Både personlig hygiene, husarbeid, se på TV, snakke på telefon, lese, skrive, handle, lage mat, kjøre bil, gå tur og alle andre gjøremål inngår i dette energi-regnskapet. Med andre ord, jeg må prioritere og planlegge alt jeg gjør. Og det er ikke mye. Noen ganger ingenting. Skal jeg dusje eller rydde kjøkken? Se TV eller surfe på nettet? Matinnkjøp og matlaging er det aller vanskeligste, for det kan ikke utsettes til en god dag. Derfor trenger jeg mye hjelp der, og er en GOD take-away-kunde. 

Jeg våkner tung av melkesyre, med bakrus-følelse i hodet, og influensa-følelse i kroppen. Hver dag. Og det kan ikke hviles bort. Dersom jeg vet at jeg skal noe som vil ta hele energikvoten i et jafs, f.eks. en helseavtale eller ha besøk, må jeg bruke minst mulig energi dagene før. Helst være sengeliggende. Og hvis jeg ikke gjør det, eller hvis aktiviteten overskrider tålegrensen uansett, så betaler jeg en svært høy pris etterpå. La meg gi et par eksempler på hvor galt det kan gå:  

SPANIA 2017

Jeg var kjempestolt da jeg landet i Malaga en lørdagskveld i fjor juni. Det var min første reise alene etter jeg ble syk. Far hadde kjøpt inn mat og drikke til leiligheten
i forkant, så alt lå til rette for at jeg skulle få noen fine uker med sol og varme. De første dagene var jeg som forventet dårlig, og kastet lengselsfulle blikk ned mot stranden og det yrende restaurantlivet jeg selv bare kunne drømme om å være del av. 

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-16.png

Sissel i Spania

- ingen enkel tur med ME

Onsdag var min første gode dag. Jeg leide meg solseng og lå på stranden hele dagen. Jeg var SÅ glad! Og tenkte at nå ville resten av ferien bli som dette. Da jeg var tilbake i leiligheten, som ligger 5-10 min. gange unna, tok jeg meg et glass vin på terrassen og skrev i kalenderen: Trengte ikke hvile etter gikk opp trappene. Hurra! 😊

Det ble min første og siste dag på stranden. 6 dager senere kom jeg hjem i rullestol, etter å ha vært mer eller mindre stuck i et mørkt soverom siden torsdagen. Et par turer ut for å skaffe mat gjorde alt enda verre. Muskulaturen kollapset til slutt, etter jeg hadde gått ned med søppel på energi fra Cola. Jeg kunne plutselig ikke gå!! Eller løfte noen lemmer mot tyngdekraften. Musklene dirret og rykket. Det føltes som om blodet var blitt til sement. Smerten var nesten uholdbar, kvalmen overveldende, og hjernen tålte ingen former for stimuli. De støydempende øreklokkene ga ikke nok vern, og jeg måtte ha solbriller mot måneskinn på natten. Det var krise! Jeg måtte hjem!

Far hoppet på første fly, for å hjelpe til med pakking og rengjøring. Jeg hang i armene hans da han dro meg opp trappene til bilen, hvor min tante og hennes mann ventet for å ledsage meg hjem. 

Hjemreisen gjorde meg selvsagt bare enda verre, tross rullestolassistanse og at jeg fikk ligge over 3 seter på flyet. 4 dager senere hadde jeg bursdag, og da noen fra nærmeste familie kom innom med gaver og kake kunne jeg kun være oppe i 10-15 minutt. Jeg gikk tilbake og la meg på soverommet uten et ord, for jeg klarte ikke å snakke. Jeg hadde bare lyst å dø.

Det tok 6 uker før jeg kunne kjøre bil igjen og 8 uker før jeg kunne gå tur. Jeg følte meg født på ny!

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-26.png

BEHANDLINGER

Jeg har prøvd det meste av behandlinger, alt fra akupunktur, homeopati og kosttilskudd til Dødehavsklinikken, LDN-medisin og terapi. Og mye mer. Men ingenting har hjulpet.

Da sykehuset henviste meg til et stressmestringskurs for ME-pasienter, som visstnok hadde hjulpet mange, fikk jeg store forhåpninger. Men kurset viste seg å ha motsatt effekt. Jeg kom hjem verre og var svært opprørt over kurslederens holdninger. Vi hadde kun vært 2 av 8 kursdeltakere med ME-diagnose. De andre var der pga. stress, angst, smerter osv. Psykiateren som ledet kurset mente at all utmattelse var ME, og behandlet oss derfor likt. Han sa bl.a. følgende: Ikke lytt til kroppen. Symptomer er ikke farlig. Du kan ikke dø. Det finnes ingen energisvikt. Du har ingen sykdom.
ME er kun å ha en dårlig periode. Du kan få ME i parforholdet og sexlivet også…

Etter 2 dager på kurs, dog med flere timers hvile pr. dag, hadde jeg trosset symptomene og blitt med de andre på en skogstur. For tenk om psykiateren hadde rett?? Neste dag var jeg sengeliggende på hotellet, etter en søvnløs og smertefull natt, og var altfor syk til å delta på kurset.

Et halvt år senere melder jeg meg på et 8 ukers Mindfulness-kurs, i håp om at det kan hjelpe. En høstdag midtveis i kurset, våkner jeg til en svært god dag og bruker den til å forfatte en klage på stressmestringskurset. Jeg vet jeg tar en stor sjanse, siden jeg også skal på Mindfulness om kvelden, men håper at 5 timers sammenhengende hvile vil være nok. 

At jeg aldri lærer..! For kroppen kollapser selvsagt kort tid etter at kurset har startet. Det var jo allerede tomt for energi..! Så jeg blir liggende på en matte, med støydempende øreklokker og et pledd over hodet, de neste 2 timene. Og kunne verken snakke eller reise meg. Symptomene var som i Spania, og de ble verre for hvert minutt som gikk. Lyden av de andre kursdeltakerne som snakket og skjøv på stoler ga så store smerter at jeg hadde lyst til å skrike høyt. Da kurset var over måtte jeg mobilisere alt jeg hadde av krefter og forsvant ut dørene uten et ord eller smil til de andre.

Jeg lå i baksete på bilen når vi kjørte hjem, og måtte deretter skyve meg opp trappene ved å legge overkroppen og mest mulig vekt på rekkverket i oppgangen. Om natten våknet jeg 3 ganger av at kroppen lå og ristet.

Jeg var sengeliggende de neste 3 ukene, og fikk ikke deltatt på flere kurskvelder.
Jeg måtte også kansellere en ny ferie jeg hadde dristet meg til å bestille. Da jeg kom til legen, sa han: Kanskje du blir bedre hvis du begynner på antidepressiva…?

Slik er livet med ME.

Jukse-energi

Jukse-energi

PARADIGMESKIFTE

Men det finnes håp! Etter 30 år med neglisjering, sterk polarisering og millioner av pasienter over hele verden som forblir syke, fikk Institute of Medicine i oppdrag av amerikanske helsemyndigheter å gå gjennom 9000 forskningsartikler på ME/CFS. I februar 2015 utga de en rapport som konkluderer med at ME/CFS er en alvorlig, biologisk, kompleks, multisystemsykdom som er sterkt funksjons-nedsettende. Den involverer hjernen, nervesystemet, immunsystemet, metabolismen i cellene, musklene, hjertet og blodomløpet, mage, tarm og litt til. (Se status på forskning pr. 31/1/18 her.)

Folkehelseinstituttet i USA har i den anledning utgitt to viktige publikasjoner hvor de anerkjenner ME/CFS som den mest krevende sykdommen vitenskapen står ovenfor å løse; 1) NIH takes action to bolster research on Myalgic Encephalomyelitis/Chronic Fatigue Syndrome.  2) Moving towards answers in ME/CFS.  Helsemyndighetene i USA fjernet også rådene om GET og CBT som behandling for ME i 2017, og store pengebeløp doneres nå til forskning. Det oppleves som en revolusjon!

DEN BRUTALE VIRKELIGHETEN

De fleste har likevel ikke fått med seg dette bevissthetsskifte. Mange fagfolk er uvitende, andre kjemper for å beholde det gamle synet på ME som en psykosomatisk tilstand. Det forskes fortsatt på pasienter diagnostisert etter vide kriterier, og det jukses med resultat. Foreldre fratas alvorlig ME-syke barn, eller nektes omsorgslønn til pleietrengende barn. Noen blir tvangsinnlagt på psykiatrisk, andre gir opp og tar livet sitt… Imens gamle fordommer og stigma lever godt videre i folkesjela.

