Det er tidlig juni og sommeren er et faktum. Jeg kjenner meg yr, glad og mye i livet er på plass. Koser meg på jobb, herlige stunder med gode venner, har hatt en super vår og vinter med flotte reiser. I det store og   hele, sommeren startet perfekt.

Jeg er en ivrig bruker av sosiale medier og tester alle selv før jeg tar de i bruk for kunder. You can´t do the talk before you do the walk. Sånn tenker jeg. Snapchat har jeg brukt lenge og har åpen profil. Det vil si at alle kan se min mystory, hvor bilder blir liggende i 24 timer, men jeg har nå måttet sperre slik at kun venner jeg velger å legge til skal kunne sende meg privatmeldinger. Det kommer tidvis mye ymse og ikke alle våre landsmenn har rene tanker, for å si det mildt.

Jeg fikk i juni flere meldinger fra en kar med et noe uvanlig fornavn og det var grunnen til at jeg begynte å legge merke til han. Et navn jeg aldri hadde hørt før. Det kom meldinger et par ganger i uken og en del bilder fra ulike treningsturer. En flott mann.

En dag skrev jeg tilbake og da var chatten fort i gang. Han var på, fremoverlent og sjekket meg opp etter alle kunstens regler. En svært oppegående mann med "alt" på plass i livet. Nyseparert, bodde i en by et godt stykke unna meg, store barn, lederstilling i et relativt stort selskap og en vanvittig fin humor.

Jeg falt nesten før jeg møtte han. 

Jeg ble først invitert på middag i Oslo. Han kom flyvende inn for møter og var fort en veldig spennende samtalepartner med mye erfaringer fra både jobb- og privatliv. Samtalene vi hadde var de som appellerte til meg, for sjelden har jeg snakket bedre og følt meg mer sett av en mann. Alt var virkelig så bra som det kunne bli veldig tidlig. Nesten for godt til å være sant.

Nå vet jeg at det var nettopp det.

Lureriet begynte allerede ved møte nummer to, hvor vi skulle være flere dager sammen i hans by. Gledet oss, lagt planer for oppholdet og jeg var helt i fistel. SÅ morro! Sommer, sol og en megaforelskelse på trappene.

Dette skulle det mye til å toppe.

Plutselig måtte han i et viktig møte i en annen by og kunne ikke være sammen med meg på hotellet mer enn den første natten. Han måtte dra hurtig avgårde og skulle melde meg masse underveis. Der ble jeg sittende med hendene i fanget, lettere sjokkert og ganske satt ut. Hva skjedde nå egentlig? Jeg ble lei meg men prøvde å være den forståelsesfulle snille som bare ville han godt. Alene med masse planer og ingen å gjennomføre dem med.

Slik fortsatte det og hver gang vi hadde planlagt noe så ble fire planlagte dager til kun en eller en og en halv dag. Mange merkelige forklaringer som jeg i ettertid ser utspringet og grunnene til, men ikke når jeg som nyforelsket stod midt i det. Jeg ønsket så inderlig å tro han, for når vi var sammen var ALT fantastisk.

Ting begynte for alvor å skurre når vi to måneder inn i vår relasjon fortsatt omtrent ikke hadde tid sammen. Kun dager her og der. Jeg kjente at jeg dabbet mer og mer av, begynte å få en vond følelse i magen og  detektiven i meg våknet. Jeg måtte finne ut av ting og dermed begynte søken etter forståelse og svar. Og jeg fant mye, enda mer enn han i dag vet nå som alt er avslørt, på alle måter.

Fortsatt gift, bor med sin kone, ingen av reisene fortalt til meg stemte med virkeligheten og omfanget av løgnene er så graverende og utspekulerte at jeg fortsatt er helt nummen. Klare psykopatiske trekk, og så planlagt og velregissert at jeg nesten ikke har ord.

Mailer hvor jeg ble fortalt at han stod i megakrise med nestendødsulykker på jobb, hvor han egentlig var på ferie med kone og barn. Jobbturer til Afrika med omfattende melkeruteflytider, hvor alle tider stemte når jeg sjekket, mens han egentlig var i hjembyen med familien. Ferie med meg i Spania som ble avbrutt fordi "ekskonen" kalte han hjem pga dødsfall i familien. Ingenting var sant. Og det er mye mye mer enn nevnte episoder.

Ille. Dette er bare toppen på kransekaken. 

Jeg kommer aldri til å henge ut mannen. Det er svært få som vet hvem han er, siden jeg har holdt alle kort tett til brystet og ønsket ikke å dele denne forelskelsen med andre enn mine aller nærmeste. Mine barn har truffet han, mine nærmeste venner og hele familie min visste om oss. Jeg er sjokkert men fattet. Jeg var mye lei meg den siste måneden og har liksom "stresset" fra meg. Om det kommer en reaksjon fremover vil tiden vise. Men jeg er mer sint enn trist. Kjenner ingen tristhet for andre enn hans kone og barn som må leve med alt dette kaoset det medfører å ha en psykopat i hus.

Går det virkelig an!?

Tydeligvis. En av mine grunnverdier er ærlighet, og derfor er omfanget av dette ubegripelig. Han er avkledd for alle rundt seg og starter nå en tung reise med å finne ut hvordan livet hans skal se ut. Jeg sa på telefonen til han i går: Hva ønsker du talen skal fortelle i din begravelse? Hvem ønsker du å være for de rundt?

Jeg har tråkket opp halle livet.....heldigvis har jeg mer igjen. Jeg meg sterk. I dag fosser blodet rundt i kroppen, men jeg lander nok snart. For uansett om en faller eller stuper fra 10 meteren så vil en alltid lande. Garantert. Fallet kommer, men alt handler om hvordan en reiser seg. En ting er allerede sikkert, jeg er oppe på hesten igjen.

Hilsen en kvinne som alltid våger, men ofte ender med noen mageplask. Det beste ved det er at disse mageplaskene alltid forsvinner, blir kanskje kun noen sår på livets vei. Dette skal jeg klare fint, men dagens ord blir vel å alltid sjekke litt mer bak fasaden og ikke ta alt for god fisk. Jeg pleier virkelig ikke å la meg lure på denne måten, så dette ble sommerens læring for meg. For en kan faktisk velge å se på tingene som læring og droppe både redselen, frykten og ikke minst bitterheten. God søndag.