Det er rart hvordan menneskehjernen er laget. Hvordan vi kvinner automatisk søker ut og spør  alle andre om råd. Søker, spør og undrer oss, når svarene egentlig befinner seg i oss selv. Dette er noe jeg hører veldig ofte, i hvertfall fra spirituelle rådgivere, at svarene finner du om du lytter godt nok. Lytter til hjertet og der ditt engasjement ligger. Mange vil si svada, men det er faktisk mye sannhet i det. Når lyttet du sist til deg selv?

Med kunnskap og erfaring som voksen så ser en at det er mye sant i dette. Uansett hva gode venninner eller rådgivere sier så er det til syvende og sist opp til en selv. Det er jeg som må bestemme meg, virkelig ta grep og gjøre endringen. Venninner og andre er sparringspartnere på veien og dermed en viktig del av reisen. Men de definerer og former den ikke, det må jeg gjøre selv.

Litt sånn som på bildet har jeg vært i alle år. Over alt, i mange ulike farger og fasonger. Kjapt latt meg inspirere til å endre kurs og mening, vært usikker på prosessen og ikke minst meg selv. Derfor har valgene ofte blitt halvveise. Alt handler til syvende og sist om meg selv, mine svar til meg selv og ikke minst bestemme meg for noe å gå for det. Satse på en ting, ikke hundre.

Er du ikke enig?

Uansett hvor mye jeg spør andre så lever de ikke mitt liv. De kan hjelpe å sortere, forstå og muligens øke min kunnskap, men valgene må jeg selv ta og stå for. Jeg må selv gjennomføre og ta ansvar for mitt liv. Aldri før har vi brukt flere coacher eller samtalepartnere, og blir vi klokere? Kommer vi nærmere kjernen? For min del har jeg kommet dit hen på reisen at jeg finner noen svar, men jeg forventer ikke alle svar på en og samme dag.

Lag deg en fin kveld. Min endte i hos en venninne som trengte en samtalepartner. Jeg kaller meg sorterer fordi jeg går i hva skal vi så  gjøre med dette modus. Hvordan skal vi løse klumpen i magen her og nå? Hvorfor lar du deg trykke ned og hva kan du gjøre imorgen for at det ikke skal skje igjen? Jeg blir en som lytter og prøver å sortere. På vegne av andre. Men svarene for hennes del må hun finne i seg selv.

PS DET BLIR PILGRIMSTUR! Mer om det imorgen. En uke i juni, er ikke det fint å starte med? JIPPI!