HÅP FOR FREMTIDEN

Jeg har gått fra å være en aktiv og sosial person, med ubegrenset arbeidskapasitet, til å ligge alene og isolert i en mørk leilighet. Pga. et myggstikk. Andre pga. kyssesyke, influensa, lungebetennelse ol.

Jeg har fått høre at ME-pasienter feiler noe mellom ørene, at vi sitter hjemme og synes synd på oss selv, er late, og at vi kan tenke oss friske ved å bygge nye hjernebaner (= tenke positivt). Vi er visst-nok redde for aktivitet og opprettholder derfor selv opplevelsen av å være syke. Og vi mistros fordi vi ikke ser syke ut de få gangene vi er i stand til å forlate hjemmet.

Tiden er inne for å erstatte synsing og skadelige holdninger med økt kunnskap og forskning.
Nok er nok! Vær så snill å ikke fortelle feil historie om oss…

All utmattelse er ikke ME og ME er mye mer enn utmattelse.
Vi er alvorlig syke og trenger hjelp til å bli friske.

Tusen takk for at du leste min historie. Jeg håper den vil bidra til
økt bevissthet, holdningsendring og mer støtte til ME-forskning. 😊

Hilsen Sissel Sunde, en av De Bortgjemte  

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-50.png

 

Sissels life with ME

ONE OF THE MILLIONS MISSING

It’s January 2018. Christmas and New Year have just passed, but I couldn’t join the celebration this year. I was alone on Christmas Eve. Gifts and dinner were delivered to the door. I just lay there with my eyes closed. I couldn’t watch TV, read or play music. I couldn’t participate in any social gatherings during Christmas-break, except a 3 hours lunch with some friends. I became bed-ridden afterwards.

The exertion exceeded my limits, so I ended up alone on New Year’s Eve too. It was the 3rd year in a row I glazed up at the fireworks alone, knowing that I had lost another year of my life.

I have ME. The world’s most misunderstood, complicated, invalidating and stigmatized disease.

Jennifer Brea’s wise words in the award-winning documentary UNREST(available on Netflix) are: “Sickness doesn’t scare me, death doesn’t scare me. What scares me is that you can disappear because someone is telling the wrong story about you. ”

This is me in 2014. The year before I went missing. I hope you will take the time to read my story.

Sissel Sunde før hun fikk ME

LIFE BEFORE I GOT SICK

On March 22, 2015 I got on the plane that would take me to Bali. I updated my FB profile and wrote: See you in 3 months! I could hardly believe it! 3 months in Bali!! A dream was about to come true. I traveled alone and felt fearless and expectant. I had been on a similar trip in 2010, when I travelled to India alone for 2 months. I had never experienced a greater enrichment in my life, and now it was time for a new adventure!

I had been to Bali once before, in 2013. It was during a bike ride through the small towns I realized I had to go back and that I would be there for a long time. I was simply in love with the life of being there. I loved traveling, but I also loved working and had devoted much of my life to it.

I was the PA to the Managing Director of an Oil Company, assisted the Board of Directors, worked with HR and organized all the company events. The latter was what I enjoyed the most, and I worked around the clock for everything to be perfect. I was happy at work, but I still had a craving to travel the world, and new destinations became the reward and the counterweight to an active life with a lot of stress and high work pressure.

Now I had been granted 3 months off work. The goal was to LIVE, nourish my own health and do something meaningful for others along the way. I said goodbye to family, friends and colleagues and left my 20 years old daughter in charge of the house. I laughed at the thought of my colleagues joking about me never coming back to work again. What if something exciting happens over there and they end up being right? Can you imagine?

BALI 2015

The months in Bali were amazing! I spent most of my time in Ubud, but also a couple of weeks in Seminyak, 10 days on the Gili Islands and a tour of Kuala Lumpur. I volunteered at the Bali Spirit Festival and made new friends from all over the world.  The days consisted of the FREEDOM TO DO WHATEVER I WANT!

Sissel Sunde on Bali before

Sissel Sunde on Bali before

There was yoga, meditation, dancing, singing, tours, picking rubbish, massage, sun, swimming, books, sunsets, beach-club’s, cruising around on a scooter and lots of other fun activities.

Until May 28th.

DENGUEFEVER

I had been swimming in a waterfall with some friends during the day. It was an exciting day and when we drove the scooters through the most beautiful landscapes I remember thinking; “I have never felt happier as I am right now. This trip is the best thing I’ve ever done for myself. Everything that happens after this is perfectly fine. Because I’ve lived! I’ve dared to follow the dream of living in Bali.”

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-17-51.png

A couple of hours later whilst writing a travel letter home, I suddenly start to freeze. I feel really sick very fast, so I turn off my computer and crawl into bed. The next day I was diagnosed with Denguefever, a mosquito-borne tropical disease. There’s no vaccines against it and it is untreatable.

The virus caused great damage. In addition to attacking the blood, it attacked the lungs, liver and gallbladder. I was hemorrhaging and had an allergic reaction. After a week I was so sick I worried if I was going to die. I was hospitalized and 3 days later I was discharged again. I felt just as bad and left with a fatigue I’d never experience before.

The next weeks I was resting in the hotel room, waiting for a recovery which didn’t seem to take place. When I finished the travel letter I had started on May 28th, I compared myself to a broken cellphone which was only 5% charged no matter how long it was plugged in. How could I possibly manage the long journey back home to Norway? And what about my job? They were expecting my return on July 1stwhich was less than two weeks away… I needed to get well and fast!!

ME DIAGNOSIS

I received the dreaded diagnosis 10 months later. In April 2016. It didn’t come as a shock. I had googled it 6 months earlier and had a hysterical breakdown when I realized I might never get well again.

My body had collapsed a month after I came back from Bali. The brain too. I had ignored the Doctor’s advice of not going back to work yet, and I had ignored the new symptoms that arose during the working day. Even though I only worked for 4 hours a day, I was completely broken afterwards. I dived into bed, pulled down the blinds since I suddenly couldn’t withstand light and I lay there until the next day. The strange pressure I had started to get in my head always disappeared during the night, so I was 100% sure I would get well again if I only got enough rest. Meeting up with family and friends could wait. In addition, I had lost the right to sickness benefit since I became ill on unpaid leave. So I had no choice at all – I had to work!

The day before the collapse, I had been in a long meeting with the new Manager when cognitive difficulties had arisen along the way. I suddenly forgot words, couldn’t remember what to say or find the right words to use in simple sentences. My brain felt like it was about to explode before I had to excuse myself and ran out the door.And this would become my last day at work.

EXAMINATION

The Health Service called it “setback from Denguefever.” I said this was different, that itfelt like something was wrong with the brain. The Doctor replied that we don’t have feelings in the brain. A new Doctor said I had Borrelia/Lyme disease, and I was put on antibiotics for several months without this affecting the situation. A lumbar puncture would later also reverse this diagnosis. I was told to live as if I was hospitalized, so I was bedridden most of the time and had all the food delivered. But I kept getting worse and developed more and more symptoms indicating that something was very wrong. But all my blood samples, X-ray, CT, spinal tap and MRI of the head returned as normal. There was nothing to do. I just had to wait until it passed.

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-00.png

It got ME

- what now?

But it never passed and every time I tried to do something It made me feel even worse. It didn’t matter if I watched TV, talked, laughed or went for a short walk in the neighborhood. Absolutely everything I did made me worse and nobody could tell me why.

I had got ME.

THE SCANDOULESS HISTORY OF THE DISEASE

ME (myalgic encephalomyelitis) has been registered as a neurological disease in the WHO since 1969. (ICD-10 G93.3) It is usually triggered by a virus or bacterial infection, and it’s affecting 15 – 30 million people all over the world. Both children (as young as 5-6 years), adolescents and adults. Women and men. 75% are disabled and can’t work or go to school. 25% are completely housebound/bed-ridden. Approximately 5% will recover. A few have died. And there is no cure.

Early research had not given any results, so in the 80’s USA and the UK decided that chronic fatigue was the same as ME. They formed the new name ME/CFS (chronic fatigue syndrome), which now became the diagnosis to everybody who were exhausted for at least 3-6 months, regardless of cause, symptoms and functionalities. In this way people with a severe neurological disease ended up in the same category as those who were stressed, burned out, depressed, traumatized or anything else that might cause exhaustion.

Support for research ceased and the disease was considered a psychosomatic condition for the next 30+ years, to be treated through graduated exercise (GET) and cognitive behavioral therapy (CBT). Measures which may help people suffering from chronic fatigue, but which make ME-patients even sicker.

