Barnet

Vi har alle en barndom, en bakgrunn, en historie, et sted vi kommer fra. Se for deg den lille jenta/gutten som vokser opp, akkurat der du gjorde med de du hadde rundt deg, og så se frem til i dag. Hvordan har du ivaretatt den lille jenta/gutta i voksen alder? Ser du opplevelsene du kan ha hatt og hvordan de kan prege deg i dag?

Jeg ser en liten jente med enorm livsgnist, et enormt behov for å bli sett, bli akseptert og godtatt for den hun VAR uten at hun hadde noe kjennskap til hvem hun selv var og hva hun stod for. Hun søkte utenfor seg selv for aksept og gikk ikke i seg selv for å søke endring eller skape et trygt sted i sitt indre. Ikke visste hun hvordan hun skulle ha disse samtalene med seg selv og ei heller skjønte hun verdien av de. Hun spurte aldri seg selv noe, bare tilpasset seg og godtok.

Tenårene

Prestasjonen var vesentlig, viktigere enn JEGet. Hva en gjorde, hvilken utdannelse en tok og at det var dette som skapte en. Det var en tidlig blitt lært opp til og den nå litt større jenta gikk i opprør mot den lærdom barndommen ga henne. Hun ville ikke skoleres, hun ville ikke MÅTTE gjøre noe, hun ville styre selv. Det ble en hard læring i det voksne liv, men samtidig ser en som voksen at valgene en tar gjennom livet er mye preget av det en tar med seg fra barndommen.

En blir ikke noe uten en utdannelse. Dette skulle tenåringsjenta motbevise til det kjedsommelige og klamret seg fast til alt som kom hennes vei. Forsatt med en oppmerksomhetstrang som ikke var helt akseptert og vanlig, men uten en trygg grunnmur i sitt indre ble det denne kampen hun måtte gjennom. Tredje klasse i gymnaset ble flagget heist da hun valgte å slutte midtveis i året. Jeg går ikke på skolen lenger var beskjeden de hjemme fikk. I det indre en seier, "kampen" var "vunnet", uten at en tenkte over konsekvensene. En bare levde for å tilpasse seg. I et evig oppgjør med seg selv og det som var forventet.

På vei til å bli voksen

Jobbe kunne hun og hun kunne jobbe mye. Fire jobber på en gang på det meste, og det stod ikke på kreativiteten og utført arbeid. Med gode resultater kom og aksepten, men bare synd den aldri nådde helt inn. For uansett hvor hardt hun jobbet, og hvor mye en arbeidet, så hadde en ikke den "viktige" utdannelsen. Den alle andre hadde, som gjorde de til noe, som gjorde at de tilhørte den viktige klanen, som den unge jenta aldri fikk være en del av.

I jakten på menn kunne hun ikke strekke seg etter de med utdannelse for der kunne hun ikke matche. Dette trodde hun utifra sin egen bakgrunn. Hun likte de som fikk til noe, de som hadde løven i seg og likte å skape noe. Tilfeldighetene gjorde det til at disse var av kjent karakter.

Møte med barnet

I en alder av 28 år føder denne energiske jenta sitt første barn. På  mange måter blir dette et møte med seg selv som liten. Et ønske om å etablere et forhold til din egen barndom og sin egen bakgrunn. Skape verdier hos sitt nyfødte barn, en visjon om en fremtid og hvem dette lille menneske skal få vokse til som. En indre søken starter i det små, men er forsatt ytre styrt etter jaget å bli sett. Hun skjønner ikke at jaget utenfra aldri kan mette det utrygge indre, det tar en del år å komme dit at brillene får rene glass.

Hun visste hun må se barnet. Skape en trygg selvfølelse med ro og trygghet, og dette starter en prosess. En prosess etter søken, etter svar og etter kunnskap. Bøker leses og parallellt med kunnskapen øker bevisstheten om at JEGet er viktig. Hun må ha det bra for at de rundt henne skal ha det bra.

Alle mener noe om henne i det bloggen vokser. Hun blir mye sett, men er forsatt like indre trist. Nå er jeg der, ytre sett, men likevel har jeg det ikke bra!? Hva skjer? Jeg er så annerledes, hvorfor finner jeg ikke ro nå, hvorfor kjenner jeg ikke lykke? Hvem er jeg egentlig og hvor vil jeg?

2013

Det bråstopper for den ellers energiske livsglade jenta. Alt rakner rundt henne og hun må ta grep. Om livet, om veien og hvem hun ønsker å være. Ny kunnskap må på plass, nye spørsmål må besvares og hun bestemmer seg for at NÅ er det tid for henne. Hun skal se bakover for å skape seg indre fred. Bruke tiden godt og sakte men sikkert finne gleden i sitt indre. Ha det godt med seg selv, hver dag, uten at det er ytre styrt.

Samtaler, bøker, nye samtaler, nye mennesker. Hun rydder i det ytre og rensker alt ned til beinet. Omgir seg med de hun vet hun kan stole på og som vil henne godt. Fokus på ro. Fokus på kun de få tingene som gjør henne glad. En og en ting, ikke bygge Rom på en dag, som før. Hele tiden i tråd med det indre og følelsen av at dialogen med det indre er viktig. Den er vesentlig.

Målet

Kommer vi noen gang i mål? Vet vi om vi er på riktig vei? Den indre dialogen med seg selv er ihvertfall vesentlig og en er alltid på vei. Det er en viktig konklusjon og dette skal jeg reflektere mer over i tiden som kommer. Hvorfor er vi mennesker så flink til å viske oss selv ut og ikke se hvor viktig det er at vi har det bra på innsiden for at livet skal oppleves balansert?

Takk for at jeg får dele min tanker med dette internettet, med denne bloggen som nå er 14 år gammel. Jeg er ikke så opptatt av at du ser meg men setter stor pris på at du leser mine tanker. For kanskje kan min vei bidra til bevissthet hos noen andre? Hos deg? At DU er viktig. At det er viktig hvordan akkurat DU har det i dag og ikke minst det å glede seg over de små tingene. En evig reise, men og en spennende en.