Jeg chatter hver dag med mennesker på messenger. Praten starter ofte med at de lurer på noe, ønsker å gi en tilbakemelding eller rett og slett bare si hei. Det gjør at jeg stifter bekjentskap med mange ressurssterke mennesker som åpner seg opp, forteller og deler av sin historie fra sitt liv.

Cecilie var ei av de. Hun skrev om drømmen om å skrive bok og jeg ble nysgjerrig på hvordan hun skrev. Jeg fikk igår hennes første teskt og det beveget meg på så mange måter at jeg har ikke ord. SÅ bra skrevet……velkommen til Gjesteblogger Cecilie, her er teksten hennes:

Brente brudesko og nesa i grusen

“Jeg var 19 år, da jeg traff min drømmemann, som også ble far til mine barn. Vi kyssa bak i en grå Golf 1981 Modell, med brune stoffseter, og grønn Wunderbaum i vinduet. Vi kunne ikke få nok av hverandre. Jeg var rød i kinnene, berusende glad, på både rusbrus og forelskelse. Vi ble sammen, giftet oss, og fikk to flotte døtre en del år etter. Det er nå 19 år siden. Et helt halvt liv. Et helt halvt liv er nå helt falt i grus.

Rusbrusen er for lengst drukket opp, og rødmen i kinnene mine er vekslet ut med tårer. Det endte i grøfta det her. Et ekteskap som nå har gått inn i den grå, triste mørke statistikken blant "de -som- skiller- seg -når- de- har- små- barn- på -skolen". Klassiker. F##EN at jeg ble en del av den matematikken der! For jeg ville så gjerne at det skulle gå, at det skulle funke, livet ut. Søren og, jeg ville fortsette! Jeg ville reparere, oppgradere, justere! Men det hjelper ikke når motparten ikke vil. Det må to til for å danse Tango.

Jeg sitter i et hus, som jeg nå for øyeblikket leier. Nytt sted, ny hverdag, nye kopper, kar, sengetøy, kjeler, bilder, møbler, ALT! Alt er nytt. Ny adresse, nytt pass, nytt navn. Det er mye å ta innover seg, så mye, at jeg i perioder har ligget med nesa i grusen, helt ferdig. Skilsmissen driblet meg helt overende, og for første gang i mitt liv stoppet alt opp! Jeg muret meg inne i perioder, orket ikke gå ut døra, orket ikke å møte noen.

Jeg ble altfor opptatt med å få tingene til å gå ihop. Både økonomisk og dagligdags. For når matpakker skal gjøres, og unger skal kjøres, og jobb skal utføres, så kan man ikke tillate seg å sette rumpa nedpå, og kjenne på ting. Ting må gå videre, og det var jeg fast bestemt på å gjøre. Men 5 måneder etter flyttingen, kom smellet, som jeg streifet litt innom over her. Når jeg kom hjem fra kveldsvakt, klarte jeg ikke gå inn i det ukjente nye bostedet mitt, så jeg måtte telle gafler, kniver, og skjeer, eller rydde i skuffer og skap, i minst 20 minutter før jeg klarte å skru på lyset og gå videre inn i huset.

På det verste, klarte jeg ikke det en gang, så jeg ble sittende i trappa opp til 2. etg, i stummende mørket, og hylgrein, med albuene støttende på knærne og hodet i hendene mine. Da måtte jeg ringe en venn eller to, og de måtte følge meg inn i huset, bli der litt, og så dra igjen. Den første natta jeg lå alene, lå jeg og lyttet til alle lydene huset ga fra seg. Ukjente lyder. Fra kriker og kroker. Det var som å ligge med en ukjent fremmedt en.

Det verste med å ha ungene 50-50 er stillheten de etterlater seg når de drar til faren sin igjen. For følelsen fra å gå fra et 7 dagers voldsomt, fantastisk, liv og røre med to små døtre i hus, til å kun være meg, og min pust, min kropp, og kun mitt eget selskap, det er så overveldende at jeg nesten ikke klarer å fikse det. Håndtere det. Så da må jeg ut. Rett etter veksling, må jeg ut å jogge, eller jobbe. Sånn takler jeg det. For det er jo galskap, å måtte "gi fra seg" sine egne barn på denne måten. For meg er det nesten mot naturens naturlige mønster.

Jeg har knust brudebildet mitt, og klappet meg i hendene etterpå. Jeg har tråkket og hoppet i sund min spraylakkerte brudebukett. Jeg har banket i sund min frosne brudekake med hammer, jeg har brent brudeskoene mine, smeltet om min giftering. Alt dette har jeg gjort gjennom en slags renselsprosess. Jeg har vært forbannet, følt meg vraket, forlatt, trist, deprimert, alt! Men skal jeg sile og filtrere alle disse følelsene og handlingene, så er det egentlig en meget såret og naken Cecilie som står igjen.

Selvom mitt ekteskap ikke var så bra de siste årene, så ville jeg så gjerne at det skulle fungere. Jeg ville så gjerne beholde den evige romantiske og lykkelige rammen vi alle vil putte våre liv inn i, glasse inn, og henge på veggen. Jeg ville ta del i en kjernefamile, være et Team. Være ett. Jobbe sammen. Men vi mislyktes, så utrolig! Og det er tungt å bære, tungt å svelge, tungt å godta.

Nå prøver jeg bare å rette meg selv opp i 90 graders vinkel igjen. Skape en mest mulig god hverdag, og et bra liv for meg og mine døtre. Og min X-mann ønsker jeg alt godt, det gjør jeg oppriktig. Og jeg håper en ny kvinne kan gjøre han lykkelig igjen, få han varm av følelser, tilfredsstille alle hans behov. Både mentale, fysiske, og materielle, for det klarte tydeligvis ikke jeg.

Nå har jeg hengt et nytt og vakkert dørskilt på døra vår. Der er det 3 navn risset inn. Og når jeg kikker på det hver dag jeg kommer hjem fra jobb, så slår det meg. At jeg en dag håper det kan stå ett nytt navn til der. Så vi blir 4 igjen....”

Hilsen gjesteblogger Cecilie