Due to the lack of research there is no medicine, nor any biomarker which can identify the disease. Diagnosis is therefore set according to criteria. 2.4% of Norway’s population meets the simple Oxford criteria, but only 0.2% meet the strict CanadaICC criteria. Apparently, we’re not talking about the same patients, but we still have the same diagnosis and “treatment.”

LIFE WITH ME

I experience my everyday-life as having about 10% energy compared to earlier. All I do that exceeds this tolerance makes me worse, whether it’s physical, mental or social. Positive or negative.

The medical term for this is called PEM (Post Exertional Malaise), which is the cardinal symptom that separates ME from other conditions of fatigue. We collapse after minimal activity.

There are 4 levels of the disease (Mild/Moderate/Severe/Very severe). I fluctuate between being moderately and severely ill. That is, I’m mostly homebound and spend most of the time on the sofa or in bed. But can manage on my own when I maintain a low activity level. Both personal hygiene, housecleaning, watching TV, talking on the phone, reading, writing, shopping, cooking, driving, walking and all other tasks are included in my 10% budget. In other words, I must prioritize and plan everything I do. And that’s not much. Sometimes nothing. Should I shower or clean the kitchen? Watch TV or surf the web? Food purchases and cooking are the most challenging part, as it can’t be postponed until I feel better. Therefore, I need a lot of help on food and I’m also a frequent take-away customer.

When I wake up my body feels heavy from lactic acid, with a headache compared to a hang-over and a body-ache resembling the flu. Every day! It won’t go away regardless of how long time I’m resting. When I have activities coming up I know will take all the energy, for example a Doctor’s appointment or a visit with family or friends, I have to charge my battery 1-2 days prior to this, by doing absolutely nothing, or as little as possible. If I don’t, or if the activity exceeds my limits anyway, I will pay a very high price. Let me give you a few examples of this:

SPAIN 2017

I was very proud when I arrived the family condo in Spain, a Saturday night last June. It was my first trip alone after I got sick. My dad had bought food and beverages prior to my arrival, so everything was set up in the apartment. The plan was to enjoy and hopefully benefit from a couple of weeks in the sun. As expected, I was feeling bad the first few days, and was looking down to the beach and the lively bars and restaurants I could only dream of being a part of.

In Spain

In Spain

Wednesday was my first good day. I rented a sunbed and lay on the beach all day long. I was SO happy and thought every day left of the holiday would be just like this. When I was back in the apartment, a 5-10 min walk from the beach, I enjoyed a glass of wine on the terrace and wrote in my calendar: “Didn’t need to rest after walking up the stairs. Hurray!”

It became my first and last day at the beach. 6 days later I returned home in a wheelchair, having been more or less stuck in a dark bedroom since Thursday. A few trips out to buy food made everything even worse. After taking the garbage out based on energy from a can of Coca Cola, my muscles just collapsed. I couldn’t walk or move any of my limbs!

The muscles were twisting and twitching, and it felt as if the blood had turned into cement. The pain was almost unbearable, the nausea overwhelming, and the brain didn’t tolerate any form of stimulus or sensations. My earbuds didn’t provide enough protection, and I had to wear sunglasses towards the moonlight at night. It was an emergency! I needed to get back home!

My dad jumped on the first flight to Spain to help me pack and clean. I hung in his arms as he pulled me up the stairs to the car where other family members waited to accompany me home.

The return trip made me even worse, despite wheelchair assistance and that I occupied 3 seats on the plane. It was my birthday 4 days later, and when my mum, sister and brother-in-law came visit with presents and cake I could only be up for 10-15 minutes. I went back to bed without saying a word, as I couldn’t speak. I just wanted to die.

It took 6 weeks before I could drive a car again and 8 weeks before I could go for a walk. It felt like I was reborn!

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-26.png

TREATMENTS

I have tried all kinds of treatments, ranging from acupuncture, homeopathy and supplements to the Dead Sea Clinic, LDN medicine and therapy, and much more. Nothing has helped.

When the local hospital referred me to a Stress Management course for ME-patients, which apparently had helped many, I gained great hopes. However, the course proved to have the opposite effect on me. I got home worse and was very upset about the attitude of the course leader.

We had only been 2 out of 8 participants with ME-diagnosis. The others attended because of stress, anxiety, pain etc. Yet, the Psychiatrist who led the course treated us accordingly, as if ME was the common name for any kind of fatigue. He said: “Don’t listen to your body. Ignore the symptoms. They are not dangerous. You can’t die from them. There is no energy failure. You have no disease.

ME is just going through a bad period. You can get ME in your relationships and sex-life too …”

And the receipt for healing was 4 meals a day, 8 hours of sleep at night, 1 hour walk a day and to practice Mindfulness.

After 2 days on the course and several hours of rest a day, I defied the symptoms and joined the others on a short walk in the forest. What if the Psychiatrist was right? The next day I was bed-ridden at the hotel, after a sleepless and painful night. I was too sick to attend the course.

Half a year later I sign up for an 8 weeks Mindfulness course, hoping it will help. Half way through the course, I wake up to a very good day and use it to write a long letter. I know I’m taking a huge risk, since I’m also attending the Mindfulness course in the evening, but I’m hoping 5 hours of rest will be enough.

Oh boy! When will I ever learn? My body collapsed shortly after the course had started. I lay on a mat with soundproof earplugs and a blanket over my head for the next 2 hours. I couldn’t talk or get up. The symptoms were the same as I had in Spain, and they got worse for each minute that passed by. The sound of the other participants talking and moving the chairs were so painful that I wanted to scream out loud. When the class finished, I had to mobilize everything I had left of energy and disappeared through the doors without a word or smile to anyone.

I lay in the back of the car on our way back home, and somehow managed to push myself up the stairs by leaning my weight and upper body over the railings of the staircase. I woke up 3 times that night, from my body shaking like a leaf.

I became bed-ridden for the next 3 weeks and lost the last classes of the Mindfulness course. I also had to cancel a new holiday I had dared to book, hoping that might be a good idea.  When I went to see my Doctor, he said: Maybe you will feel better if you start taking anti-depressants…?

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-37.png

That’s life with ME.

PARADIGM SHIFT

But there is hope! After 30 years of neglect, strong polarization and millions of patientsworldwide who remain sick, the Institute of Medicine was assigned by the US health authorities to review 9000 research articles on ME/CFS. In February 2015, they (IOM) issued a report concluding that ME/CFS is a physical disease and that the idea of ME being a mental disease needs to stop.

The National Institute of Health (USA) later published two important publications in which they acknowledge ME/CFS as one of the most challenging diseases that science has yet to unravel;

1) NIH takes action to bolster research on Myalgic Encephalomyelitis/Chronic Fatigue Syndrome
2) Moving towards answers in ME / CFS

ME/CFS is an acquired, perplexing, debilitating, chronic multi-system disease characterized by systemic exertion intolerance, resulting in significant relapse after exertion of any sort.The disease includes immune, neurological and cognitive impairment; sleep abnormalities; and dysfunction of the autonomic system, which controls several basic bodily functions. These symptoms result in significant functional impairment accompanied by profound fatigue. Additional symptoms may include widespread muscle and joint pain, sore throat, tender lymph nodes and headaches. “

In 2017 the United States authorities also removed the advice on GET and CBT as a treatment for ME, and several countries in Europe are working towards the same goal. More money is now being donated to research, and recognized Researchers are dedicated to break the code. The Open Medicine Foundation’s esteemed ME/CFS Scientific Advisory Board members, includes three Nobel Laureates and six National Academy of Sciences Members.

It feels like a revolution!

THE BRUTAL REALITY

However, most people are still unaware of the severity of ME, and the shift in medical consciousness. Some people hold on to old prejudices and stigma. Many professionals are ignorant, others fight to maintain the old view of ME as a psychosomatic condition. Patients meeting the Oxford criteria, are still being used in studies for ME, and the results are being tampered with.

Parents are deprived of seriously ill children, and many are denied care for nursing their sick children at home. Some people are forced into psychiatric care, some stay in nursing homes for elder people, and others give up and take their own lives

HOPE FOR THE FUTURE

I have gone from being an active and social person with unlimited energy, to lie alone and isolated in a dark apartment. Due to a mosquito bite. Others due to Epstein Barr, the flue, pneumonia etc.

I’ve been told that it’s all in our head, that we are at home feeling sorry for ourselves, being lazy. Apparently, we’re out of shape, suffering from heavy psychological problems, and can get better if we want by improving our brain paths (= positive thinking). Apparently, we’re also afraid of activity and therefore maintain the illness and remain sick. In addition, we are often distrusted because we don’t look sick the few times we are able to leave our homes.

