Stillstand skaper rom for ettertanke og alle mennesker trenger det tidvis i en travel hverdag. Først når det er stille hører en hva kroppen og sinnet prøver å kommunisere til en. Viktig. Det gir balanse og skaper styrke i ens indre. Det siste året har jeg sett viktigheten av å utvikle meg, se fremover med nye øyne og ikke minst med briller som gir meg riktig fokus. Hva er det som tapper meg for energi i hverdagen? Hva er batterislukerne, og gjør jeg nok for å rense de bort? Til syvende og sist handler det vel om å sette grenser for en selv og tørre å stå i de. Bli kjent med seg selv og styrke sine svaker sider.

En av mine svakeste sider er å sette grenser for meg selv. Si nei, rett og slett. Jeg lar meg lett rive med og lar meg derfor lett "utnytte". Motpart mener ikke alltid å utnytte, alt handler om meg og egen kommunikasjon. Vi mennesker ser ikke alltid det, at det meste handler og speiles tilbake til oss selv. Det er noe vi kommuniserer feil som ofte gjør at kursen ikke går dit hen en opprinnelig skulle ønske. Forstår du hva jeg mener? Så, hva gjør en med dette?

Jeg lytter. Av og til glemmer jeg det, men heldigvis har jeg lært meg selv å kjenne såpass at jeg merker når energien går opp ti hakk og kommer i ubalanse. Jeg sover dårlig, slurver med de tingene som er viktige for meg (helse og fysisk aktivitet for eksempel), tar ikke vare på meg selv rett og slett. Mister fokus og mister hodet litt. Da er det ofte noe som tar energi fra meg, fokuset er ikke riktig.

De siste dagene kjente jeg dette og forstod ikke tegnene med engang. Spurte ikke kroppen hva den prøvde å fortelle meg, forsatte bare i samme spor. Men i går kveld lå jeg og reflekterte over tingene jeg står i akkurat nå. Hadde den viktige samtalen med meg selv om dette jeg stod i var riktig og hva det ga meg. Hva jeg ville med det og hvor ville jeg?

Svaret var ingenting. Det ga meg fint lite og det må jeg kommunisere. Ikke forvente at folk rundt meg skjønner det av seg selv. JEG må sette foten ned, JEG må si hvordan jeg vil ha tingene, og ikke minst tørre å takke nei hvis det ikke er riktig. Riktig for MEG. Når man hele tiden lar seg styre av andres behov så går man tom. Og man føler seg utnyttet. Når man ikke setter tydelige grenser som motparten ser og forstår, så vil de tråkke over den. Rett og slett fordi de ikke ser grensene dine.

Det er så farlig å bare kjøre på, ikke tenke seg om, og jeg gjør det altfor lett. Idag gikk jeg lang tur i skogen og forsatte samtalen med meg selv. Det kom noen tårer fordi jeg blir glad når jeg ser meg selv i nye lys. Ser at jeg blir bedre på områder jeg tidligere bare kjørte på. Det kalles vel utvikling og økt bekjentskap med ens indre reise.

Jeg fikk en melding fra en bloggleser etter mitt forrige innlegg om skapertrangen. En setning. Kun det. Den setningen satte igang skapertrangen i meg igjen og derfor må jeg takke for at du leser dette. Jeg digger at jeg har denne bloggen og faste lesere som genuint bryr seg. Kanskje er det en mening med at du følger meg og leser det jeg skriver? Kanskjer er det noe du skal lære om dine indre prosesser? Kanskje søker du etter stillstand og indre balanse? Aner ikke, men håper mine valg på livets vei kan gi deg noe. Jeg er en person som liker å dele og denne bloggen er min reise gjennom livet. Akkurat nå skriver jeg med solnedgang foran øynene og låten under på ørene. Et helt nydelig øyeblikk, som jeg verdsetter.

Ha en fin kveld, håper du har det bra akkurat der du er og finner den balansen du trenger for at hverdagen er bra. Anbefaler Bikram yoga, det satte igang mye for meg. Sett på sangen og les en gang til. Eller del om det ga deg refleksjoner som betydde noe for deg i dag. Tusen takk.