Den setningen hører en mye i løpet av et liv. Tenk over det, hvor mange ganger hører du den kanskje i løpet av en dag? Om ikke akkurat den ordlyden jeg har skrevet, men noe i den retningen. Igår hadde jeg en lang lunsj med en god venninne og vi har begge ting vi går igjennom for tiden, ergo MYE å prate om, mange verdensproblemer å løse.

Men vi var begge enige om en ting: smalltalk er SUPERSNORK. Tenk over det akkurat nå der du sitter....hvor mange samtaler om egentlig ingenting har du hatt allerede i dag? Jeg sier ikke dette for å være uhøflig, jeg setter bare spørsmålstegn ved det. Vi står over pulten og prater om hverdagen til gud og hvermann. Utleverer hva vi gjorde i helgen og formidler historier. Hele tiden. Barna ditt og mannen datt, venninnen ditt og sladder datt. Ikke noe ondsinnet men jeg velger å kalle det hverdags-pjatt. For du er vel enig i at det er pjatt?

SÅNN føler jeg meg når folk snakker om ingenting. Hva du gjorde i helgen bryr jeg meg faktisk fint lite om. Hva du skal i kveld bryr jeg meg enda mindre om. Men kom til meg og snakk om de viktige tingene. HVORDAN HAR DU DET? Sånn egentlig. Jeg vil bli kjent med deg, ikke sladre vekk dyrbar tid på pjatt.

Det er jo ikke alle en treffer på sin vei en skal bli gode venner med eller ha en dypere relasjon til, og derfor tar jeg meg til rette og ekskluderer slike mennesker fra mitt liv. Det tapper meg for energi og det er mulig det gjør meg overfladisk eller noe. Men jeg orker det bare ikke, får elveblest av det og tar meg i så sjekke hva klokken er. Jeg vet hverdags-pjatt er en stor del av manges liv, men ikke mitt. Hva gjør det  meg til? En som vet å verne om min energi og ikke ødsle den ut til Gud og hvermann. Tar jeg ikke bare vare på meg selv da?

Men tenk over det neste gang du står i butikken og nabokjerringen kommer bort for å slå av en prat. Sier ikke at enhver samtale skal inneholde substans men jeg kan gå med solbriller i butikken for å tidvis slippe disse samtalene om ingenting. Hva nabodama skal ha til middag eller hva sønnen hennes gjorde i barnehagen i dag....betyr fint lite for meg. Jeg orker ikke høre om det og jeg bryr ikke motparten med trivielle historier fra min hverdag.

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke har markeringsbehov på noe vis og det er ganske deilig. Jeg liker det. Men er forsatt ikke redd for å mene noe og nå vil jeg hverdags-pjattet til livs. Det tar tid med smalltalk og det spiser opp tid. Tid jeg ønsker å bruke på konstruktive samtaler om viktige ting. Er jeg helt på jordet nå?