The time has come to replace the stigma and harmful attitudes with increased knowledge and research. Enough is enough! Please don’t tell the wrong story about us.

All fatigue is not ME and ME is much more than fatigue.
We are seriously ill and need help to get well.

Thank you for reading my story. I hope it will contribute to raise the awareness, end the stigma and more support to ME research. (NorwayUSAUK)

Happy National ME Day, 12 May 2018!

Love Sissel, One of the #MillionsMissing

skjermbilde-2018-05-11-kl-08-18-50.png

Kunstfotobok om psykisk helse

Det er mange år siden Stine først tok kontakt med meg og da for å spørre om noen råd vedrørende sosiale medier og markedsføring. Lite ante vi den gangen at jeg skulle være så heldig å få være en del av bokprosjektet hennes Lys på mørke!

Per-Fugelli-Lys-på-mørke.png

Per Fugelli er med samt andre kjente og ukjente personer som snakker om sine mørke stunder og hva traumer i livet har gjort med dem. Alt er synliggjort gjennom linsen til Stine som altså jobber med fotokunst. Og for en kunstner hun er, virkelig. Åpen om sin bipolare lidelse og datteren er også med for å snakke om det å leve med en mor som har denne sykdommen. SÅ viktig bok og jeg jeg heier sånn på åpenhet rundt psykiske lidelser.

Stine er i en fase nå hvor boken ferdigstilles og jakter nå forlag. Kjenner du noen som jobber i et forlag? HJELP! Send meg en e-post via kontaktskjema HER på bloggen, for vi må alle hjelpe til å få dette prosjektet i havn for Stine. Viktig bok og så vakre bilder at jeg har ikke ord. Her er mine bilder og dette er kun forslag til hvordan det kanskje kan se ut. Husk det!!!

Skjermbilde-2018-11-21-kl.-12.36.57-1024x438.png

Vakre vakre bilder og jeg er så glad for mennesker som Stine. Vågalt å sette ord på dette og illustrere det på sin måte. Er du ikke enig?

Skjermbilde-2018-11-21-kl.-12.37.06-1024x439.png

Hva skjedde egentlig?

Alle som deltar skal si noe om seg, hva de har slitt med og jeg tenker en tekst som dette cirka. Er den ok?

Mitt navn er Trine Grung og jeg er snart 48 år. Hele min eksistens var tidligere år bygget rundt min ekstroverte personlighet. Både min karriere og i mitt samspill med nære relasjoner. Jeg «tok» rommet i hver setting jeg kunne, fordi jeg opplevde, i mitt indre, at det var forventet av meg. "Nå kommer Trine og hun bjudar på».

Helt til jeg i 2004 stoppet litt opp i forberedelsene til et intervju i KK. Jeg ble bedt om å si 5 positive og 5 negative sider ved min personlighet og hvordan disse sidene påvirket min hverdag. Den var vrien så jeg begynte å LYTTE til det mine nærmeste svarte når jeg spurte de om råd etter hvem var jeg for dem. Hvordan opplever du meg, spurte jeg. Gulp, er jeg virkelig sånn? HJELP. Sånn vil jeg ikke være, jeg ønsker ikke at folk skal tenke sånn om meg, tenkte jeg.

Hvem er jeg egentlig og hvem vil jeg egentlig være? Kan jeg selv bestemme hvem jeg vil være? Kan jeg endre meg?

Prosessen

Det var starten på en prosess hvor jeg trakk meg mer og mer inn i meg selv, en periode over 14 år, for nå sakte men sikkert begynne jobben med å forene min nåværende tilstedeværende personlighet med min uredde ekstroverte side. Til tider skapte prosessen dype depresjoner i meg, svarte stunder med fortvilelse og sorger. Jeg hadde det mye vanskeligere enn de rundt meg helt forstod, fordi jeg ikke klarte å sette ord på denne reisen. 

Alle burde tidvis stoppe litt opp og faktisk være nysgjerrig på hvem en er, for denne reisen har gjort så uendelig mye for meg rent psykisk. Takk for muligheten for å fremme at en er bra nok som en er, men og at endring er mulig om en virkelig ønsker det.

Husk at Stine trenger hjelp. TA KONTAKT om du kjenner noen i forlag som hun kan kontakte. Dette budskapet er så viktig og boken SKAL ha mye fokus på Psykisk helse dagen. Del innlegget og TA KONTAKT!

Din personlighet er bra nok

Deg og din personlighet.

Hvem du er som menneske, isolert sett fra hva du kan, kunnskap, jobber med og engasjerer deg i.

Dette er vel en evig reise for oss alle og hele min reise har delvis vært dokumentert i denne bloggen. I hele femten år har jeg delt deler av min personlige reise, på godt og vondt. Mange opplever tingene jeg tidvis skriver som private, men for meg er det et massivt skille på hva som er privat og meg rent personlig.

Hva som skjer/angår meg personlig, uten involvering av andre, opplever jeg ikke som privat. Det er mine tanker, min reise og min utvikling denne bloggen har mye handlet om. Jeg har en faktisk heiagjeng på nettet, både på Instagram hvor over 10 tusen velger å følge mine sprell, på Facebook som er "hjemmet" mitt med hele 25 tusen følgere og sist på Snapchat med over 6 tusen som ser mine offentlige snaps. Tusen takk, dere er en fin gjeng som vet å løfte meg i vanskelige perioder.

trinegrung-091118-2.jpg

Det er rart med dette å være en "offentlig person" på nettet. Det tar og det kan gi. Gi så uendelig mye når en virkelig trenger det. Ta så uendelig mye om en velger å skape debatt.

Som julen 2016 da jeg blogget om den ensomme juletiden. Den julen hvor ensomheten i meg ble sak på TV2 nyhetene. Ikke om det å være alene i julen, som TV2 valgte å fokusere på, for jeg er ikke alene. Jeg har et hav av gode venner, en herlig familie og ikke minst mine to barn og eks mann med hans nye dame som er ufattelig gode å ha.

Ensomheten jeg tidvis kan kjenne på handler om noe helt annet.

Det handler om å ikke være der en ønsker å være, kjenne på at en tidvis er en outsider, setter seg mål som en tidvis ramler fra, savnet etter kollegaer da en tidligere jobbet som konsulent, jaget etter det en ønsker å oppnå men tidvis kjenner at en ikke strekker til og får til. Det er ensomhet for meg, før.

Jeg glemmer aldri julen i 2016 da jeg fikk julekort fra herlige Kaizer (følger på nettet) som hadde sett at dagene mine var vanskelige. Meldinger jeg fikk i ulike sosiale medier kanaler fra mennesker jeg ikke kjenner men som bryr seg fordi de følger min reise og kjenner seg tidvis igjen i det jeg skriver. Her. På bloggen. Tusen takk, det har alltid og vil alltid bety mye for meg.

Jeg har en personlighet jeg lever med hver dag. Du også. Den er bra nok og jeg ønsker så inderlig at andre skal bli mer bevisst på dette, for lite har betydd mer i min reise i meg selv. Aksept for at jeg er den jeg er og at det er bra nok. Supplert med det jeg kan, altså kunnskapen etter 15 år på nettet, så kan en få til mye, og endelig er jeg et sted med kollegaer som ser viktigheten av mennesket og ressursene en innehar.

Jeg er en såkalt FSK'er.

Det vil si FORETAKSOM, SOSIAL og KUNSTNERISK type.

Foretaksom vil si at jeg setter i gang ting, jeg får effektivt satt ting i sving og gjort dem. Sosial sier seg selv og kunstnerisk like så. Jeg elsker å skape og skaper gjerne fortere enn folk klarer å følge med på pga min foretaksomme side. Dette er ufattelig viktig å se om en skal ha meg som kollega eller ansatt. Skal du være min leder er dette viktige ressurser å dyrke frem og endelig er jeg et sted som setter dette først.

Stedet jeg jobber nå skal jeg komme tilbake til, i dette innlegget er ikke det essensen. Det jeg ønsker å få frem er bevisstheten om din personlighet kjære leser. Skal du ha et bra liv, være såkalt lykkelig, er det ufattelig viktig at DU er bevisst på din personlighet og dermed kan kommunisere dette til de rundt deg, hva du trenger i hverdagen for å ha det bra.

Min "ha det bra " liste er lang, men noen elementer er essensielle:

  • Trening. Det skaper mental balanse og tilstedeværelse. Bevissthet i at kroppen min fungerer, hvordan den fungerer og hva den trenger.

