Det er søndag og nesen rettes mot Drammen om få strakser. Vi tar med oss mange inntrykk fra dagene i Stryn og ikke minst flere talte skritt på skrittelleren enn på lenge. Den yngste garden fra England er jammen en aktiv gjeng som visste akkurat hvilke knapper de skulle trykke på for å få oss fra Østlandet opp av sofaen.

Utrolig herlig for ei som jobber mye og ikke minst har en del alenetid i Drammen.

I går spratt vi fra det ene til det andre. Begynte dagen på stadion og bena ble tatt fatt. Litt yr i luften stoppet ikke lysten til mer aktivitet vel tilbake hos svigermor. Jeg tror vi satt i femten minutter før forslaget om topptur ble foreslått fra gjengen.

Guttene tok joggefoten fatt mens vi andre valgte kjapp gange. Jeg har drømt i mange år om å bli en jogger men nå nok innse at det toget har forlatt perrongen. Det ene kneet mitt liker ikke bratte bakker og særlig ikke nedover! Mulig jeg bør sjekke om det er noe å gjøre med det, for jeg er forsatt klar for toppturer i årene som kommer.

Det er så mye humør og energi i gjengen…en kan ikke annet enn å la det smitte over. Jeg kjenner helt klart lysten på nye tider og noen endringer når jeg kommer hjem. Jeg velger alltid å se på mulige endringer jeg ønsker underveis i livet…..endringer skal settes i sving og slikt blir det morsom blogging av fremover.

Jeg vurderer allerede tur opp hit igjen til sommeren for å komme meg opp på fjelltopper og dermed må kneet sees på. Det er ikke oppover som er problemet men i det vi snur nesen nedover streiker det på alle måter. Hele kneet svikter og det er ikke moro.

I fjor høst hadde jeg en liten topptur på Venabygdsfjellet. Vi brukte over 2 timer opp til toppen og jeg var med godt mot hele veien. Spratt fra stein til stein og frydet meg over fjelluften og energien den gå.

Vi koste oss på toppen med niste og snudde nesen nedover. Trodde det skulle gå som en lek men brukte like lang tid som opp. Alt på grunn av kneet, så dette må gjøres noe med.

Hos svigermor er det mange album med minner, og ingenting er som å kikke i album. Det er vel en ting som er synd med dagens digitale tider….vi limer ikke inn bilder i album lenger. En kan klart lage digitale album men det er ikke det samme, synes jeg.

I dag brukte jeg lang tid på å bla gjennom mine år fra Stryn og fant SÅ mange koselige bilder. Jeg fikk tårer i øynene flere ganger og ble så rørt av alle minnene vi har sammen fra bygda. Dette er meg og minsten fra 2003…..jeg flirte godt det og synes det var så morsomt.

Følg gjerne hverdagen min på Instastories: @trinegrung heter jeg der.