Det er høst snart, selvom sommeren endelig kom til Drammen og vi nyter 25 varmegrader på Østlandet. Ungene har startet på skolen, hvor "minstejenta" går 10ende og eldstemann skal for første gang svinge seg på videregående. På toppidrett fotball. Det er helt klart nye tider med enda mer trening.

Jeg har skikkelig problemer med å godta/innordne meg med det faktum at de blir større. Eldre. Mestrer det meste selv. De trenger meg ikke i den grad lenger og det er skikkelig uvant. Jeg må finne noen andre jeg kan skjemme bort merker jeg kommer krypende på ei fjøl.

- Skal du bort i kveld mamma? Jeg kan lage middag jeg.

Jøss. Takk!

Jeg får ikke til dette jeg, å slippe de. Jeg må jobbe med meg selv hver eneste dag for ikke å kalle de nuskeluske eller snåkus som har vært kallenavn siden de var små.

- Kutt ut mamma, snakk til meg som jeg er voksen! Jeg orker ikke høre på det barnepratet ditt nå.

- Mamma, MÅ du prate hele tiden? Jeg kan tenke selv!

- Hvorfor må jeg rydde hele tiden? Det er mitt rot, ikke ditt.

- Hvorfor må jeg tømme papirsøppelet akkurat nå, du kan vel gjøre det selv hvis du MÅ ha det gjort nå?

- Mamma, MÅ du skifte helt personlighet når jeg får venner på besøk?

Stønn.

Men så, helt ut av det blå, skjer det noe som velter tenåringsuniverset. Verden ble litt fort voksen og ting skjedde litt for fort, eller uventet. Tenåringen blir overrasket og reagerer ikke fort nok. Da. Da er mamma som en trygg havn å kaste anker i. Skikkelig god å ha, krype inntil og søke trygghet hos.

Jeg lever for de stundene. Og de få klemmene. Når ble en for voksen for klemmer? Jeg håper det er en fase de vokser fort fra. Jeg elsker lange gode klemmer og ikke minst lukte på skinnet. Ikke spør, jeg er over snittet opptatt av lukt. Har en ekstrem luktesans.