  • Kollegaer. Jeg er sosial og passer ikke som konsulent, ergo som tidligere hvor jeg leide meg ut til bedrifter.

  • Familie. Fordi jeg trenger å føle tilhørighet og tilknytning til noen som bryr seg om meg.

  • Venner. Samme som over.

  • Kunnskap. Jeg trenger å lære nye ting for utvikling. Dette visste jeg ikke før og derfor elsker jeg å være en del av miljøet jeg er nå hvor jeg lærer noe hver eneste dag.

Denne listen kom ikke av seg selv men jeg bruker den hver dag, og spesielt i de tider hvor hverdagen er litt tyngre. Da tyr jeg til listen og sjekker om det er noe jeg "har glemt". Har du lyst å teste din personlighet så ligger det en test ute offentlig nå. Trykk her, og du kommer til den siden.

trinegrung-091118-1.jpg

Lykke til med din reise. Jeg er et levende bevis på at endring er mulig, på alle måter, men en må ønske det av de riktige årsaker. En MÅ ingenting men jammen har dette vært viktig for meg. De siste 10 årene har vært krevende men også spennende. Når jeg ser tilbake ville jeg ikke vært dem foruten, ei heller den ensomme juletiden. Igjen, takk Kaizer, for at du så meg. God helg.

Flere slike kvelder takk!

Jeg ville holde foredrag hos suser i sivet, så jeg sendte en mail.

Vi fikk det tidsmessig ikke til i vår men endelig, igår ble første kveld avholdt. SÅ MORO!

Foredrag Kvinner som vår

Foredrag Kvinner som vår

Spent ladet jeg opp i front og varmet forsiktig opp stemmen. Lenge siden jeg har holdt vært på veien med foredrag og herlig gjeng kom for å høre. Følte meg trygg og velkommen, nå gjenstod det bare å levere. Jeg tror jeg gjorde det, flere ble også rørt sa de etterpå siden foredrag er noe personlig. Veldig kjekt.

suser-i-sivet-trinegrung-3.jpg

Jeg trådte inn i lokalene og ble godt mottatt av den herlige gjengen som jobber der. Selvfølgelig ble det litt shopping også for damene kan faget sitt. Var ikke dette bare griselekkert? Love it!

Screenshot_20180914-140852.jpg

SÅ jeg endte opp med å holde foredraget i det jeg kjøpte.

Foredrag handlet om det å våge endring, bli bedre kjent med seg selv og egne handlingsmønster. Hvordan jeg jobber meg gjennom vanskelige perioder og viktigheten av å forstå prosessene. Kjekt det ble tatt godt i mot og jeg gleder meg til å holde det igjen!!

suser-i-sivet-trinegrung-5.jpg

Utrolig mye fint i butikken og jeg har fulgt Suser i sivet på nettet i mange mange år. De er helt rå på bilder og markedsføring, bildene de legger ut er utrolig proffe og de de gjør alt selv. Inspirasjon for mange i bransjen vet jeg.....stå på Siv!

Suser-i-sivet-trinegrung-1.jpg

Hvis du kjenner en butikk som skal ha kundekveld og mangler innhold....så kommer jeg gjerne! Sosiale medier har jo gjort en del for meg tidligere, så  kanskje du har lyst å hjelpe meg med å dele innlegget? Bare send meg en melding via Facebooksiden min HERom du vil eller på Instagram HER.

Gleder meg til mer, Kvinner som våger til folket!!

Norges beste podcast?

Jeg har av noen i min nære krets blitt tipset om en podcast som heter Elefanten. Har du hørt den? Hvis ikke bør du og du bør lytte nøye. Jeg er, som tidligere radiodame, over snittet opptatt av formidlingsevne og lyd, og Kari Hesthammer er en baute i radiofaget.

Jeg har jo hørt om henne før men aldri før virkelig satt meg ned for å lytte. Imorges satt jeg med morgenkaffen og fikk endelig med meg første episode av Elefanten og du kan høre den her https://radio.nrk.no/podkast/elefanten. Og det bør du. Tårene renner nedover skinnene mine og jeg er helt satt ut.

Jeg har sjelden hørt noe så detaljert, så tilstede og med en formidlingsevne utover det vanlige. I et nyhetsbilde hvor alt skal skje så fort, hvor mennesker ofte blir glemt i kaoset etter overskriftene som skal trekke trafikk, er det befriende og bare få lov til å lytte.

Lytte til en sterk og god historie formidlet med omtanke i et lydbilde av de sjeldne. Jeg måtte bare anbefale den her jeg sitter med tårer i øynene. Ta på deg headset og lytt. Vi trenger mer av det ekte, det medmenneskelige og mer varme. Omtanke.

Mange journalister i dag jager etter kjendiser, politikere og overskrifter, uten rom for refleksjon og tilstedeværelse. Kanskje jeg har blitt voksen siden jeg ønsker det mer ekte og få bort alt det overfladiske? Jeg er så lei av alt det overfladiske for det skaper et samfunn som er så kaldt og lite ekte.

Ingen kjenner seg igjen i det jaget som skapes og det gjør oss likegyldige. Men så dukker det opp perler som Elefanten. Anbefaler den på det sterkeste! https://radio.nrk.no/podkast/elefanten

Kommenter gjerne hva du synes! Endelig en podcast fri for humor og tøys. Kun god lyd og ekte historier. Sier ikke med det at det ikke skal være rom for humor men litt annet bør livene fylles med. Synes jeg.

Kvinner som våger på veien

Dette er en spennende men også krevende fase. Spennende fordi en bygger et nytt konsept og krevende fordi endring er det. Punktum. Kvinner som våger har blitt et foredrag. Et foredrag om endring, som ble tatt veldig godt imot hos gjengen på Athenas som formidler mine foredrag.

Du kan lese mer om det her. For en inspirerende gjeng, som brukte lunsjen for å inspireres til å tenke endring. Ikke for dem, men for deres kunder som trenger foredrag om emnet.

Det å våge endringer handler for meg om å våge og tenke nytt. Våge å se på endring som noe positivt og ikke skummelt. Bedrifter som står i store endringsprosesser må ha med seg sine ansatte og la de skinne i prosessen, ikke miste gløden fordi de synes endringer er skummelt.

Det handler ofte om å se mennesket, forstå hvor frykten de eventuelt sitter med for endringene kommer fra og så evne å skape en positivitet rundt endringen. Det brenner jeg så inderlig for og foredraget er bygget for at enkeltindividet skal kunne snu seg i slike prosesser og omfavne endringen.

Endring skaper energi. Endring skaper nye muligheter.

Jeg står midt i min personlige endring, hvor fokuset på meg som "bare blogger" skal endres. Jeg har siden jeg var 16 år på mange måter levd av min egen personlighet hvor kunnskapen ikke alltid har vært frontet utad. Det er jeg så lei av og endringen er i gang.

I menneskemøter hører jeg det ofte- det er du som blogger, er det ikke? Jo, jeg blogger men jeg er nå mye mer enn "bare" en blogger. Dette handler selvfølgelig om hvordan jeg har bygget bloggen og det tar jeg på egen kappe. Jeg har ikke vært så opptatt å fronte kunnskap og blogget mye om min gründerhverdag.

Endringen jeg personlig har gjort med utdannelse og kunnskapsløft de siste årene har gjort mye for min egen del og derfor endrer fokuset seg. Kanskje ikke måten jeg blogger på men innholdet. Jeg har delt i over 14 år på nettet og jeg har kjent at en endring lenge har vært påkrevd men ikke helt funnet min nye form. Det krever litt tid, så bær med meg.

Kvinner som våger handler om endringer, både personlige endringer for deg som menneske, men og hvordan en bedrift i endring skal få med seg menneskene i bedriften under endring. Jeg er i en prosess med flere ulike spennende bedrifter i Drammen og denne fasen krever mye. Lande det riktige for veien videre og jeg gleder meg.

Jeg har dager hvor jeg er helt tom for energi og svartmaler hverdagen, men jeg andre dager, som i dag, oser av energi. Endringsprosessen handler om å observere seg selv, forstå egne mønster og endre dem. Hvis en i slike prosesser oppdager elementer ved seg selv en ikke liker, så kan en selv evne å endre dem.

Men hvordan tenker kanskje du?

