Det er svingningene som er vanskelige. Plutselig har en energi og føler en kan løfte himmelen, for så i det neste sekund føle at sofaen skriker etter en. En er helt tom. Hva er det egentlig kroppen prøver å fortelle en?

Sier den ro ned?  ( Jeg er jo så rolig som bare det) Sier den tren mer? ( Jeg gjør litt hver dag men med lav puls pga medisin) Sier den vær sunnere? ( Jeg har jo endret nå, prøver så godt jeg kan å gjennomføre)

I morges satt jeg ved frokostbordet og følte jeg hadde verden for mine føtter. Alt var lyst og fint, jeg gledet meg over dagen og nøt stunden for meg selv med kaffekoppen. Sønn og datter kom innom, datter ivrig fordi hun skulle ha sin første "arbeidsdag" hos mamsen, hvor moppen skulle være hennes beste venn de neste timer.

Avsted dro jeg for å møte dagens møter. Med masse energi.

En spiser riktig. En drikker nok vann. En stopper opp og tar pauser samt beveger seg rundt i kontorlokalet. En pulsklokke piper plutselig "Tid for bevegelse" så der røyk unnskyldningen for ikke å bevege torsoen.

Et sted rundt klokken ett daler energien. Jeg kjenner tåken legge seg over øynene, merker lysten til å bare stenge alt ute kommer krypende. Orker nesten ikke stemmene i lokalet men forsetter med mitt som om ingenting skjer på innsiden.

Karrer meg ut i frisk luft og drar inn i dype åndedrag. Prøver å kjenne etter hva som skjer men forstår det ikke. Jeg er bare tom. Helt tom. En telefon til en venninne og en invitasjon om å komme bortom frister mer enn alenetid på sofaen, så innkjøpt middag bytter stue.

Energien er tilbake i en times tid før jeg kjenner batteriet tømmes igjen. Hva er det med kroppen min for tiden? Jeg vil ha fri. Fri fra denne matthets-følelsen som tidvis kryper innover meg. Jeg vil føle energi og gnist....og mest av alt være Trine igjen.

Hilsen lei. For nå er jeg lei.

Imorgen er en ny dag.

Dagens heiarop til meg selv: Jeg unngikk gotteriskålen. Trampeklapp. For to uker siden hadde jeg slukt det jeg kom over.