En film for skolene?

Da jeg var ung var det ulike filmer som virkelig gjorde inntrykk og påvirket meg, blant annet, og tidlig ta avstand fra stoff. Husker du Christiane F og hennes historie? Eller Hard Asfalt for den saks skyld? Begge historier som jeg enda husker om jeg begynner å tenke tilbake.

Noe dårlig kvalitet på denne Youtube snutten, men boken er forsatt like akutell. Hard Asfalt like så, helt utrolig sterk historie og like viktig for prosessen min i avstand fra slike miljøer. Vi er alle ulike og kanskje noen blir nysgjerrig, men jeg ble bare skremt. ALDRI skulle jeg dit og siden det ble lagt fokus på alt mye startet med hasj så ble det no go for min del.

Igår var jeg og så en annen film som gjorde inntrykk. Den sanne historien som har fått navnet Beautiful Boy.

Beautiful Boy er den rørende sanne historien om hvordan familien Sheff taklet deres eldste sønns narkotikaavhengighet. Filmen er basert på to memoarer, en fra far og journalist David Sheff og en fra hans sønn, Nic Sheff.

Vondt, rystende og likevel full av glede, håp og kjærlighet, forteller Beautiful Boy om rehab, ødelagte løfter og tilbakefall, så vel som Davids innsats for å redde sin ‘vakre gutt’ fra avhengighet.

Jeg tenker at slike filmer er viktig å vise frem på skoler. Det er ikke alle som lar seg påvirke av slike historier men både jeg og mitt kinofølge var enige om at Christiane F og Hard asfalt gjorde såpass sterkt inntrykk på oss som unge at det er viktig å få budskapet ut.

Er du enig?

Det er så mange unge i dag som velger å feste på en annen måte enn vi gjorde da vi vokste opp. Narkotika er dessverre mer utbredt enn vi foreldre ofte tror det er. Det er ille og så ufattelig lett å få tak i. Det er vel omtrent ikke en fest uten at noen tar noe….ergo vi kan ikke stoppe og formidle budskap som dette.

Håper du er enig. Ta med deg ungdommen for å se denne velspilte filme. Utrolig sterk og rørende historie!!

Et liv i helvete

Noen filmer bare må sees og lite ante jeg hva jeg hadde i vente når jeg gikk på kino i kveld. Jeg hadde kun hørt om sønnen som skulle saksøke foreldrene sine for at de ga ham liv….det var det eneste jeg visste.

Ikke hadde jeg forberedt meg med lommetørkle eller noe, for ingen kunne jo vite at tårene skulle få fri ferdsel.

Kapernaum

Cannes-vinner som treffer rett i hjertet

Zains håpefulle, gripende historie har rørt en hel verden og gir en stemme til de mange barna som faller utenfor. Filmen er regissert av Nadine Labaki. Den er Libanons Oscar-kandidat, Golden Globe-nominert og vant Juryens pris i Cannes.

Hovedrollen spilles av 14 år gamle Zain Al Rafeea som nylig har flyttet til Norge.

Kapernaum betyr kaos.

Denne historien rørte meg så inderlig og jeg skammet meg over å sitte i kinosalen med posen jeg hadde kjøpt i forkant. Det er vel ikke helt riktig at vi skal sammenligne oss, siden vi bort i en helt annen kant av verden, men dog. Det gjør inntrykk når det fremstilles og spilles så ekte som det gjøres i denne filmen.

Tenk at gutten nå bor i Norge <3

Husk på å ta med deg lommetørkle, for blir du ikke grepet av denne filmen så vet ikke jeg. En får så lyst å gjøre noe, bidra med noe, endre noe, men en kan jo miste motet før en begynner. For hvor i alle dager skal en starte?

På mandag flytter det inn en medgründer i samme lokaler som jeg holder til og de bidrar. Skal blogge om prosjektet deres senere, for det er viktig. De bistår kloakkbarna i Romania, blant annet. Mer om det snart.

Aldri bra nok uansett.

Rekk opp hånden om du noen gang har tenkt tanken i overskriften og sagt det til deg selv? Har du? Jeg har, mange ganger. Det er styggen på ryggen, som vi alle kjenner til, men egentlig aldri helt velger å bli godt kjent med. Jeg var på kino i kveld og så filmen I feel pretty.

Egentlig en litt flåsete film, men budskapet.....ufattelig viktig for alle oss kvinner. Vi popper ut av magen til mor og hele verden ligger egentlig for våre føtter, men så skjer livet, kommentarene, det ytre presset og vips....tilbake sitter vi med styggen på ryggen som vi aldri helt klarer å bli kvitt.

Helt til vi velger å bli kjent med han eller overvinne han, på en måte. Styggen på ryggen da altså, jeg kaller den en han. Tanken, som ødelegger for så ufattelig mange kvinner. En mann vil nok riste på hodet av dette, men jeg er ganske sikker på mange kvinner kjenner seg igjen. Uansett form, farge, figur, jobb eller utdannelse.

Ta et eksempel fra min verden.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt eller skrevt hvor usikker jeg blir av hele kjolegreiene, og hvorfor har det blitt sånn? Jeg er vet hvorfor og når det skjedde, men jeg vil ikke utlevere grunnen.  Men når en i mange år hører andre fortelle en ting, så begynne en ofte å tro på akkurat det andre sier.

At en tar for mye plass, at en må roe seg ned, ikke være så synlig. Ryggen synker sakte men sikkert sammen og en tilpasser seg andres oppfatninger uten å stå sterkt i sin egen tro på seg selv. Kjenner du deg igjen? Vi stopper å tro på oss selv og lar andres oppfatninger bli vår egen sannhet.

DETTE MÅ VI FÅ EN STOPP PÅ!

Jeg, Trine Grung, skal fra i dag av gå i kjole så ofte jeg kan. Tenke at jeg kan leke meg til en Marilyn Monroe rolle, hver eneste gang. Jeg pleide å være stolt av mine 180 cm over bakken og var ikke redd for å synes, hvorfor ble det plutselig en greie at jeg ikke var bra nok akkurat som JEG er?

For noe tull!

Jeg vet jo jeg ser greit ut, dette handler ikke om det. For meg handler dette om hvordan JEG føler meg på innsiden. Jeg har kommet langt de siste to årene, etter at jeg følger planen i Kvinner som våger, men etter å ha sett denne litt flåsete filmen i dag skal jeg eie det enda mer.

Fra og med i dag skal jeg våge å ta plass. Våge å synes, selvom mine 180 cm over bakken bidrar til det uansett. Det handler om å rette opp ryggen og faktisk tro det, eie det og bare gjøre det. Smile fra innsiden og nyte det.

For jeg jeg veldig sikker på at det er mulig. Å bli godt kjent med styggen på ryggen og skape endring. Alt er jo egentlig bare tanker og de kan vi snu om vi jobber med dem, blir godt kjent med dem og oss selv, og finner troen vi hadde på oss selv når vi var barn. For den gang begrenset vi oss ikke og hadde ikke livet som parameter for hvem som skulle styre hva vi trodde på.

Er du ikke enig?

Vi har laget venteliste til neste kurs om du trenger en endring. Finne troen på deg selv igjen. Kanskje du er litt lei mannen, lei av å ikke passe kjolen (husk at jeg fra nå av eier jeg min kjole), litt lei av jobben.

Livet et litt halvveis og du ønsker å endre noe. Da vil du høre mer om dette kurset og planen vi som går kurset følger. For alle kan, det handler bare om å ville det nok. Og se filmen, jeg lo godt flere ganger!