Gjøre jobben. Lytte, justere og tilpasse seg. Være åpen for endringer og ikke dømme seg selv. Jeg kan fort forsatt dømme meg selv men jeg forstå idag hvorfor jeg tidvis gjør dette. Vi har alle "styggen på ryggen" med oss, men om en våger å se på "han" , forstå hvorfor han oppstod og så sakte men sikkert endre....da har en kommet langt med sin egen utvikling. Tenker jeg. Er du enig?

Jeg elsker å skrive og skal begynne å åpne opp igjen. Litt. Jeg har bevisst lenge skjermet meg selv fordi jeg ønsker å bidra med noe konstruktivt når jeg blogger. Jeg ønsker så inderlig at det som skrives her skal være matnyttig for deg og ikke bare svada. Det er en prosess og jeg håper du puster rolig med meg.

Lag deg en super dag, min er over allerede over all forventning. Jeg starter med foredrag for SUSER I SIVET på en kundekveld de skal ha 13 september. GLEDER MEG!

Din barndom er viktig!

Jeg holder et nettkurs som heter Kvinner som våger. Kvinner som våger å lære av sin fortid, forstå hvilke savn en kanskje har fra bardommen, hvordan disse kan knyttes til adferd en har i dag, som voksne, og så legge seg en plan for ens fremtid. Med en bedre forståelse for hvem en er og hva som har preget en fra starten av livet.

Sagt litt enklere handler det om å bli godt kjent med seg selv, forstå ens verdier, hvem en er som menneske og hva en faktisk vil med livet. Vi har fått tildelt et liv og mange bare raser gjennom livet, tilpasser seg og gjør det som forventes av en til enhver tid. Jeg gjorde det i mange år, uten å forstå dette mønsteret og hvor ødeleggende det var for meg.

En del av kurset er å definere savn en har og disse er ofte knyttet til barndom. Ikveld fikk jeg en mail fra en deltagerne som våger å dele sin historie med meg og ga samtykke til at jeg fikk dele den med deg:

Hilsen fra V:

Omsorgsperson: Pappa

Relasjon: Jeg hadde ikke noen relasjon til pappa da jeg var liten, føler jeg. Når jeg ble født hadde jeg to eldre søstre som pappa hadde med en annen dame. Jeg har fått vite av mine søstre at de ikke visste om meg før jeg var 2 år gammel. Dette husker jeg selvsagt ikke. Etter mamma og pappa ble skilt så hadde jeg ikke noe særlig kontakt med pappa. Bare innimellom var jeg på besøk hos han og den nye samboeren hans. Han endte opp med å få 4 jenter med henne og derav ble jeg nedprioritert. Jeg husker en jul jeg feiret sammen med pappa og den «nye» familien hans der mine søstre ble nedlesset av gaver og jeg fikk 200 kroner. Da ble jeg lei meg og det føler jeg på enda.

Det er først nå de siste årene at jeg har fått kontakt igjen med pappa, ikke sånn skikkelig pappa kontakt, eller det vet jeg jo ikke for det har jeg ikke hatt før. Men vi har kontakt. Jeg fikk meg kjæreste et stykke fra byen jeg bor og jeg pendlet da til han. Pappa meldte seg frivillig å være pusevakt hjemme hos meg. Laget alltid masse mat til meg som jeg kunne ha i frysen. Kjempe fint. Nå er ikke vi sammen lenger, men hver gang jeg reiser vekk så er han selvskreven hos meg.

Det er ikke mange uker siden han spurte meg i en sms samtale vi hadde om jeg trengte penger. Jeg ble helt satt ut, aldri fått dette spørsmålet før. Verken av mamma eller pappa. Jeg svarte nei.

Omsorgsperson: Mamma

Relasjon: I min barndom følte jeg at mamma var min beste venn. Det var hun ikke, men jeg følte det slik den gangen. Jeg var «enebarn» hjemme hos mamma frem til jeg var 12 år gammel og innen den tid så hadde mamma giftet seg med min nye stefar og deres alkoholinntak økte etter hvert som årene gikk. Den dagen jeg fikk vite at mamma var gravid skjønte jeg at det var noe før de hadde sagt det, fordi mamma var edru…

Når min lillesøster ble født så tok det ikke lang tid før mamma var på flasken igjen. Jeg gikk konstant rundt med en klump i magen og den var der frem til den dagen hun døde for snart 3 år siden. Jeg trodde jeg hadde en fin barndom og det var trekk av det. Men det var den så absolutt ikke. Jeg savnet å ha en mor og en far for den saks skyld som bare var der for meg og ikke måtte ha alkohol eller hva det nå måtte være. Jeg savner nå at noen prioriterte meg!

I perioden før mamma døde så hadde vi en stor krangel og jeg hadde ikke kontakt med henne. Dagen før hun døde så gikk min eks-kjæreste fra meg og jeg var sønderknust. Jeg ringte henne og fortalte henne dette. Dette var en lørdagskveld. Uken etterpå hadde jeg ferie fra jobb og vi avtalte at vi skulle møtes.

Natt til søndag ringer min søster meg, og i situasjonen jeg satt i så sov jeg selvfølgelig ikke, og forteller meg at hun har funnet mamma på badet, men at hun ikke har fått liv i henne. Hun har falt om død på badet. Så på under 24 timer mister jeg de to menneskene jeg føler jeg kan ringe til uten at jeg forstyrrer. Jeg har fremdeles ikke noen jeg kan ringe til som jeg føler at jeg ikke forstyrrer.

I tiden etter dette skjedde var jeg særs ustabil og min søster ble dessverre ikke ivaretatt slik jeg burde. Hun hadde heldigvis kjæresten sin. Jeg vet ikke hvem jeg savnet mest av de to med tanke på forholdet mellom meg og mamma, men jeg vet nå at jeg savner mamma noe voldsomt. Å kunne ringe henne og fortelle henne alt som har skjedd.

Jeg har sagt det siden jeg var ganske liten at jeg vet ikke hvordan jeg blir om jeg blir mor, men jeg skal ikke bli slik som mamma var.

Tusen tusen takk for at jeg fikk dele din historie V. Den er viktig for vi har alle savn fra barndommen vår. Følelser vi ikke ble møtt på og som vi først kan jobbe med når vi blir bevisst dem. Det er befriende å oppdage dette og jobbe seg videre. Viktig. For når en blir bevisst savnene, som vi alle har, kan en begynne å mette de. HEIA V!!!!

Etter mailen skrev jeg dette til V: Reis deg opp, ta et godt magadrag og slå deg selv på brystet. Du våget å se deg selv og det krever mye. Husk det. De aller fleste går gjennom livet uten å se seg rundt. Følger bare strømmen og gjør det som forventes av en. Nå kan du fylles av energi og være stolt over å klatret over et gjerde. Jeg jubler for din del…dette er så viktig!!!!

Hvis du har lyst å høre med om Kvinner som våger så legger du igjen mailen under her. Helt uforpliktende og selvfølgelig i all fortrolighet. Vi har alle godt å av utvikle oss og våge et møte med oss selv. Uansett alder, hvor en kommer fra eller hva en jobber med.

Snu de negative tankene?

Tanke Trine

Tanke Trine

Igår var en dag hvor tankestrømmer kunne fort tatt overhånd. Når en jobber som grunder vil enkelte dager by på tankestrømmer en egentlig ikke ønsker skal få lov til å ta plass i topplokket, men når en jobber med endring er dette det viktigste jeg gjør jeg. Hvordan snu disse dagene til det bedre?

Jeg skal holde webinar på torsdag førstkommende, les mer om webinaret her, og skal ha med meg selvutviklingsekspert Gitte Jørgensen ofte sett på God morgen Norge, samt forfatter av flere bøker om emnet. Jeg lot "jeg gruer meg" tankestrømmen få innpass og i en halv time kjente jeg pulsen øke og stresset ta meg.

  • Hva om de ikke liker det de hører?

  • Hva om de ikke føler de lærer noe?

  • Hva om jeg ikke har med nok innhold?

  • Hva om de synes det er teit det jeg snakker om?

Helt vanlige tanker når en er spent før en viktig "sending", men hva gjorde jeg så for å snu disse og finne mer ro? Jeg satt ved kontorpulten når tankene kom, og en stund lot jeg de kretse i toppen og kjente pulsen stresse meg.  Men så stoppet jeg opp og det først jeg gjorde var å reise meg. La meg flatt ned på gulvet, pustet rolig ti ganger, fant fokus og begynte å ha samtaler med meg selv.

