Jeg fikk en forespørsel om å skrive et kåseri. Jeg har jo hørt et tonn kåseri på radio, men aldri tenkt over det faktum at jeg kanskje skulle skrive et selv. Jeg skriver som jeg snakker her på bloggen, og ble derfor overrasket når et seriøst magasin mente jeg hadde noe å bidra med. JEG lissom? Frekke, freidige Trine i en seriøs blekke? Hva de tenker med aner jeg ikke, men stas er det. Jeg deler det med mine blogglesere, som alt annet. Here it goes, håper du liker det!!

Designervesker

Rekk opp hånden hvis du er en kvinne som liker de litt ekstra fine gavene!? Mange hender spretter nok i været ja, tenkte jeg det ikke. Er det noe i det ordtaket som flere opp gjennom årene har sunget om, at «Diamonds are a girl best friend»? Jeg mener det seriøst, jeg skjønner ikke helt greien. Hvem i alle dager tror at de blir lykkeligere av alt dette overdådige som mange kvinner omgir seg med? Jeg synes det er veldig merkelig, og heldigvis kan jeg snakke av erfaring.

Jeg jobbet i sin tid i et miljø der det gjaldt å ha den fineste kjolen, de fineste veskene, og ikke minst få omtale for dette fine vi ikledde oss. Terningkast var et pluss, og den rette kjolen kunne bety enda flere oppslag. Når en jobber i en kommersiell tv-kanal er det viktig med pr-omtale, altfor viktig, og jeg ble fullstendig spist opp av dette jaget etter den «rette» kjolen. Jeg er for pokker ingen Jan Thomas som finner den perfekte kjolen uten å puste. Jeg fikk aldri høyere enn terningkast fem, og jeg må innrømme at det var litt stas den ene gangen det skjedde. Jeg følte jeg hadde fått det til! Jeg hadde funnet den perfekte kjolen, ordnet håret på den mest smakfulle måten, skoene glitret, vesken stod i stil, ja alt var som det skulle være på den røde løper. Mange skrev om den flotte kjolen min, men likevel var det noe som ikke stemte. Jeg var ikke noe gladere, kjente ikke noen indre glede over dette fokuset på det ytre. Jeg ble egentlig heller litt stresset over at dette måtte til for at en liksom skulle lykkes i denne kommersielle verdenen. Det var ikke meg, men jeg prøvde veldig lenge.

Jeg var for noen år siden på tur til Kroatia med en av mine tv-kolleger, ei som har vunnet VM i shopping mange ganger. Designerveskene tyter ut av skapene hennes, alle de rette solbrillemerkene ligger pent samlet i en skuff, designerskoene står på rekke og rad og terningkastene toppes hver gang hun viser seg. Hun er nydelig og kan virkelig dette med å kle seg. Vi er veldig gode venner og lenge lærte jeg masse av henne. På denne Kroatia-turen sørget vi for at shopping stod på plakaten, selvfølgelig. Vanligvis liker jeg meg best der lommeboken passer, men på denne turen ble ikke det vist hensyn til den. Her skulle det shoppes over en lav sko fikk jeg beskjed om, det var på tide jeg unnet meg noen litt fine ting. Hjelp, tenkte lommeboken, selvfølgelig fortjener jeg fine ting, tenkte hjernen.

Designershop stod det på skiltet og vi entret dette lekre lokale min lommebok aldri vil glemme. Det glitret fra alle hyller, og damene som jobbet der hadde fått høye terningkast bare ved å vise seg i morgenkåpen. Jeg følte meg ikke helt hjemme, men som med masse annet på den tiden, så latet jeg som. «Denne vesken har Trine skrevet over hele seg» fikk jeg høre, «disse Chloe-skoene kommer til å være dritlekre til den kjolen du kjøpte i Oslo sist vi shoppet». Hvorfor har en ikke alarm på lommeboken når gode venninner «selger» ting til en på denne måten? Jeg ble virkelig revet med, for min gode venninne kan sakene sine. Hun vet hva som er «in» og får jo alltid høye terningkast. Jeg shoppet som det ikke var noen morgendag. Jeg handlet alt hun sa, både veske, skjerf og sko. Det stod Chloe på alle merkelapper, og jeg lurer forsatt på hvorfor ikke VISA kortet visnet den dagen.

Det ble en dyr tur, mye dyrere enn jeg noen gang kommer til å bruke på en tur igjen. Det paradoksale er følelsen som kom krypende når jeg var alene. Jeg var ikke lykkelig, følte ingen fryd over at jeg hadde ruinert meg selv på denne måten. Ingen av mine andre venninner hjemme i gata, hvor jeg virkelig er meg selv, ante hva Chloe var engang. Hva i alle dager skal en med en veske til 20 000 da? Det er jo ingen som aner at dette er en veske av det eksklusive slaget hvis de ikke virkelig følger med i timen.

Det var min siste designerveske, og mitt siste forsøk på å vinne den røde løperen. Det lå ikke for meg og ihvertfall ikke lommeboken min. Finn meg den kvinnen som finner ekte lykke i en veske til 20 000. Hun vil jeg gjerne intervjue til bloggen min.