Det er tidlig morgen og i de tusen hjem er det mange som stresser nå. Nystrøkne klær skal på, frokost på et nydelig dekket bord skal spises og venner skal samles. Familie. Is skal spises, tog skal heies fram og hele landet feirer. Gratulerer så masse med dagen kjære leser!

Jeg sitter enda i morgenkåpen mens datter sminker seg på badet. Min kjære egentlig russefeirende sønn valgte en sen start på dagen (han har takket nei til hele russetiden på grunn av idrett) og det er ro i heimen. Jeg strøk to skjorter i går og et bunadskjørt. Mine klær får vente litt til.

Fordelen med å få store barn er at de fikser det meste selv, men jeg synes, siden jeg ble singel, at disse dagene er vanskelige. Jeg finner liksom ikke min egen rutine på pynting av hus og heim. Tidligere stod vi skikkelig på frem  mot 17 mai, mens det nå er mer ro over det hele. Jeg liker roen.

Gjør det meg til en dårligere mor?

Jeg stresser ikke med et nypyntet hus og masse ståhei. Jeg feirer vel uansett om ikke huset er stivpyntet og frokostbordet ikke får plass til maten fordi det er så mye greier på det? Jeg synes det har tatt helt av og blitt et maraton i hvem som feirer mest og da tenker jeg ikke i feiringens ånd, men hvordan ting ser ut. Det ytre styrer for mye og jeg blir møkk lei av all fasadespillet.

Jeg blir trassen.

Jeg ser bloggere som stivpynter frokostbordet og ære være de for at de orker og liker det. Men det gjør at de som velger bort å la det ytre styre ofte får tanker om det en selv gjør er dårligere. NEI, det er ikke det. For det er ikke hvordan ting ser ut som er viktig, det er hvordan en har det og velger å feire.

Jeg er glad, jeg har det bra (tross en noe stiv rygg etter behandling i går hehe) og gleder meg til å se familien i dag. De har sikkert pyntet litt der de bor i Drøbak men det er samværet som er viktig. Samtalene. Ikke hvordan en ser ut. Når jeg vokste opp var ungdommen heldig om de fikk bunad. I dag er en nesten ut om en ikke har det. For et press og for et sirkus, sånn egentlig.

Pengene styrer oss og den ytre fasaden. Blir en gladere av å la seg jage etter det perfekte ytre? Nei, det er min oppfatning. Men det betyr ikke at jeg ikke feirer dagen, for det gjør jeg. Men bevisst på min lille trass mot å la det ytre styre. Det er samtalen rundt bordet, at den er ekte og dedikert, som er viktig. Ikke hvor mange nystrøkne flagg som står og vaier inkludert nykjøpte stearinlys som knapt får brent før de må blåses ut.

Jeg slår et slag for det vanlige. At en er bra nok uansett.

Gratulerer så masse med dagen og kos deg akkurat sånn du ønsker å feire. Med eller uten is. Med eller uten det perfekte frokostbordet. For meg blir det fokus på samtalen å møte mennesker med mer enn bare et hei.