For det er her prosessen med endring starter. Å bli bevisst tankene som skaper negativ energi og ta tilbake kontrollen. Når du hører at tankene ikke er rasjonelle, at de ikke er din egentlig sannhet men fuglen på skulderen som prøver å snakke deg

Har du fulgt prosessen selv Trine og kan stå inne for det du lærer bort? Hva er det verste som kan skje om de ikke liker det de hører? Har du jobbet deg grundig gjennom innholdet og fått andre fagfolk til å gå over det? Synes du selv du er teit, sånn egentlig?

Svarene ble jo selvfølgelig noen som løftet meg og til slutt sa jeg til meg selv, det blir som det blir og bra uansett utfall. Jeg snakket meg selv opp kontra og la styggen på ryggen eie tankene mine. Det er bra nok. Innholdet er viktig og er testet 100% av meg selv og andre. Slapp av Trine, dette er en del av prosessen og mange skal nå bli vant til at du snakker om dette temaet. Kvinner som våger.

Selvom jeg ser på meg selv som en kvinne som våger har jeg også sider av usikkerhet. Fordi temaet er nytt men noe jeg brenner så inderlig for. I skrivende stund sniker det seg inn en tanke om at blogglesere vil synes dette innlegget er teit, men det får så være. Jeg er som jeg er og alle andre er jo tross alt opptatt. Ha en super dag, jeg trykker publiser med en liten nervøs fugl i magen.

Lære noe om en selv!

Det er ingen som leser mer selvutviklingsbøker enn oss kvinner. Jeg skrev for lenge lenge siden et blogginnlegg hvor jeg gjorde litt narr av all selvutviklingen alle driver med, helt til at jeg skjønte at jeg selv trengte en endring. Beklager for min noe tidvis sinte blogging før!

Jeg måtte gå i meg selv for å se hva slags endring jeg ønsket, hvordan jeg skulle jobbe med meg selv videre og ikke minst skape meg det livet jeg faktisk ønsket meg. Det tok sin tid siden den spee start i 2004, hvor jeg i et KK intervju ble bedt om å utdype mine positive og negative sider. Har jeg  det? Hva er de?

Det var ikke bare bare å oppdage sider ved en selv som en kanskje ikke likte, men når en blir bevisst på sider ved seg selv så starter en bevisstgjøring. Ihvertfall gjorde det det for meg. Jeg begynte sakte men sikkert jobben med å bli enda bedre kjent med meg selv og en kommer jo aldri helt i mål.

Så kom 2016 og hele kortstokken raste. Igjen.

Jeg var rimelig langt nede og endte på TV2 Nyhetene. Snakket om den ensomme juletiden etter et blogginnlegg samme året. Hvordan  kom jeg hit? Jeg hadde jo jobbet så hardt med endring, men forsatt raste verden rundt meg?

Da tok jeg grep. Skikkelige grep. Satte alt jeg hadde lest og lært om hvordan jeg kunne skap endring for meg selv i system. Jobbet jevnt og trutt, satte meg realistiske mål og gjennomførte ett og ett. Mine personlige mål, for det står ikke på karrieremålene her i gården.

Siden har jeg ikke hatt et tilbakefall. Ikke EN ENESTE deppedag, faktisk. SÅ deilig og SÅ viktig. Mange følgere på snap (trinegrung er meg om du vil følge) og andre steder spurte meg om denne planen jeg følger, hva er den? Det ble det kurs av, siden mange av dere spurte, og nå skal jeg holde webinar om prosessen.

Hvordan få det bedre i hverdagen, rett og slett. Hvordan gjennomføre personlige mål? Det kan være alt fra å forstå hvorfor en tidvis er lei gubben, hvorfor en aldri gjennomfører slankekuren, hvorfor dørstokkmilen ofte er langt unna og hva en gjør om en er noe lei av jobben sin.

Jeg er rimelig sikker på at alle har godt av å se på seg selv tidvis. Daglig treffer jeg kvinner som klager over ting uten å gjøre noe med det. Hvorfor? Er ikke det interessant? Vi skal liksom være verdens lykkeligste land men likevel finner vi hele tiden ting å klage over.

Er du lykkelig? Har du det bra? Noe du ønsker å endre? Kanskje du ikke vet hva men noe murrer....du kjenner at du ikke helt strekker til og trenger å lære hvordan du kan si NEI og sette deg selv først?

Aldri bra nok uansett.

Rekk opp hånden om du noen gang har tenkt tanken i overskriften og sagt det til deg selv? Har du? Jeg har, mange ganger. Det er styggen på ryggen, som vi alle kjenner til, men egentlig aldri helt velger å bli godt kjent med. Jeg var på kino i kveld og så filmen I feel pretty.

Egentlig en litt flåsete film, men budskapet.....ufattelig viktig for alle oss kvinner. Vi popper ut av magen til mor og hele verden ligger egentlig for våre føtter, men så skjer livet, kommentarene, det ytre presset og vips....tilbake sitter vi med styggen på ryggen som vi aldri helt klarer å bli kvitt.

Helt til vi velger å bli kjent med han eller overvinne han, på en måte. Styggen på ryggen da altså, jeg kaller den en han. Tanken, som ødelegger for så ufattelig mange kvinner. En mann vil nok riste på hodet av dette, men jeg er ganske sikker på mange kvinner kjenner seg igjen. Uansett form, farge, figur, jobb eller utdannelse.

Ta et eksempel fra min verden.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt eller skrevt hvor usikker jeg blir av hele kjolegreiene, og hvorfor har det blitt sånn? Jeg er vet hvorfor og når det skjedde, men jeg vil ikke utlevere grunnen.  Men når en i mange år hører andre fortelle en ting, så begynne en ofte å tro på akkurat det andre sier.

At en tar for mye plass, at en må roe seg ned, ikke være så synlig. Ryggen synker sakte men sikkert sammen og en tilpasser seg andres oppfatninger uten å stå sterkt i sin egen tro på seg selv. Kjenner du deg igjen? Vi stopper å tro på oss selv og lar andres oppfatninger bli vår egen sannhet.

DETTE MÅ VI FÅ EN STOPP PÅ!

Jeg, Trine Grung, skal fra i dag av gå i kjole så ofte jeg kan. Tenke at jeg kan leke meg til en Marilyn Monroe rolle, hver eneste gang. Jeg pleide å være stolt av mine 180 cm over bakken og var ikke redd for å synes, hvorfor ble det plutselig en greie at jeg ikke var bra nok akkurat som JEG er?

For noe tull!

Jeg vet jo jeg ser greit ut, dette handler ikke om det. For meg handler dette om hvordan JEG føler meg på innsiden. Jeg har kommet langt de siste to årene, etter at jeg følger planen i Kvinner som våger, men etter å ha sett denne litt flåsete filmen i dag skal jeg eie det enda mer.

Fra og med i dag skal jeg våge å ta plass. Våge å synes, selvom mine 180 cm over bakken bidrar til det uansett. Det handler om å rette opp ryggen og faktisk tro det, eie det og bare gjøre det. Smile fra innsiden og nyte det.

For jeg jeg veldig sikker på at det er mulig. Å bli godt kjent med styggen på ryggen og skape endring. Alt er jo egentlig bare tanker og de kan vi snu om vi jobber med dem, blir godt kjent med dem og oss selv, og finner troen vi hadde på oss selv når vi var barn. For den gang begrenset vi oss ikke og hadde ikke livet som parameter for hvem som skulle styre hva vi trodde på.

Er du ikke enig?

Vi har laget venteliste til neste kurs om du trenger en endring. Finne troen på deg selv igjen. Kanskje du er litt lei mannen, lei av å ikke passe kjolen (husk at jeg fra nå av eier jeg min kjole), litt lei av jobben.

Livet et litt halvveis og du ønsker å endre noe. Da vil du høre mer om dette kurset og planen vi som går kurset følger. For alle kan, det handler bare om å ville det nok. Og se filmen, jeg lo godt flere ganger!

Ingen lettvinte løsninger

Det er omtrent ingen industri som tjener mer penger enn slankeindustrien. Side opp og side ned om ulike dietter som liksom funker, vidunderkurer som skal endre alt for en. Flere og flere tyr til ulike tilskudd for å endre livsstilen og når skal vi egentlig stoppe opp og se på det hele? Jeg blir helt matt av det og har sluttet å lese innlegg om emnet.

Jeg er ikke på diett og dropper hele hysteriet. For et sirkus. Men jeg blir skremt når jeg står på butikken og ofte ser andre fylle handlekurven med sukkerbombe på sukkerbombe. Jeg sier ikke at jeg ikke spiser sukker, for det gjør jeg, men hva har skjedd med verden når det er det handlekurven handler om?

