Noe av det beste med livet. Valgmulighetene. Valg til å velge hvilken retning som passer for hver og en av oss, uansett hvilken situasjon vi befinner oss i. Noen av valgene vi må forholde oss til kommer uforberedt på oss, og kanskje må en søke hjelp for å finne riktig svar, men til syvende og sist er det ditt valg som gjelder og du selv som må leve med det. Ditt ansvar. Hvert eneste valg du tar.

Mennesker er dårlig til akkurat det. Ta ansvar. Med en gang krisen er over oss er vi alle fæle til å lete etter syndebukker. Noen vi kan ansvarliggjøre for denne  situasjonen vi plutselig befinner oss i, og vi inntar lett offerrollen. Vi ser på oss selv som ofre og tar ikke ansvar for den gitte situasjon. Kjenner du setningen "det var hans/hennes feil at dette skjedde" eller " hvis ikka han/henne hadde gjort som de gjorde ville jeg ikke befunnet meg i denne situasjonen"?

Dette er typiske tanker vi mennesker gjør for å forenkle hverdagen. Men du har selv valget om å endre tankene helt, tenke på en annen måte. De aller fleste kunne lært mye av å snu det hele på hodet og se sin egen rolle i alle situasjoner. Jeg lever etter det mottoet. Se meg selv og hvordan jeg kunne endret situasjonen ved å opptre på annet vis. Men viktigst, slik har det ikke alltid vært. Jeg har tatt et bevisst valg med å se meg selv først i alle situasjoner. Både for å bli bedre kjent med egne handlingsmønster og ikke minst ta ansvaret selv. I alle valg en står ovenfor er det flere valgmuligheter.

Ta en skilsmisse, for eksempel. To mennesker går fra hverandre og av mange ulike årsaker skjer dette. Men noe stemmer ikke i forholdet siden den er et faktum. En av partene, eller begge, har funnet ut at dette er ikke veien en ønsker å gå sammen lenger. Vi kvinner leter da ofte etter feil, syndebukker til hvorfor dette skjer, om mannen er den som ønsker å gå. Ser ikke seg selv i situasjonen og bidraget en selv har gjort til at dette skjer. Vi har alle valg og det er dette innlegget handler om. Det er sjelden en skilsmisse kommer om alt er som det bør være.

Men uansett så har en valg. En kan velge hvordan en ønsker å håndtere det og ikke minst hvor lenge en ønsker å dvele ved det. En kan fort bestemme seg for at en skal gå fort videre og ikke stå i gjørmen å stampe. Ta et bevisst valg hvor en selv tar ansvar for situasjonen og spør seg selv "er dette til det bedre" og "skal jeg la dette knekke meg"? Jeg har ikke tall på hvor mange som har kontaktet meg etter min skilsmisse og spurt hvordan jeg klarte å holde hodet hevet i hele prosessen?

Jeg tok et valg for jeg visste jo at det var det beste for begge parter. Jeg tok et valg om at vennskap var det jeg ønsket veien videre. Jeg tok et valg hvordan hjernen min skulle håndtere følelsene og eventueller nye partnere som kom. Jeg tok et valg om at jeg ville ha et bra liv og søkte hva som skulle til for at Trine har det bra. Jeg tok et valg om å bli kjent med meg selv. Hva jeg hadde savnet og hva som ikke funket. Søkte etter noe som ville fulle de hullene og gjøre veien videre lettere. Uten at hele livet dermed er problemfritt.

Vi har alle valg for hvordan vi ønsker å håndtere ulike situasjoner som dukker opp i livet. Stoppe opp og kjenne etter, tenke etter og deretter ta riktige valg for en selv. Valg som gjør en godt og som gjør at livet blir enklere.  Jeg hadde en lang samtale med noen nær meg igår som trigget dette innlegget. Vedkommende har levd med bitterhet i mange mange år, og ingen andre enn henne selv kan rense seg for disse bitre tankene. Hun må selv ta et valg om å tenke nye tanker, men jeg håper at samtalen vår satte tanker i sving. Bitterhet tjener ingen og kan spise opp mye god energi.

Vi er alle ansvarlige for å ha det bra. Ingen andre kan leve livet vårt for oss. Ditt liv, ditt ansvar.