Kroppen har ferie selvom hjernen jobber. Regimet er satt på pause men jeg begynner å merke det. Hvem er det jeg prøver å lure? Jeg vet at jeg ikke kan spise hva jeg vil, for kroppen sier egentlig nei, men likevel gjør jeg det. Unner jeg meg ferien eller er det en måte å lure meg selv på?

Eneste jeg holder meg unna er laktose. Det går ikke for kroppen lagrer så mye om vann om jeg dytter det i trynet. Ellers er det fri flyt og jeg liker det ikke. Eller, en del av meg trenger pausen men jeg merker det jo på kroppen.

Er det tegn på dårlig selvdisiplin? Er det hodet og tankene som må jobbes enda mer med? Jeg lurer på et vis bare meg selv, for jeg merker jo at det ikke er bra.

Tidvis blir jeg sprø av alle tankene. Hvordan hadde det vært om jeg ikke mediterte for å stoppe tankekjøret tidvis? Har du tankekjør? Er ikke det noe vi alle har? Overtenker det meste og ødelegger for oss selv?

Alle rundt meg sier det til meg: ikke spise det Trine, du vet jo at rosaceaen din ikke liker det. Eller tarmene dine, for den saks skyld. Hvorfor gjør en det da? Fordi det ikke står om liv? Hvorfor er det ikke viktig nok for meg? Hvorfor trenger jeg tidvis pauser når jeg vet pausene ikke er bra for mange andre områder?

Sånn går nå dagene. LIKE BLID og klar for Stavanger. Ville bare høre om andre kjente seg igjen? Kanskje det hjelper å føle en ikke er alene med tidvis destruktive tanker?

Det er en uke igjen av pausen min…jeg gleder meg bare til å komme igang igjen nå, så kanskje aldri så vondt at det ikke er godt for noe?

Stavanger neste

Turer bort i bil og følg gjerne turen på Instastories.