Når jeg nå skal jobbe selvstendig, som jeg selv har valgt, er det så mange muligheter og jeg skal virkelig ta et dypdykk i meg selv for å sjekke hvordan jeg vil jobbe og med hva. Jeg vet det blir digitalt, jeg vet jeg skal holde kurs, webinarer, intervjue mange spennende mennesker, men så er det å lande på hva det skal være?!! Jeg vet jeg elsker å jobbe med mennesker og utvikling. Gjerne kvinner som vil noe og trenger påfyll for å komme dit. Både faglig og medmenneskelig påfyll. Jeg har funnet meg en mentor som skal hjelpe meg å sortere disse tankene og onsdag, torsdag og fredag denne uken går med til å utvikle planene for neste år.

DET ER SÅ SPENNENDE!

En mentor er, slik jeg ser det, viktig å ha i en slik prosess, for at kursen stakes ut riktig, ballene landes i riktig rekkefølge og ikke minst at det jeg skal lære bort skaper verdi for de som skal på kurs. Nå snakker jeg ikke kun om kursing innen sosiale medier, for det har jeg gjort så lenge, men nye kurs. Kanskje noe for Kvinner som våger? Det er jo der hjertet mitt ligger og det jeg virkelig brenner for.

Jeg har lært en ting, etter mange år på nettet, og det er å ikke dele hele planen dag en. Skrive litt og litt, utvikle mens jeg holder på og dele raust fra veien mens den lages. I skrivende stund er den store Mac-maskinen min plassert på kjøkkenbordet, siden min nye kontorpult ikke er klar før om en stund. Ungene kommer til klikke siden den står midt i matfatet og den er ikke liten liksom. Se bare her:

Sånn får det bare bli i en overgangsfase, og det stresser meg ikke nevneverdig. Men jeg kjenner meg selv, jeg hater når det ikke er orden og ledninger ligger overalt. Det går ikke, sånn er det bare. Men en liten stund får være helt ok, tenker jeg. Det skal ikke stå på det, liksom. Det finnes større problemer i verden, for å si det sånn.

I dag er det siste lunsj med den herlige gjengen på Dynamic People. Det blir vemodig, men skravlekaffe er allerede booket inn med daglig leder Trine Lise som er en kul dame. Hun er bare rå på alle måter. Startet selskapet sammen med to andre grundere og nå er de 12 stykker. Minus meg da, som hopper av skuta for å jobbe digitalt. Det er jo det jeg elsker, selvom jeg har lært ekstremt mye av gjengen i Tollbugata. Både om deres arbeidsmetoder, salg og ikke minst om meg selv.

Hele livet er en læringskurve og vi alle er i stadig utvikling. Jeg hopper alltid gledelig fra 10 meteren om jeg ser vannet under meg, og nå er jeg midt i svevet. Det føles godt og riktig. Mange ville nok hatt lettere panikk og et pendlerbekjentskap sa i dag jeg var tøff. Ja, jeg er kanskje det, men jeg har jammen meg tenkt å gjøre det meste ut av dette ene livet jeg har på denne jorden. Ikke sitte å angre på gamlehjemmet og tenke på alt jeg burde ha gjort. Da er det sannsynligvis for sent.

Er det ok å blogge som dette? Litt hver dag om akkurat der jeg er nå. Du er jo med på å forme denne reisen også, som leser av denne bloggen min. Tusen takk!!! Lag deg en super dag!