Tidligere i år begynte jeg å jobbe som støttekontakt/fritidsvenn fem timer i uken. Jeg ønsket inderlig å være der for noen som trengte noen i hverdagen, og ikke minst føle at min egen hverdag fikk noe mer verdi. Ikke at den er verdiløs med alt jeg har rundt meg, men jeg trengte noe jeg opplevde ga substans i hverdagen.

Jeg kontaktet selv Drammen Kommune, fylte ut søknadskjema, var på intervju, bestod politiattest og møtte den jeg nå er fritidsvenn for. Vi gjør masse sammen, men mest av alt ler vi hele tiden, har masse selvironi og ikke minst gode samtaler om livet.

Livet er for mange skjørt og ingenting er vel verre om de som har det vanskelig sitter alene med vanskelige tanker? Jeg har flere ganger blogget om vanskelige perioder, og selvom de er av en helt annen grad er det likevel synergier. Rekk opp hånden de som ALDRI har hatt vanskelige perioder?

Ingen hender i været nei? Tenkte meg nesten det.

Jeg er heldig og har et godt nettverk som er der når jeg trenger å rydde i topplokket. Skogen, samtaler og turer med gode venninner er nok for meg, men alle er ikke like heldige. De trenger litt mer hjelp, men er allikevel så uendelig mye mer enn lidelsen sin. Det er poenget med dette innlegget.

Jeg heier så sinnsykt på serier som disse over som belyser mye innen mental helse,. Det er fremdeles altfor lite informasjon om emnet og få stemmer som viser hvordan det faktisk er å leve med ulike lidelser. Men heldigvis begynner de å dukke opp og jeg håper de vet hvilken viktig jobb de gjør!

Om vi skulle plassere mine problemer på en skala fra 1 til 10 har jeg kanskje ligget på 1 i forhold til de tøffe menneskene som velger å stå frem i SINNSYKT eller STEMMENE I HODET på NRK. De er helter som setter ord og ansikt på lidelser som for bare få år siden var tabubelagte. Vi snakket ikke om de og vi forstod vel egentlig veldig lite.

I Stavanger var det mye snakk om Sykehuset på Dale. Om noen var litt mye sa vi “det e vel hål i gjerdet på Dale, ka tid slapp de deg ut?”. Lite ante vi alvoret av det vi sa den gangen….

Jeg lærte masse av å se seriene over og ville derfor anbefale de. Jeg håper skoler viser seriene for å ufarliggjøre det å ha en diagnose. Selvom noen har vanskelige perioder og kanskje får en diagnose defineres de ikke av den. De er uendelig mye mer enn det som står skrevet på et papir.

De er mennesker, akkurat som du og jeg. De har bare en ekstra sekk på ryggen som for dem er tung å bære men vi kan alle velge å ikke se sekken. Velg heller å forstå den, vis respekt for den og se forbi den. Sekken. Jeg gjør det hver uke og er stolt over å jobbe som støttekontakt.