Det er tidlig morgen og jeg er oppe før hanen galer. Jobben kaller, og søvnen har gjort underverker etter en knallhard treningsøkt i går kveld. Alenetid på sofaen før dynen ropte etter meg før klokken ble 22 roet hjernen og jeg fikk igjen lest over alle kommentarer som har kommet de siste dagene.

Jeg er så takknemlig og ville gjerne skrive et eget innlegg om det. Når en har blogget i over fjorten år har disse sidene inneholdt mye. Alt fra kunnskap om sosiale medier, min hverdag, mine opp og nedturer. Mye av det siste. Jeg har valgt en personlig tvist på det meste jeg skriver og igjen er det det som treffer mine lesere. Og jeg setter så stor pris på dere. Alle sammen.

Flere har fulgt meg og heiet i mange år, og jeg føler jeg kjenner mange av dere. Via Instagram, Facebook eller Snapchat. Dere melder meg, heier på meg, sier jeg inspirerer dere og ingenting gleder meg mer. Virkelig. De som ikke lever et liv på nettet, som meg, forstår ikke dette og mange forstår heller ikke hvorfor jeg velger å være såpass åpen og vågal som jeg faktisk er.

Jeg gjør det fordi det gir meg noe og etter år med utvikling så har jeg akseptert at det er en del av min personlighet. Jeg er en deler. Ferdig.

Jeg liker å inspirere andre, jeg digger å dele tanker med andre og jeg elsker å skrive. Det siste hadde jeg aldri trodd jeg skulle skrive, men jeg gjør det. Sånn virkelig. Jeg går med en bokdrøm og en dag kommer den. En bok om mine tanker og prosesser, hvordan jeg har jobbet på detaljnivå med meg selv helt siden et KK intervju for mange mange år siden.

Den gangen skulle jeg skrive fem positive og fem negative sider ved meg selv og jeg kan love deg at fingrene ikke fløy over tastaturet, som nå. Prøv selv, det er ingen enkel oppgave om du virkelig ønsker å gjøre det helhjertet, som jeg alltid velger.

Jeg klarer ikke noe annet enn det ekte og ærlige, spillet får andre drive på med. Men å svare på overnevnte spørsmål var ikke enkelt og det gjorde noe med meg. Jeg ble trist på mine egne vegne og faktum ble at jeg kjente meg selv egentlig ganske dårlig. I åresvis hadde jeg kun tilpasset meg og ikke tatt gjennomtenkte valg og så selv at noe måtte gjøres. Å leve et liv som peoplepleaser er slitsomt og ikke noe jeg anbefaler noen.

Erfaringer gjør en rikere og vanskelige perioder vil alltid snu. Det ser jeg nå, selvom en alltid må gjøre jobben selv. Og ønske om endring må trenge seg frem av de rette årsakene for ellers faller en fort av. Skape ro og rom til en selv og ens egne tanker. Vesentlig for alle og ihvertfall for meg.

Men skal ikke skrive så mye mer enn takk. Setter så stor pris på kommentarer. Det eneste spørsmålet er hvor ofte jeg skal blogge eller om jeg kun skal sende ut mail på søndag? Mening om det? Hva synes du?