Igår hastet jeg innom butikken rett før stengetid og jeg var ikke den eneste som hadde glemt at de stengte kl 16.00. Foran meg i køen stod det tre stykker med stappfulle handlekurver. Vi handler jo som om butikkene aldri åpner igjen når de kun stenger i to dager....hva skjer med det, for det første?

Men disse foran meg hadde så mye godis og sukker i kurvene at jeg måtte se to ganger. Jeg klarte ikke å dy meg og sa til dama foran meg: Jammen mange som tror butikkene aldri åpner igjen hehe. Dama snudde seg og lo litt og sa: Ja, ikke sant, men nå skal vi kose oss skikkelig disse fridagene sammen med familien. Jeg holdt tilbake hva jeg synes om innholdet og lurte fælt på hvor mange de var i familien på grunn av mengdene.

Jeg smilte tilbake og tenkte mitt. Ja, kose seg i to dager med seks plater melkesjokolade, is, innhold til kakebaking, frossenpizza, pølser og innhold til grilling. Og mye mye mer. For to dager. Jeg dømmer ingen, folk får leve som de vil, men hvorfor er ikke flere opptatt av å leve sunt? Jeg mener ikke hysteri, det tjener ingen, men en kan vel kose seg uten et lass med sukker og usunn mat?

Nei, i dagens samfunn har det blitt normen, dessverre. Vi koser oss kun om sukker eller alkohol er inkludert, og så kommer blåmandagen hvor en våkner opp og egentlig lurer hvem en prøvde å lure disse fridagene? Vi tenker vi må ta noen grep men gjør det egentlig aldri.

  • Hvorfor tar vi ikke grep selv?

  • Hvorfor snakker vi om endring men aldri gjør det?

  • Hvorfor setter vi oss ikke inn i hva som faktisk er sunt og dropper alt det andre?

  • Hvorfor har vi blitt sånne som skal tilfredstilles litt hver eneste dag og ikke slite litt for tingene?

Endring krever og det ser jeg når jeg jobber med kursdeltagerne i Kvinner som våger. Kurset som handler om endring. Endringer jeg selv har gjort uten at jeg på noen måte er i mål. Kostholdet er det som gjenstår for min del, selvom jeg gjør litt og litt hver dag. 

Jeg var lenge sukkeravhengig, trodde jeg, helt til jeg begynte å jobbe mer hvorfor jeg tydde til sukker. Fant årsaken og tidspunktet til når jeg begynte å "trøste" meg med sjokolade. Det endret ALT når jeg fant ut hvordan jeg kunne styre tingene selv. Det er interessant, synes jeg, å tyde egen adferd og hvordan jeg kan jobbe med å endre det jeg IKKE liker.

Hvorfor vi driver å ødelegger for oss selv uten å ta grep?

Du er ikke alene, denne klubben er stor, men alt er mulig å endre. Men en må ville det selv og jeg stusser ofte over hvorfor flere ikke vil. Sånn skikkelig vil. Vi har nok blitt litt for godt vant, tror du ikke? Hva skal til for at du endrer ting du ikke liker med egen adferd? Spennende tema, jeg blir aldri mett og skulle ønske en kunne kjøpe handlekurver med endring av dårlige vaner og mønstre.

Ha en sukkerfri dag, min er godt i gang siden det ble is de to siste dagene. Ja, en skal "kose" seg, men alt handler vel om mengden og definere hva som faktisk er kos. Er du ikke enig?

Se på bryllup på TV?

Igår kveld var jeg hos ei god venninne. Spiste nydelig mat ute på deres nye terrasse og koste oss med god film etter inntatt gilde. Skrattet og lo, som vi alltid gjør, og spiste is med smash på til den store gullmedaljen. Har du smakt det? Vaniljeis med knust smash på toppen? LIVSFARLIG! IKKE GJØR DETTE HJEMME! Sterkt vanedannende!

Mens vi sitter der går mannen rundt og pusler, prater litt for seg selv, planlegger morgendagens terrasse-beising og inkluderer oss i planleggingen sin om dette viktige arbeidet som skal gjennomføres før varmen virkelig slår til en lørdag formiddag. Ergo han tenker tidlig opp, frokost i magen og beising.

Min venninne kikker rart på han og bare: HALLO, det er engelsk bryllup imorgen! Du kan bare drite i at jeg står med ræva opp på terrassen for å beise et gulv vi har hele pinsehelgen på å gjøre. Imorgen, fra klokken 12-15, er jeg i husmorstreik, du får klare deg selv!

Jeg kikker skrått bort på henne, nesten litt skremt av engasjementet, og lurer på om hun tuller? Seriøst? Vi har kommet dit? Har vi blitt så gamle at vi benker oss foran skjermen en solfylt lørdag formiddag for å se andre gifte seg?

Tydeligvis.

Bare å akseptere forfallet, for i neste setning bryter jeg ut: JEG KOMMER, skal jeg ta med rundstykker og tiara?

JA TAKK til litt romantikk i hverdagen, en må ta til takke med det en som singel kan få. Kanskje jeg får noen geniale kjoletips? Jeg er ikke god på kjoler, det har jeg skrevet om her på bloggen i mange år, selvom jeg ble MEGET fornøyd når jeg selv var toastmaster forrige helg i en annen god venninnes bryllup.

Hva synes du?

Om jeg skal få si det selv: den nailet jeg rimelig greit. Følte meg vel med stretch og det hele.

Bor du på Østlandet og planlegger bryllup? Jeg kan ikke får skryte nok av stedet vi var forrige helg: Villa Malla på Tofte. FOR et sted og for en service. Min gode venninne sa JA på stranden de har laget tilknyttet stedet. FOR en idyll!

Men nå må jeg snart begynne å pynte meg. Jeg skal sitte inne og se på TV i beste solingstid. Men det gjør ingenting, for på tirsdag stikker jeg til Hellas! Bare nevner det. HELLAS! En uke sammen med hu over i hvit kjole, hennes datter og enda en god samtalepartnervenninne. Mer om det senere, nå venter tiaraen (det siste er bare kødd altså, jeg har ingen tiara men likte tanken).

Er du kjerring og stolt benker deg foran tv'en i dag? Rop et klingende JA i kommentarfeltet :D

 FØLG MEG GJERNE PÅ SNAP: trinegrung er meg. Blir sikkert noe bryllupsnadder der i dag. Woho.

Trener ikke for din del!

Det å motivere seg til å trene er ikke bare bare. Jeg har siden august i fjor fulgt et treningsopplegg via en app kalt SWEAT og det funker som ei kule, men de siste to ukene har jeg jobbet MYE med motivasjonen. Jeg kjenner jeg må over en kneik og hvordan kommer over på andre siden?

Jeg er i "jeg vil heller gå en lang tur" modus men vet at kroppen, og spesielt ryggen min, trenger styrketrening. Den eneste grunnen til at jeg trener er for å føle meg sterkere og mer fokusert. Tidligere var det et jag for å gå ned i vekt men heldigvis har jeg kommet over det punktet.

Slik motiverer jeg meg selv:

  • Legger treningen inn i kalenderen min på mobilen

  • Planlegger uken min nøye for å sette av tid til det

  • Prøver å gjøre unna treningen på morgenen for en bra start på dagen (og sløve hele ettermiddagen høhø)

  • Tenker at fire ganger i uken er bra men vil egentlig litt hver dag

  • Følger en del på Instagram som motiverer meg med inspirasjon til ulike øvelser

Jeg var en periodetrener, som var ivrig i perioder på ca tre måneder, men psyken og hele kroppen får det bedre om jeg gjør litt hver dag. Derfor var det viktig for meg å finne ut hvordan jeg skulle klare å gjøre litt hver dag og ikke stoppe igjen. Det trenger ikke være maraton hver dag (det er det forresten aldri altså) men at jeg gjør litt hver dag som gir følelse av å trent.

Når jeg begynte med planen i Kvinner som våger  var trening viktig på prioriteringslisten min fordi jeg vet hvordan jeg får det når jeg ikke trener. Og eneste grunnen til at jeg skriver dette innlegget er for å motivere meg selv i dag...pushe meg selv til å komme meg bort på Drammensbadet og inkludere 30 minutter i infrarød badstu i velværedavdelingen. Fordi det gjør meg godt, enkelt og greit.

GI MEG MOTIVASJON! Følg meg gjerne på snap (trinegrung) for å se om jeg kom meg dit. Bruker snap mye og har offentlig mystory.

Hvordan motiverer du deg selv i vanskelige perioder? Eller dropper du treningen helt? For meg er no go.