Du vet den lille djevelen som snakker oss selv ned hele tiden? Det lille fugleskremselet noen kaller “styggen på ryggen” som hele tiden knager i ørene på veldig mange av oss kvinner? Kjenner du han?

Han har vært på hyppige besøk hos meg om dagen og mast noe voldsomt. Han har skapt konflikter i troen jeg vanligvis har på meg selv og hva jeg egentlig skal bruke dette livet på. Er det alderen som spiller oss et puss?

Jeg blir så sliten når jeg lar denne stemmen ta for mye plass og dirigere meg i ulike retninger! Hvordan skal vi bli kvitt den en gang for alle? Jeg har jobbet mye med meg selv de siste 10 årene. Både for å få balanse i meg selv, men også mere ro.

Det jeg ser er at om jeg ikke trener, ikke har forutsigbarhet i hverdagen….da kommer den stemmen krypende oppover ryggen og setter seg på skulderen som en evig kaklende høne. Hele dagen kakler den og forteller meg alt jeg egentlig ikke ønsker å høre.

Fordelen med å jobbe seg gjennom slike prosesser er at en lærer seg noe verktøy for å komme videre og nå velger jeg kalle slike perioder for ladedager. Jeg stopper alt og lar stemmen romme meg, lytter til den og snakker med den.

Høres helt koko ut, jeg vet, men det er den eneste måten jeg får til å IKKE la den vinne. Jeg slipper den til, rir stormen av SAMMEN med stemmen og tar grep. På grunn av pollen har jeg ikke fått trent i skogen som jeg liker, og vet gjør mye for meg, men fra mandag morgen tar jeg grep.

Årets pollensesong er en sagablott for Østlandet sin del og nå er det opp på hesten igjen. Trene hver morgen og minne meg selv på at alt er bra nok. Jeg skal ikke vinne noe, kroppen skal kun trimmes fordi da får ikke Styggen på ryggen eie mine tanker. Det er min løsning….hva gjør du for å unnslippe tankekjøret som tidvis kommer?